Eventyr og to bokser energidrikk
Dragen og sverd-smeden
av Stephanie Peters
og Fern Cano (ill.)
Oversettelse: Cecilie Winger
Cappelen Damm 2024
40 sider
Den lille varulven
av Stephanie Peters
og Omar Lozano (ill.)
Oversettelse: Cecilie Winger
Cappelen Damm 2024
40 sider
Aske-Ninja
av Joey Comeau
og Omar Lozano (ill.)
Oversettelse: Cecilie Winger
Cappelen Damm 2024
40 sider
Super-bukkene Bruse
av Sean Tulien
og Fernando Cano (ill.)
Oversettelse: Cecilie Winger
Cappelen Damm 2024
40 sider
Zombie-Hans & Grete
av Benjamin Harper
og Fernando Cano (ill.)
Oversettelse: Cecilie Winger
Cappelen Damm 2025
40 sider
Superhelten Lille Rødhette
Av Otis Frampton (tekst og ill.)
Oversettelse: Cecilie Winger
Cappelen Damm 2025
40 sider
De første seks bøkene i serien «Elleville eventyr» er ikke så elleville som de later som.
– La meg fortelle deg et eventyr. Det var en gang en liten jente som het Rødhette, som skulle gå og besøke sin syke bestemor.
– Ja, og bestemoren var egentlig den supermektige presidenten, sant?
– Nei, hysj nå. Ehm. Men på veien måtte hun gjennom en farlig skog der den store ulven bodde …
– Ja, ja, og ulven var egentlig en varulv som egentlig var en professor og det som egentlig var skummelt var at han hadde bygget en ulverobot som han skulle bruke til å KIDNAPPE bestemorpresidenten med, og så …
– Altså, det er ikke helt sånn …
– Jo, og så banket Rødhette opp robotulven selv om den hadde SUPERSOLID panser, for Rødhette var en superhelt som fikk kreftene sine av den røde hetten som EGENTLIG kom fra et romvesen, og og og …
– Vet du, du kan lese videre selv.
En haltende sammenligning med fast fashion
Elleville eventyr er en serie med små tegneserier som virker laget spesielt for å irritere vettet av kulturkonservative foreldre.
Vi har allerede møtt konseptet i innledningen her: Ta et kjent, noen-og-hundre år gammelt eventyr, og gi det en omgang i trommelen sammen med produkter fra vår moderne fantasi (dataspill, superhelter, urbane myter). Det er ikke helt ulikt klesprodusenter som lager en merinogenser med mer polyester enn ull; den ser veldig trendy ut, men til høsten er den klar for å kastes.
Men hei, eventyr bør bevege seg med tiden, selv om resultatet kan slå begge veier. Så la oss se om Elleville eventyr fortjener en plass i bokhyllen – eller om de har like lang holdbarhet som den cardiganen du kjøpte fra Temu forrige uke.
Onomatopoetikon og en uforvarende tilståelse
Det er seks av disse små bøkene på norsk allerede, og de tar seg pent nok ut i hyllen med sitt matchende design i sort og spraymalte rygger (notat til meg selv: Ikke skriv «ooooh, spraymaling!» her, for da skjønner alle hvor gammel du er og hvem det egentlig var som tagget på nærbutikken på 90-tallet). Bøkene er laget av en stadig skiftende kombinasjon av forfattere og illustratører: Stephanie Peters har skrevet to av dem, Fernando Cano har illustrert tre. Otis Frampton, som står bak Superhelten lille Rødhette er den eneste som både skriver og tegner.
Frampton har en overdreven stil som passer materien som hode i hette – hektiske rutenett, mye SVAPP! og fffFFZZZZ! og hoder (apropos) som er like store som resten av kroppene.
Illustratør Omar Lozano har på sin side en strek som er inspirert av moderne animasjon, med myke streker og karakteristisk (og det må være lov å si klisjéfull) bruk av uskarpe bakgrunner.
