Et sant forbilde

Et sant forbilde

Boktittel: Odds store kamp

Forfatter: Anne Ellingsen

Forlag: Ad Lib

Årstall: 2023

Antall sider: 111

Sjanger: Sakprosa

Samfunnets hukommelse er svak når helter, forbilder og bragder går i glemmeboken før hundre år er gått. Heldigvis har vi forfattere som løfter dem fram igjen for nye generasjoner, slik Anne Ellingsen har gjort med boka om Odd Nansen (1901–1973).

Har du hørt om Nansenhjelp? Den humanitære hjelpeorganisasjonen som ble stiftet i 1937 på initiativ fra Odd Nansen, og ledet av ham. Nansenhjelpen, som organisasjonen ble kalt, var forløper for Flyktninghjelpen. Lederen Odd Nansen, sønn av Fridtjof Nansen, satte eget liv på spill for å redde jøder på flukt fra nazistene før og under andre verdenskrig. Arkitekten, skribenten, tegneren og sangeren Odd Nansen ble aldri så berømt som faren, men han hørte i sin samtid til blant samfunnstoppene, og han var et forbilde som etter beste evne gjorde noe for sine medmennesker. Han var en så modig og viktig mann at forfatteren Anne Ellingsen har skrevet sin andre biografi om humanisten.

Engasjert og fengende

Nansen-pass, et identitetskort statsløse flyktninger kunne få etter første verdenskrig, fikk navn etter initiativtakeren Fridtjof Nansen, polarhelten, forskeren og statsmannen som var høykommissær for Folkeforbundet og hadde ansvaret for russiske flyktninger da ordningen ble innført i 1922. Odd Nansen førte arven fra faren videre i arbeidet med å hjelpe flyktninger, gjennom Nansenhjelpen. Hans innsats reddet mange jøder fra Holocaust.

Bilde av brev fra Nansen-hjelp til Gunhild Skre.

Biografien Odds store kamp, historien om Odd Nansen er skrevet for ungdom fra 12 år og oppover, mens den første biografien fra 2015; Odd Nansen Arvtageren (Historie & Kultur)er for voksne.

Odds store kamp starter midt i begivenhetene i mai 1945. Odd har overlevd tre og et halvt år i fangenskap, først i Norge, og til slutt i konsentrasjonsleirene Sachsenhausen og Neuengamme i Tyskland. Takket være redningsaksjonen «De hvite bussene» er han nå hentet ut av nazistenes konsentrasjonsleirer i Tyskland og kjørt til Sverige. Der venter han på å komme hjem til kona Kari og de fire barna i Oslo. Så får de meldingen om at Norge er fritt og at tyskerne har overgitt seg. Datoen er 8. mai 1945.

Derfra ruller forfatteren, som har en doktorgrad i sosialantropologi, opp Odd Nansens liv og virke, bakgrunnen for hans humanitære engasjement, arven fra faren. Boka er en engasjert og fengende – og med fare for å bli misforstått: lettlest fortelling om Odd Nansen, om nazismen og antisemittismens fremvekst i Europa og i Norge, og om krigen. Målgruppen er tenåringer, og det speiles i et direkte og ukomplisert språk, i drivet i fortellingen og i en viss dramatisering av teksten i form av dialoger som klinger godt.

Europa brenner

Først på side 39 i en bok på 107 sider, 11. februar 1937, starter historien om Odds store kamp. Nansenhjelp blir stiftet og Odd blir leder for organisasjonen. Han er blitt 36 år, har familie og eget arkitektfirma, men Norge og Europa trenger en organisasjon som kan arbeide videre i Fridtjof Nansens ånd. Odd tviler først, men barnelærdommen sitter i ryggmargen. «[…] han ville være med å gjøre verden bedre. Han mente at vi må ta vare på medmenneskene våre, uansett hvilket land de kommer fra, eller hvilken religion de tilhører.» 

