Evighetens kyss

Å BITE ELLER IKKE BITE

Avholdenheten er en dyd i Stephenie Meyers høyromantiske, men blodfattige vampyrsuksess.

Vampyren er et tegn som alltid peker i retning av sex, moral og religion, men betydningen av dette tegnet, denne metaforen, vil alltid variere med bruken. Besatt av tanken på leskende jomfrublod begir den tradisjonelle vampyren seg ut på jakt nattestid. Tradisjonelt er vampyren den som ikke kan styre seg, den som ikke kan holde igjen, den som må ha den fulle penetreringen, og som følgelig må lide for og med sine tomme drifter til evig tid, avskåret fra nådens og den ekte kjærlighetens gleder. Vampyren er derfor en fiende av Gud, i kontakt med rovdyret i oss, men ikke med det åndelige. Og det eneste som kan frelse en vampyr, er – ironisk nok – enda en penetrasjon. Av hjertet. Med en stake. Først da er den i utgangspunktet udødelige vampyren satt fri fra sitt driftsliv, et driftsliv som fremstilles som døden i livet snarere enn som en overvinnelse av døden gjennom videre liv. Vampyrens liv er død, og slik blir vampyren i høyden en stakkarslig parodi på Kristus, som overvinner døden gjennom døden, og som viser veien til det evige liv – uten alle de plager og lengsler som hefter ved menneskekroppen. Og når vampyren overvinnes, overvinnes også overtroen. Kristendom og fremskritt går med andre ord hånd i hånd i tradisjonelle vampyrfortellinger.

Vampyrers frie vilje
Men betydning varierer altså med bruk. Og den senere tidens bidrag til vampyr-mythosen er utvilsomt fullt oppmerksomme på hvilke potente metaforer som settes i sving, på at vampyrer er til for å brukes. Ta for eksempel Allan Balls relativt ferske HBO-serie True Blood (basert på en romanserie av Charlaine Harris), der den jomfruelige (og akk så enerverende) Sookie Stackhouse faller pladask for en av flere vampyrer som forsøker å bli akseptert som likeverdige borgere ved å tylle i seg en usmakelig, japansk surrogatdrikk (tittelens True Blood) i stedet for å behandle menneskene som en slags husdyr de kan få friskt blod fra når som helst. De mer usympatiske vampyrene som sverger til ekte vare, har imidlertid mye å velge mellom: kvinner som menn byr seg frem for dem, ute av stand til å motstå det erotiske suget, bokstavelig talt. For i True Bloods univers blir man ikke vampyr av å bli bitt av en, det må en viljeshandling til fra vampyrens side.

Nettopp vampyrens frie vilje blir et av seriens bærende elementer. Sookies utkårede Vampyr-Bill velger nettopp å avstå fra å følge sin vampyrnatur: han er vampyren som holder igjen, som bare vil bruke huggtennene til elskovsbitt, og bare bite den han elsker – men altså uten å skade henne. For også Sookie krever etter hvert tilfredsstillelse, om enn på egne premisser, på tross av de ”streite” menneskenes fordømmelse av kvinner som ikke holder seg til sine egne. Serien er kanskje i overkant klar over metaforene den benytter seg av for å kommentere så vel seksualitet og kjønnsroller som integrasjonspolitikk (handlingen i True Blood er symptomatisk nok lagt til New Orleans) og andre tabuområder. Men kanskje nettopp fordi den er så klar over metaforene sine, er også True Blood innimellom frustrerende selvfornøyd og klisjétilfreds. Og bare unntaksvis blir den skummel eller spennende. Kanskje er det noe med forestillingen om en vampyr som praktiserer fri vilje, som vil være snill og som oss som blir feil. For på tross av at Ball bruker vampyrene sine til å utforske de dunklere sidene ved menneskelig seksualitet, utliknes det farlige ved vampyrene med Vampyr-Bills opptreden som en tradisjonelt romantisk kavaler, en ridder på hvit hest med et par snasne huggtenner som ekstra bonus. Og symptomatisk nok er seriens skurk en forvirret, hvit mann som ikke tolererer den nye tids utflytende moral og tar det ut gjennom vold mot kvinner. Det eneste som virkelig ikke kan tolereres i Balls univers, er det repressive, forbudet, forsøket på å sette opp en grense for hvor langt andre mennesker har lov til å gå. Vampyrene er på vei ut av kista – og de har kommet for å bli.