I motsetning er Fernando Cano mer inspirert av klassisk Disney. Dette kommer til uttrykk både i Zombie-Hans & Grete og Dragen og sverd-smeden, men kanskje litt mindre i Super-bukkene Bruse – som forøvrig er den beste i denne bunken, av flere grunner.
Cano og forfatter Sean Tulien gjenforteller eventyret om bukkene Bruse som et actionfylt RPG-dataspill, med et morsomt sideoppsett som lar oss følge hver av de tre bukkene når de utforsker hver sin etasje av et stort hus. Bukkene Bruse er et eventyr som virkelig bare krever et minimum av karakteroppbygging – alt som trengs er at de tre får tildelt hver sin klasse; ninja, trollmann og kriger, og så er det kjør!
Dette var det første av de Elleville eventyrene jeg leste, og jeg innrømmer gjerne at jeg som i ostepop-reklamen sukket «vi er der, ja», for meg selv. Men det skulle vise seg at de andre bøkene var mye verre, og Super-bukkene Bruse er bent frem fornøyelig i sammenligning.
Vi roter oss inn i musikkreferanser
På 1990-tallet, før vi fikk internett og kunne sjekke om ting stemte (husk dette, barn: Før i tiden var det som stod på internett SANT!), leste jeg at den britiske musikeren Aphex Twin bare remikset sanger som han ikke likte. En annen, nærliggende vandrehistorie var at da en musiker kom for å hente remiksen han hadde bestilt, hadde Aphex Twin glemt hele greia og ga ham en låt på måfå fra skrivebordet sitt. «Joda, dette er remiksen av låten din. Utgangspunktet var jo helt rævva, så derfor er alt nytt.»
Dette var noe jeg tenkte på etter å ha lest Den lille varulven og faktisk måtte SLÅ OPP BAK I BOKEN for å skjønne hvilket eventyr dette var. Joda, det er H.C. Andersens «Den lille havfruen», men jeg ble forvirret av alt fra varulvene til skisted-settingen, og irritert av Omar Lozanos ekstremt rotete figurdesign. Den meksikanske tegneren er definitivt best på mennesker, og tittelfiguren strever seg gjennom sidene som en blanding av puddel og furry.
Når Aske-ninja fungerer bedre, er det ikke bare fordi figurdesignet er strammere, men også fordi rammene i eventyret trer klarere frem og gir struktur til historien om den lille jenten som ikke drømmer om å gifte seg med prinsen, men om å bli livvakten hans. (Og om du lurer på om disse titlene er bedre på originalspråket, så kan jeg røpe at denne heter Ninja-rella, så ja.)
Dragen og sverd-smeden er basert på et brødrene Grimm-eventyr om en skomaker og noen alver, men her har forfatter Stephanie Peters tatt seg friheter på Aphex Twin-nivå og bare rasket med seg elementene som lå nærmest døren da Jakob og Wilhelm ringte på.
For å fortsette med det tilkjempede musikk-temaet her, virker Zombie-Hans & Grete mer som en tysk heimatmelodie covret av et psychobilly-band i Disneyland.
En klage over at anarkiet var bedre før
Det er sykt mange av disse bøkene. Ja, det finnes seks på norsk, men over dammen ligger allerede titler som Puss in Magical Motocross Boots og Jak and the Magic Nano-beans og truer.
Og la oss være ærlige: Dette er cardigan-fra-Temu-nivå. Det er et trist paradoks her i verden at når noe først er dårlig laget, så finnes det så mye av det. Dette er bøker som hører hjemme i lesekassen hos barnelegen, noe man kan bla halvhjertet igjennom som en distraksjon, med figurer man ikke får tid til å bry seg om og tegninger som på sitt verste er amatørmessige og på sitt beste ligner ting du har sett før.
Elleville eventyr er tegneserier av typen som det er gøy å lage selv når man er syv-åtte år gammel, men som har blitt kjørt gjennom systemet til de voksne for å gjøre dem stuerene og strømlinjeformede. De later som om de er anarkistiske, men egentlig er de bare fantasiløse. Og de er laget av minst halvparten polyester.
