Et nytt hjem truer

For andre gang har Gaute Heivoll og Lisa Aisato samarbeidet om en billedbok for barn, og i likhet med den forrige boken, Svalene under isen fra 2012, ligger det mye mellom linjene i Det svarte pianoet. Det skaper en åpenhet som ofte føles fruktbar, men minimalismen gjør samtidig boken litt skrinn.

Det nye huset  

I første scene introduseres vi for bokens hovedmotiv, nemlig gutten som flytter mot sin vilje. Vi ser Ask og hans mor stå i døråpningen til deres nye hjem, og rommet innenfor er tomt. Den motvillige Ask som vil tilbake til sitt gamle hjem setter romanens noe dystre stemning. Hvem Ask og mor har flyttet fra, og hvorfor, forblir et åpent spørsmål som fungerer utmerket. En voksen leser vil muligens lese samlivsbrudd inn mellom linjene, barn kan ha andre forklaringer. Her kan man dikte med.

Lisa Aisato har illustrert boken med store og maleriske bilder, med få elementer og mye bruk av kontrastfarger. En mørk, nærmest blåsvart farge er brukt gjennomgående som bakgrunn. Den mørke bakgrunnen finner vi både natt og dag. Når Ask og mor sitter i sengen er rommet halvmørkt. Gjennom vinduet siver det inn dagslys som legger seg som to hvite rektangler på gulvet. Det er mørke midt på dagen. Melankolien er til å ta og føle på. Noen ganger skifter bakgrunnen til lysere farger, som oftest for å illustrere en skiftende sinnsstemning, men snart vender vi tilbake til det blåsvarte.

Fargebruken gir det å flytte inn i et ukjent hus også et skjær av mystikk. Og som tittelen antyder har et svart piano en sentral rolle i boken. Det er nesten som en magisk gjenstand, men ikke helt.

Pianoet i sentrum

I bokens minimalistiske univers der Ask og moren strever med å finne fotfeste i sin nye tilværelse trer pianoet frem med en rekke ulike funksjoner. På handlingsplanet er pianoet forbundet med den forrige leietakeren som lot det stå igjen. Pianoet skaper en slags fremdrift på handlingsplanet, og fører til et vendepunkt i Asks miserable sinnstilstand.

Pianoet er i utgangspunktet låst, men Ask finner nøkkelen og kan dermed «spille». Den pianospillende gutten med innestengt aggresjon er illustrert av Aisato på en uttrykksfull måte. Når Ask spiller piano blir øynene som ellers er gedigne og glinsende, gjort smale. Munnen likeså. Kontrasten mellom den søte Ask og den «brutale» pianospilleren med samme navn er slående, og er en effektiv visualisering av svingningene i Asks humør.

Musikken visualiseres som hårlignende strenger som vokser ut av pianoet og krøller seg i luften. Det er en mer original måte å visualisere musikk på enn de gode, gamle notene, samtidig synes jeg disse slangelignende utvekstene er for lite spesifikke og for uelegante til fungere som symbol på musikk.

Ask tror at når han spiller, får han det til å snø. Dermed gjør han pianomusikken til noe magisk. Dette er et av bokens fineste motiver, og jeg skulle ønske Asks frykt for og tro på at han kontrollerer naturkreftene fikk mer spillerom. Boken kan til tider virke litt for opptatt av å skildre Asks indre liv til å la et slik eventyrlig motiv få større betydning for den ytre handlingen. Samtidig forsterker den tvetydige koblingen mellom snø og musikk den fine undertonen av mystikk som løper gjennom teksten.

En annen tanke: I de fleste bøker er et nøkkelfunn av største betydning og skaper en forventning om å få tilgang til de mest fantastiske hemmeligheter. Her brukes nøkkelen i litt for liten grad som spenningselement. Og når boken i tillegg slutter nokså brått, etterlater den et inntrykk av at Heivoll i sin iver etter å ikke si for mye, faktisk sier for lite. Portrettet av en liten gutts sinnstilstand er imponerende rikt på nyanser, men noen ganger blir det for innadvendt.

Øyne som tinntallerkener

Lisa Aisato ble nylig kåret til en av Norges ti beste forfattere under 35 år av Morgenbladet. Det mest slående med Aisatos illustrasjoner, hennes signatur kan man kanskje si, er de enorme øynene til figurene. I Det svarte pianoet har både Ask og mor overdimensjonerte øyne, mens resten av ansiktene har normale proporsjoner. Irisene skinner som om de er dekket med vann. Øynene er også lettere blodskutt, som fra gråt. Den sentimentale effekten er det ingenting å si på. Som barn ville jeg ha elsket disse dukkeaktige, likevel levende ansiktene. Som voksen kritiker må jeg innrømme at Aisatos figurer minner meg om gråtebildene fra 70- og 80-tallet (men jeg elsket dem også, den gang).

Lisa Aisato fremstår ellers som en dyktig og stemningsvar illustratør. I likhet med Heivolls forholdsvis nakne tekst bruker hun få elementer til å visualisere et rikt følelsesregister. Hun evner å gi ensomhet, usikkerhet, redsler og sinne et visuelt uttrykk som finner gjenklang i denne anmelderen.