Kvinnen og vampyren
Stephenie Meyers eventyrlige suksess Evighetens kyss – Twilight på originalspråket, filmversjonen går fortsatt på kino – tar i bruk mange av de samme enkeltelementene som Balls True Blood gjør, men fra en helt annen vinkel. Begge sjangerbidragene plasserer en ung kvinne i sentrum – hos Meyer er hun endog romanens forteller, Bella Swan, som har flyttet fra storbyen Phoenix til det lille stedet Forks. True Bloods Sookie sliter med at hun stadig hører tankene til menneskene rundt henne mot sin vilje, men Vampyr-Bills tanker hører hun ikke, og dette gjør ham ekstra tiltrekkende for henne. Sammen med ham kan hun være seg selv.

I Evighetens kyss er det omvendt. Meyers hovedvampyr, Edward, kan høre alles tanker, men ikke Bellas, og dette gjør ham selvsagt enda mer interessert i henne. Og også Meyers hovedvampyr, Edward, er en asket som heller vil være menneske enn vampyr. Han praktiserer fri vilje og avstår fra menneskeblodets fristelser til fordel for usmakelig villdyrblod, han går på skole og forsøker så godt han kan å være snill. Både Bill og Edward må beskytte kvinnene sine mot andre vampyrer som ikke har like god kontroll på huggtennene sine som de selv har.

Både Bill og Edward er selvsagt knakende kjekke, helt uimotståelige faktisk, og mye av spenningen knyttes til spørsmålet om de vil ligge med menneskekjærestene sine eller ikke. Begge er de, på hver sin måte, selveste drømmemannen. De er forbuden frukt (den bibelsk anlagte Meyer slår dette poenget effektivt fast gjennom en epigraf hentet fra 1 Mos. 2,17), tøffinger med umåtelige krefter som de må kjempe for å holde i sjakk, de er gode på bunnen, og de er hodestups forelsket i den kvinnelige hovedpersonen, og kommer henne stadig til unnsetning når hun befinner seg i livsfare. Sookie må, forståelig nok, i siste instans redde seg selv. Ellers ville Ball vært tilbake i det repressive, med kvinnen som naturlig underordnet mannen. Man kan saktens ønske seg en ridder i skinnende rustning, men når det kommer til stykket, må heltinnen også kunne klare seg selv.

Sex versus askese
Meyer tar ikke
slike smålige hensyn. Hun formelig velter seg i romantiske klisjeer som gjør det tydelig at Edward er den ultimate partner: han er den tøffeste og farligste gutten på skolen, livsfarlig i kraft av å være vampyr, og smektende vakker. Skjønnheten hans lamslår henne, som det heter på side 275. Men han er også klok og beskyttende og redder heltinnens liv utallige ganger, bare fordi han elsker henne og ikke klarer å holde seg unna. (Det hintes også om at han ikke akkurat trenger å være jomfru selv om hun er det på side 332.) Edward er allmektig på alle punkter utenom ett: han er svak for Bella, som visstnok lukter sinnssykt godt. Og stadig vekk får han anledning til å løfte, holde og bære sin yndige Bella. Stadig berører de hverandre, med fingre og lepper. Men fordi Edward vet at han ikke ville klare å styre seg, fordi han vet at han kan komme til å rive henne i filler med kjempekreftene sine, eller rett og slett å lage vampyr av henne, nekter han mer enn overfladisk fysisk kontakt med henne, om hun aldri så mye vil. For i Evighetens kyss kan ikke kroppsvæskene flyte like fritt som i True Blood. Her injiserer vampyren gift i offerets blod, en gift som snart vil gjøre offeret til en ny vampyr. Bella trygler Edward om å bite henne, men han lar seg ikke rikke. Edward kjenner erfaringens pris. Derfor vet han å verdsette uskylden. Hun elsker ham for det.

Unge gutter som lurer på hva unge jenter egentlig vil ha, kan antakelig lære mye av Evighetens kyss, men det er kanskje lurt å være varsom: Vampyr-Edward er et uoppnåelig ideal som sikkert kan knekke selvbildet til noen hver. Det er antakelig derfor disse bøkene har truffet sitt publikum så massivt og presist. På tross av slett språk og et omstendelig plott med lange transportetapper der nesten ingenting skjer, er dette virkelighetsflukt på høyt nivå. Verden snurrer fortere og fortere rundt sin akse, nemlig Bella selv, som til slutt har en hel vampyrfamilie til å passe på seg mens en aggressiv sporhundvampyr, Vampyr-James, gjør sitt ytterste for å få satt tennene i hennes jomfruelige hals.

