Eventyr for barneører

Hans Olav Brenner har gjenfortalt ti folkeeventyr i en gjennomillustrert utgivelse, markedsført mot barn fra 3­–6 år. I forordet skriver Brenner at han i arbeidet med å oppdatere eventyrene «til en språkføring som samsvarer med tiden og språket vi lever i» har konferert språket i førsteutgaven (utgitt 1841–1844) og nyere utgaver. Resultatet er ikke spesielt tro mot teksttradisjonen, men vidtrekkende modernisert. Den store Asbjørnsen og Moe-Boka (Aschehoug 2006, 5. opplag, 2016) er til sammenligning langt mer originaltro, men markedsført for alderen 6–9 år. Brenner har ikke bare modernisert språket, men i grunnen endret på det meste som språklig sett kan være umulig eller vrient for målgruppen å forstå, uten at det gis en særlig grundig motivering for utgaven og revisjonen. Det er kanskje for mye å vente seg av en barnebok, og sammenlignet med virkelig omseggripende eventyradaptasjoner er denne utgaven nesten for konservativ å regne. Utgaven letter uten tvil høytlesningen, men er alle endringene nødvendige?

Språklig nyvinning

Brenners uomtvistelige språkfølelse gjør utgaven både forfriskende og litt utfordrende for tradisjonsbundne eventyrlesere som meg – som har lest langt mindre tilpassede eventyr for små barn med suksess. Syntaks er forenklet, og som regel flyter språket godt. Når «God Dag, Gylte Grisesylte» er blitt til «God dag, blek grisestek» fører bruddet med tradisjonen til en god humring, men det røsker når «tinntallerkener» er blitt «middagstallerkener». Brenner går etter mitt skjønn for langt når han eksempelvis har endret Askeladdens kjente: «Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den» til «Å, jeg gjør da ikke det, det er sånne ting jeg tar med, så da tar jeg vel med den også». Barn liker rim og ofte litt rart språk, og en mellomting kunne vært en bedre løsning.

Valget om å endre ord som en «gammel vidjespenning» til «gammel lås laget av bjørkekvister» er mer forståelig. Enkelte vil nok mene at slike ord burde forklares, fremfor at eventyrene føres frem til leserne i en ferdig tilpasning. Noe stilmessig går unektelig tapt når ord som «målbinde» med pedagogisk formidlervilje endres til «stoppe munnen på», men noe vinnes; jeg vil tro leseglede – og forståelse. Dette er ikke enkle avveiinger, men det er verdt å minne om at mindre barn kan klare å følge handlingen nok til å engasjeres uten at de griper betydningen bak hvert ord. Brenner har også erstattet, tilføyd og fjernet en mengde ord som fremstår unødvendig, og det nyskapende i både setningsbygning og ordvalg medfører en endring i språktone.

Teksttradisjon

Språklig revisjon og fornorsking har vært eventyrenes skjebne, videreført som de er fra den muntlige overleveringen og tradisjonen der Askeladden het Oskefisen. Jørgen Moes sønn, Moltke Moe, skrev i forordet til sjette utgave av folkeeventyrene (1896) at både Asbjørnsen og Moe «har givet mig det udtrykkelige paalæg at lade kommende udgaver af denne folkebog følge språkfølelsens voksende sans for det hjemlige i vendinger, udtryk, og foredrag.» Denne formuleringen støtter Brenner seg tungt på, og han kunne derfor lett bedre etter opprinnelige kilder, og gjerne drøftet noen tidligere revisjoner.

Jeg er kritisk til de mange a-endelsene og radikale bokmålsformer som «feit» og «bru» som er benyttet uten tydelig motivasjon. 2000-utgaven av de samlede eventyrene har et mer radikalt språk, men Aschehougs jubileumsutgave fra 2012 er revidert og presentert i et moderat bokmål (ved Guttu, Tønseth og Sejersted), og er mer tro mot en lengre teksthistorie. Der fortelles det om «De tre Bukkene Bruse som skulle gå til seters og gjøre seg fete», mens det hos Brenner står: «[…] som skulle gå til setra for å feite seg opp». Et alternativ kunne vært: «[…] som skulle til seters for å bli fete», men jeg fortrekker enn så lenge Guttu m.fl. sin versjon, også fordi de minste ikke har problemer med forståelsen.

Jeg mener ellers at dersom barn ikke forstår betydningen av brukbare ord som «skrøpelig», «unger» «fin i målet» eller «rett som det var» – det siste upresist endret til «like etterpå» og «ganske ofte» – så har foreldrene noe å arbeide med. Slike endringer kan knapt forsvares av hensynet til oppdatert språkføring alene. I en slik tilpasning til barn mener jeg eventyrspråket tidvis forflates. Folkeeventyrene ligner andre lands eventyr, men er norske i sin lokale forankring: i folketro, særegen humor, norske forhold og natur, i fortellemåte og hvordan karakterene kommer til uttrykk. Språkformen i Asbjørnsen og Moes gjenfortellinger, ispedd særnorske ord og uttrykk, og den gradvise fornorskingen på bekostning av dansk, skulle sørge for en folkelig og nasjonal språktone. Når enkelte dialektale ord, som «kappåt» (åt, av norrønt át), i denne utgaven blir til «spiste om kapp», synes jeg at noe både språkeffektivt og forlokkende fra fordums tid går tapt.

Utvalg og illustrasjon

Da Jørgen Moe i sin tid skulle begrunne hvorfor folkeeventyrene var egnet lektyre for barn, påpekte han at det finnes «mange, mange stygge Eventyr, som Børn slet ikke bør høre», men også «gode og lærerige Eventyr, som kunne sysselsætte Børns Sjæle paa en oplivende og gavnlig Maade» («Barne-Eventyret», 1863). Det var et forsvar mot pietistiske angrep, og verden har gått videre, men noen vil kanskje avstå fra å lese det nokså groteske eventyret «Smørbukk» for de minste. Da kan det være greit å vite at det i 1883 var inkludert i Eventyrbog for Børn med «særlig sigte paa de smaa» (jf. forord 3. opplag, 1908). Brenner har gjort en spesielt grundig jobb med å tilpasse ordlyden i dette eventyret og i «God dag, mann! – Økseskaft» der språklek og humor får komme til sin rett. Foreldre får selv avgjøre om de egner seg best for litt eldre barn, som paradoksalt nok kanskje kunne klart seg med en mindre revidert utgave. «Pannekaka» og «Brukkene Bruse […]» er mer opplagte valg, som de vel mest adapterte folkeeventyrene vi har.

Illustrasjonene til Jens. A. Larsen Aas, mest kjent for serien om Brillebjørn, er ikke spesielt særegne i form, men de fornyer og blåser liv i kjente komposisjoner fra Theodor Kittelsens og andre visuelle forelegg fra eventyrenes bokhistorie. Det stereotypiske figuruttrykket med karikerte neser og store pupilløse øyne, minner en smule om disneyfiserte adaptasjoner av eventyr. Streken er likefullt mer personlig, men jeg skulle gjerne sett mer forklarte hender fremfor poteaktige never. Det er en humor og varme i mange av bildene som ikke står tilbake for Ivo Caprinos kjente filmatiseringer om Askeladden – en tydelig referanse. Sammen med flott bokdesign i velkjent eventyrstil, ved Ingunn Eimhjellen, er Brenners bok en hendig, om ikke helstøpt, eventyrsamling for de yngste.