Ta Mika som et eksempel på at du ikke alltid behøver å forlate huset for å oppleve eventyr. I en liten leilighet med to rom og en åpen kjøkkenløsning er det mer enn nok å utforske, og opptil flere hjemme-monstre som må hanskes med.
De tre bøkene i serien om Mika ble opprinnelig gitt ut i Polen mellom 2021 og 2023, og er et samarbeid mellom forfatter Agata Loth-Ignaciuk og illustratør Berenika Kołomycka. Førstnevnte er et ukjent navn her til lands, men står bak et eget forlagshus i hjemlandet og har vunnet flere internasjonale priser for barnebøkene sine. Mika-bøkene er debuten hennes som tegneserieskaper. Illustratøren Berenika Kołomycka er på sin side kvinnen bak den sjarmerende og overraskende dype tegneserien På fire bein, som Andersens forlag har oversatt og gitt ut seks bind av.
Tigeren Mika
Mika er en par-tre år gammel jente i tigerkostyme – muligens et lite nikk til Bill Wattersons Tommy, et annet tegneseriebarn med en fantasi (og en tøytiger) som nesten er for livlig for sitt eget beste.
Vi møter Mika først i Mika og hyleren, hvor en grønn drage med lang hals har invadert leiligheten og spiser opp både hybelkaniner og glemte sokker. Det blir Mikas oppgave å bekjempe støvsugeren mens pappa ser en annen vei, en rotete og knusende kamp som Mika naturligvis til slutt går seirende ut av.
I Mika og gurgleren er det vaskedag for Mika og moren, men det som først virker som en morsom karusell blir brått et vått og gurglende monster som Mikas kjælefrosk må reddes fra. Vaskemaskinen er ikke like levende og ambulerende som Hyleren er i første bok, men fremstår dramatisk nok når knappene blir til øyne og munnen med frosken i gurgler rundt og rundt.
Mika og kuldetrollet finner sted i en smeltende varm dag i leiligheten, hvor Mika får ideen om at kulden fra kjøle- og fryseskapet kan bidra til en liten sommerfest – om hun bare pynter og skaper litt jungelstemning på kjøkkengulvet først. I denne boken har ikke hjemmemonsteret noen personlighet i det hele tatt, annet enn at det smeller igjen dørene når Mika vil ha dem åpne («Ditt troll!» utbryter hun). Små forskjeller som dette bidrar til at bøkene føles selvstendige, uten at formelen blir gjentatt for åpenlyst fra bok til bok. Det ender likevel med litt lavterskel ødeleggelse her som i de andre bøkene, i form av smeltevann over hele gulvet.
Langt fra superskummelt
Disse tre tegneseriene kunne nærmest vært fortalt helt ordløst, men det er små snakkebobler her og der hvor Mika snakker til kosedyrene sine larven og frosken. Stort sett er ordene unødvendige, og jeg får en følelse av at handlingen kan følges helt fint ut fra tegningene alene.
På samme måte som i På fire bein, bruker Kołomycka vannfarger og fargestifter på papir, noe som gir bøkene et nydelig analogt uttrykk. På tross av at serien har undertittelen De super-skumle hjemmemonstrene, er det et lyst og behagelig univers vi møter i disse bøkene, med duse farger og ingen harde streker til å ramme inn tegneserierutene. Unntaket er den første boken, Mika og hyleren, hvor skyggene og fargene er litt mørkere og monsterets tenner er mer skarpe og truende enn noe vi finner i de siste to bøkene.
Det er et par ting ved Mika-bøkene som virkelig er verdt å stoppe opp og glede seg over. Det første er at dette er tegneserier for virkelig små barn, en sjeldenhet i seg selv med tanke på hvor mye mer arbeidskrevende det er å lage en tegneserie fremfor en billedbok. Den andre tingen er mangelen på moral og pekefinger i historiene. Mika river for eksempel opp døren til vaskemaskinen og fyller leiligheten med såpevann, men går fornøyd inn på rommet sitt med plaskende fottrinn for å tørke frosken. Historiene har vett nok til avslutte før skjenneprekenen eller pekefingeren uvegerlig må komme. Om noen foreldre vil ta en prat på sengekanten om at fukt ødelegger parketten, får de ta initativ til det på egen hånd.
Avsluttet trilogi
For Loth-Ignaciuk og Kołomycka ble det med disse tre bøkene om Mika (Kołomycka holder for tiden på med en familiebiografisk tegneserie om andre verdenskrig), men de står støtt som en trilogi. Serieskaperne lagde tre bøker med samme tema og samme hovedperson uten å direkte gjenta seg selv, og det står respekt av at de satte punktum før de begynte å gjøre det.
Ikke minst bør det gis en honnør til det lille Andersens forlag, som oversetter og gir ut kvalitetstegneserier fra Polen som det ville vært vanskelig å snuble over ellers. Alle bøkene til Berenika Kołomycka de har gitt ut så langt, har vist seg å være vel verdt å lese.
