Tittel: Eventyrlige Espolin
Tekst: Linda Lillevik
Forlag: Kolofon Forlag
Årstall: 2007
Antall sider: 228

ISBN: 978-82-300-0313-8

Eventyrlige Espolin

”Jeg prøver å gjøre en styrke ut av min svakhet”

Det er mange bilder i denne boka om Kaare Espolin Johnsons kunst og liv. Slik Linda Lillevik forteller historien er livet hans rammen rundt bildene, og teksten om livet stiller seg innenfor bildenes tryllekrets. Teksten blir aldri så stor og tung at den tar oppmerksomheten bort fra bildene. Godt er det.

Forfatteren er på fornavn med kunstneren hun biograferer, hun forholder seg til ham intimt, men ikke påtrengende, som en av hans nærmeste. Tilnærmingen passer for en tekst som vil formidle Espolin Johnsons kunst til barn og unge. Den er begeistret, kjærlig og litt naiv. Den følger livet tett fra vugge til grav, gjennom barndom, ungdom, forelskelse, voksenliv, foreldreliv og alderdom. Den dokumenterer dette livet med private fotografier og brev. Som ethvert liv gir det stor lykke og stor sorg. Men historiens dramatiske nerve er likevel Espolins forunderlige evne til å overvinne handikapet ved sitt svake syn, sitt dårlige syn, sitt stadig forverrede syn og til slutt operasjonen som gir ham synet tilbake og flere rike arbeidsår. For hele tiden er det kunstnerens liv som står i sentrum.

Det er noe umiddelbart, sterkt og enkelt ved Espolin Johnsons kunst som kan hende gjør den spesielt tilgjengelig for barn og unge. ”Han ble et erindringsmenneske,” skriver Linda Lillevik, ”en erindringskunstner. Barndommen var for bestandig risset inn i hans hukommelse.” Lillevik analyserer ikke kunsten, men hun formidler den. Hennes bok ga meg gjensynets glede. Et biprodukt av å være delvis oppvokst i Nord-Norge, kanskje? I et hjem med Vett og Uvett i bokhylla. Eller har det med min alder å gjøre? At jeg møtte Espolin Johnsons bilder i 60- og 70-årene, da hans berømmelse var voksende og mitt sinn var på sitt mest inntrykksvare?

Om en kjenner Espolin Johnsons kunst fra før eller ikke, er den god å bla i, boka, med bilder på hvert eneste oppslag og aldri mer tekst enn en kan ha lyst til å lese. Ofte er hovedelementet i teksten et sitat: ”Pensler? Hva skal jeg med det når jeg har barberblad og tannbørster og sandpapir og hårbørste! Og stoppenåler, naturligvis, de kan jeg ikke unnvære. Vi går med hull på strømpene alle sammen her i huset fordi jeg beslaglegger stoppenålene.” I portrettet av Espolin Johnson er det sentrale hans vilje til å velge sin egen vei i kunsten som i livet. ”Eventyrene, de er jo i oss. De er livet selv. Og de er skapt ut av en indre virkelighet,” sa Espolin Johnson. De mange gjengitte bildene viser utviklingen hans frem mot det helt særegne uttrykket, her ser en bilder som ikke har vært publisert tidligere. Hans første tegninger. Hans første bilde på Høstutstillingen. Hans første forside til Arbeidermagasinet. Hvordan han utvikler sin spesielle skrapeteknikk og til slutt behersker den fullkomment. ”Peder på Røsthavet”, ”Juksafiskere” og ”Røstjente”. Gjensynet med de flotte illustrasjonene til Johan Bojers Den siste viking. Havsnøden og den glinsende avgrunnen i det opprørte havet. Den utrolige presisjonen i portrettet av ”Han Jakob”. Det er motivene fra Peter Dass’ ”Nordlands Trompet” som er utsmykning på hurtigruta ”Harald Jarl”.

Det er første gang jeg ser ”Grenselandet” et hovedverk fra 1964 som fremstiller barndommens rike ved Pasvikelven, eller ”min lykkelige ungdoms Eventyrland,” som Espolin selv uttrykte det. ”Det er noe drømmeaktig, sløret over denne barnefremstillingen, noe som sier at vi befinner oss på grensen mellom drøm og virkelighet,” skrev Aftenposten. Det er kanskje den lille russiske kirken midt i bildet som gjør at bildet minner meg om Chagall. På litografiet ”Sammen” fra 1991 legger en gruppe på sju menn hele kroppsvekten til for å dra en tung båt opp i fjæra. Det er et sent bilde i Espolins produksjon, men det blir gjengitt tidlig i Lilleviks bok og knyttet til hans barndom og aller første begynnelse som tegner: ”Kaare glemte aldri pomorenes slit for å trekke båtene opp i fjæra. Fiskerne i Vadsø hjalp også til i det tunge arbeidet. Kaare laget en skisse til dette motivet allerede i 1916, da han var 9 år.” Teksten forklarer pomorene og russehandelen, den gir eksempel på russenorsk, og viser bilder av russeskuter. Slik formidles ikke bare kunstneren og hans kunst, men også hans kjærlighet til landsdelen.

Den naive tonen og knappheten i omtalen av begivenhetene i den omhyggelige kronologien kan noen ganger gjøre det som skjer litt uforståelig i all sin voksne viderverdighet. Så velger Kaare og kona Ba å leve fra hverandre i noen år, likevel er de venner. Så lever de sammen igjen. Hvorfor? Det gir ikke teksten noe holdepunkt for å besvare. Slik er bare livet, synes den å si. Folk kan ikke gjøre annet enn å leve sammen som best de kan, noen ganger fra hverandre. Det er vel heller ikke det dummeste en bok kan si. Bedre det enn å fordele sympati og fordømmende karakteristikker.

Boka ender med å forklare Espolins teknikker, den gir en kronologi over hans liv og kildene til alle sitatene som teksten er full av, og den gir en fullstendig kildeliste. Boka er også utstyrt med et register. Den er med andre ord en ganske så forbilledlig fagbok som formidler på en spesielt vellykket måte, åpent og inkluderende, for alle interesserte, en særegen norsk kunstners betagende storverk.



Skrevet av:

Kommentarer