Tittel: Eva & Adam. Ikke som en dans
Tekst: Måns Gahrton
Illustratør: Johan Unenge
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2004
Antall sider: 165

Eva & Adam. Ikke som en dans

En stor kjærlighetshistorie fortsetter

Kjærligheten er ingen enkel dans, og noen ganger er det vanskelig å unngå å trå partneren på tærne. Det får Eva og Adam erfare i Ikke som en dans, den åttende romanen i serien om den svenske skolens store kjærestepar.

Eva & Adam så dagens lys for første gang i 1990, i form av en tegneserie i det svenske barnebladet Kamratposten. Bak tegneserien stod forfatteren Måns Gahrton og tegneren Johan Unenge, som allerede da var etablerte serieskapere for barn. Siden den gang har Gahrton og Unenge overført den romantiske, men også konfliktfylte kjærlighetshistorien om Eva og Adam til en rekke nye sjangrer og medier: romaner, sakprosabøker, lydbøker, plater, tv-serier, spillefilm og dataspill. En slik massiv markedsføring av et populært konsept for barn får kanskje enkelte kulturarbeidere til å rynke på nesa, men det er vanskelig å være for kritisk til Gahrton og Unenge, for alt de produserer, er kvalitet tvers igjennom. Her det ingen billige løsninger, kanskje med unntak av samleplatene med hitlistemusikk med påklistret Eva & Adam-logo. De lukter litt for mye av å være enkle inntjeningsmuligheter.

Bøkene om Eva og Adam følger de to kjærestene gjennom hverdagen i de første vanskelige pubertetsårene, tiden da det motsatte kjønn plutselig ikke er noe man løper fra, men tvert imot etter – med alle de frydefulle, men også vonde opplevelser det fører med seg. På alle bøkene står Gahrton oppført som eneste forfatter, men Unenge bidrar også – med en rekke humoristiske svart-hvitt-illustrasjoner i samme stil som i den opprinnelige tegneserien. Synsvinkelen i Gahrtons tekst veksler jevnlig mellom de to hovedpersonene, noe som selvsagt er et lurt grep for å appellere til både gutte- og jentelesere, men det gir også et nyansert blikk på handlingen i bøkene. Leseren får vite hva både Eva og Adam tenker i de enkelte situasjonene, og forstår dermed hvorfor de handler som de gjør, uten at en allvitende forteller behøver å gi eksplisitte forklaringer. Alle bøkene har dessuten en meget stram komposisjon; Gahrton avgrenser seg stort sett til ett tema – et stadium i kjæresteforholdet – per bok, og dette temaet fastholdes fra første til siste setning. Den første romanen, den strålende En historie om venner, skolen og forelskelser, omhandler Eva og Adams første møte og gryende forelskelse, Å være eller ikke være – sammen gir et pinefullt innblikk i sjalusiens destruktive kraft, mens Et midtsommernattsmareritt tematiserer de problemene som kan oppstå når par forlater hverdagens rutiner og drar på ferie sammen.

Ikke som en dans, som nå kommer ut på norsk, er det forskjellene mellom Evas og Adams interesser, personligheter og ikke minst forventninger til hverandre som står i sentrum for handlingen. Adam syns det er greit å holde kjærestelivet atskilt fra tilværelsen for øvrig. Noen dager er han hjemme hos Eva og kysser og prater; andre dager spiller han fotball sammen med bestekameraten Alexander. Eva er derimot ikke tilfreds med en slik ordning. Hun vil at Adam og hun skal finne på ting sammen i fritiden, og at han skal integreres i venneflokken hennes. Spesielt er hun oppsatt på å finne et vennepar til seg og Adam, og gjør sitt ytterste for å spleise bestevenninnen Annika med Tomas i klassen. I dette spleiseforsøket krever hun at Adam spiller sin rolle og blir venn med Tomas, noe som setter Adam i en lojalitetskonflikt: Skal han gjøre som Eva ønsker, eller skal han være trofast mot bestevennen Alexander? Forholdet mellom Eva og Adam settes på en enda hardere prøve når Eva bestemmer at de to skal begynne på swingkurs. Adam har ikke det minste lyst, men blir med likevel, samtidig som han klart demonstrerer at han er der mot sin vilje, til Evas store irritasjon. Og når Adam i tillegg vrikker foten på skateboardrampen og skulker neste dansetime, ser det svært mørkt ut for det ellers så forelskede kjæresteparet.

I skildringen av den stadig mer tilspissede situasjonen mellom Eva og Adam er den vekslende synsvinkelen er svært heldig grep. Den viser klart hvordan deres ulike måter å tenke og kommunisere på skaper misforståelser og fører til at små bagateller blåser opp til store konflikter. Eva har et heftig temperament og er vant til å krangle høylydt med både foreldre og brødre. Enebarnet Adam er derimot svært konfliktsky, blir lett såret og har vanskelig for å uttrykke hva han føler. I følgende lille krangel lar Gahrton synsvinkelen ligge fast hos Adam, slik at leseren får vite alt han tenker, men ikke vil eller tør si til den hissige Eva:

      – Kutt ut, sier Adam. – Jeg er ikke sur. Jeg er bare litt trøtt.

 

      – Er det fordi jeg skal danse med Tomas? Jeg spurte jo om det var ok!

 

      – Det

er

       ok!

 

      Hun ser på ham. Han prøver å ikke se noe sur ut. Det ringer inn. De går mot skolebygningen.

 

      – Jeg driter vel i hvem du danser med, mumler Adam.

 

    Så lavt at hun ikke kan høre det. (s. 135)

I den neste scenen er derimot synsvinkelen lagt til Eva, og leseren forstår at Eva faktisk prøver å dempe temperamentet sitt, og at hun ikke bevisst søker å såre Adam:

      – Jeg driter i den hersens fotballen deres! Det som betyr noe for meg er at Alexander kommer hjem til bestevenninna mi og bare ødelegger! Han er så teit!

 

      Allerede idet hun sier det, vet hun at hun tar for hardt i. Og sier det på feil måte, får det til å høres ut som om det Alexander gjorde var Adams skyld.

 

    Og han blir helt taus, selvsagt. Et lite, nesten uhørlig ”ha det” før de går fra hverandre. Ellers taushet. Den henger i luften som en anklage.(s. 52)

Ikke som en dans, som i et par av de tidligere bøkene, ser det imidlertid ut som om Gahrtons selvpålagte stramme form blir for trang for ham; han klarer ikke fullt ut å fortelle historien gjennom den jevne vekslingen mellom Evas og Adams perspektiv. Noen ganger må han se seg nødt til å slippe de to hovedpersonene fra seg i korte øyeblikk og flytte synsvinkelen til en eller flere av bipersonene, i dette tilfellet Annika og Tomas. Det er fullt forståelig at han må gjøre det, men det virker likevel som et forstyrrende element i den ellers så velsmurte komposisjonen.

Bortsett fra denne lille skjønnhetsfeilen er det vanskelig å finne noe å utsette på Ikke som en dans – eller Eva & Adam-serien som helhet. Måns Gahrton er en veldisiplinert forfatter som tegner presise og levende portretter med enkle grep, både av hoved- og bipersoner, og som evner å framstille til dels kompliserte intriger i en oversiktlig form. De store opplagstallene, oversettelsene til mange språk og adaptasjonene til film og tv vitner dessuten om at dette er fortellinger som appellerer sterkt til barn og unge. Og hvorfor skulle de ikke det? Som det står på vaskeseddelen til den første boka: ”denne boka handler om alt som er virkelig viktig i livet: Skolen, vennene – og en del om kjærester, da.”



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.