Odd Nansens arbeid og engasjement og innsats for å hjelpe øker i takt med nazismens fremmarsj og jødeforfølgelsen. Krigen stopper ikke Odd, han taler Vidkun Quisling midt imot, og som straff sendes han til Grini og deretter til fangeleirer i Tyskland. Hver dag skriver han dagbok og tegner. Dagbøkene fikk han smuglet ut av Grini, og i Sachsenhausen gjemte han dem inne i hule brødfjøler, som siden ble smuglet ut. 

Krigsdagbøkene «Fra dag til dag» ble gitt ut i tre bind etter krigen. Dagboka er i dag en av de mest leste beretningene fra andre verdenskrig.

Bilde av gutter på barnehjemmet på Polhøgda, bl.a. Berthold Grünfeld.
Berthold Grünfeld, nummer to fra venstre, var en av dem som ble reddet. Han ble senere en kjent lege og psykiater i Norge. © Nina F. Grünfeld. (Foto: Peter ‘Kurt’ Meyer)

På topp i Norge

Odd Nansen var «født som kjendis», som et av de fem barna til Eva og Fridtjof Nansen. Eva var en kjent sangerinne. Fridtjof Nansen var Norges mest kjente mann.

Barndomshjemmet Polhøgda på Lysaker var et samlingsted for den norske eliten, for kongefamilien, polfarere, kunstnere og vitenskapsmenn. I boka bringes anekdoter om hvordan Odd lekte med prinsen og satte kongen på plass. Og om hvordan han prøvde seg på en eskimorulle i farens kajakk – det var ren flaks at han kom fra det i live. Livet på Polhøgda dokumenteres med bilder av familie og omgangskrets. Konfliktene mellom faren, den enerådende nasjonalhelten Fridtjof, og Odd, skildres ærbødig og diskret, men man aner at det kunne gå en kule varmt i familien på Polhøgda hvis noen opponerte mot helten sjøl. Det kunne med fordel vært sagt mer om konflikten far og sønn, om det å være i opposisjon, om å stå i skyggen av faren, ikke minst siden dette er en bok skrevet for ungdom. Det ville også gjort personen Odd tydeligere for leseren.

Klart, engasjert og drivende forteller Anne Ellingsen om Nazismens fremmarsj, om maktkonsentrasjon og jødeforfølgelse. Forfatteren trer harmdirrende fram i teksten og hyller Odd Nansen som det forbildet han er.

Odd Nansens humoristiske tegning av en medfange i en fangeleir.
Mens han var i fangenskap, gjorde Odd mye for å holde motet og humøret oppe hos kameratene sine. Her har han tegnet en venn i den stripete fangedrakten i Sachsenhausen.

Biografien er illustrert med Odd Nansens tegninger, marerittaktige motiver fra fangeleirene, men også noen muntre fra dagliglivet i leirene.

Teksten brytes med faktarammer som utheves med annen bakgrunnsfarge, det fungerer godt i en såpass teksttung bok for ungdom. Når så baksatsen oppsummerer Odd Nansen og krigen i årstall, fakta og kart, og kildene er med til slutt, burde jeg være fornøyd.

Men ikke helt. Det finnes veldig mange bilder av Fridtjof Nansen og hans krets. Det er en fotoskatt i Nasjonalbiblioteket å øse av. Derfor kunne jeg ønsket meg et større bokformat, større bilder, gjerne hele oppslag – slik som forsatsbildet, og bedre papirkvalitet slik at både fotografier og tegningene i sort-hvitt kommer til sin rett og ikke gror igjen.

Anne Schäffer

Født 1957. Frilansjournalist. Kunst- og litteraturkritiker i bl.a. Empirix og tidsskriftet Billedkunst. Sitter i innkjøpskomiteen for sakprosa for barn og unge. Styreleder i Norsk kritikerlag 2009–2012. Årets litteraturkritiker i 2007. Foto: Øivind Möller Bakken, MiA