I True Blood må alle erfaringer utforskes. I Evighetens kyss må noen erfaringer – de som har mest med sex å gjøre – holdes på avstand. Romanen kan lett leses som et forsvar for å avstå fra seksuelt samkvem før ekteskapet, et av Edwards mantraer er at ånden er sterkere enn kjødet. I tråd med dette er Edwards ”vampyrfar” slett ingen Guds fiende, men en prest som har nektet å gi etter for sine kjødelige lyster, og som har grunnlagt sin lille vampyrfamilie, med korset sentralt utstilt i arbeidsværelset hjemme og baseballkamper i skogen når det regner. I Meyers univers kontres de sterke driftene hele tiden av en gudsfryktig og asketisk moral. Men det er verdt å merke seg at denne askesen, denne avholdenheten, forsterker driftslivet snarere enn å tappe det for kraft. Til sammenligning fremstår den panteistiske True Blood ofte som litt bleik fordi den ikke tar tabuene sine alvorlig nok.

Hvorfor appellerer dette til jenter?
For en voksen, mannlig leser som i det minste har hatt nok seksuelt samkvem i sitt liv til å være med å lage to barn, er det ikke til å komme bort fra at Evighetens kyss mest av alt blir en fryktelig anemisk prøvelse, blottet som den er for blod, drap, kropper i utfoldelse og leseverdig prosa – over nesten 500 sider. Boka blir faktisk nærmest pervers i sin insistering på at de kuleste vampyrene er de som ikke suger menneskeblod. (En innvending som for øvrig også rammer Balls frivole True Blood.) Samtidig forstår man jo at dette er potent stoff for dem det er ment for. Og det er ingen grunn til forstillelse: i tidlige tenår var jeg selv dødelig forelsket i superheltinnen Rouge fra X-Men, hun tøffe med skunkestripa som tragisk nok ikke kunne berøre andre mennesker uten å absorbere deres minner og krefter. En typisk vampyr, med andre ord. (Ironisk nok spilles Rogue av Anna Paquin, som også spiller Sookie, i filmversjonen av tegneserien!) Men nettopp den velfunderte berøringsangsten, som også ga seg utslag i at Rogue slet med å bygge relasjoner (det var svært synd på henne), mobiliserte fantasien, og problemstillingen holdt den yngre versjonen av denne anmelderen våken mang en natt. For på én eller annen måte måtte det vel la seg gjøre å komme tett på likevel? På en eller annen måte måtte man vel kunne gjøre stakkars Rogue lykkelig? Jeg nevner dette delvis fordi Gyldendal har valgt å inkludere leseranbefalinger fra de for meg ukjente ”Katie (16)” og ”Rachel (16)” på baksideflappen til Evighetens kyss . Særlig Rachel (16) utpeker seg med sitt uforbeholdne ”Wow!” og sin opprømte analyse:

Wow! Da jeg hørte om

Evighetens kyss

visste jeg med en gang at denne måtte jeg lese. En historie om en vanlig tenåringsjente – akkurat som deg og meg – som blir forelsket i en rålekker vampyr. Hvem ville ikke ha lyst til å lese noe sånt? Jeg var hekta fra første side. Boka er fantastisk fordi man tror at det virkelig kunne skje. Tenk deg at du ser en fyr, penere enn noen du noen gang har sett før, og du bare ikke kan ta øynene fra ham. Tenk deg at kjemien mellom dere føles helt elektrisk. Jeg lover deg at alle jenter ville ønske at de var Isabella Swan!

Rachel (16)s panegyrikk er slett ikke den sletteste prosaen leseren av Evighetens kyss utsetter seg for. Faktisk synes jeg at Rachel kommer ganske nær å sette ord på det sentrale ved teksten, nemlig den glidende overgangen mellom leser og hovedperson, virkelighet og fantasi, flyktig berøring og sex, uskyld og skyld. Det er jo disse glidende overgangene bokas originaltittel, Twilight, spiller på. Samtidig skal man merke seg Rachels løfte til leseren. For Rachel er slett ikke interessert i å diskutere den seksuelle avholdenhetens mange dyder. Tvert imot garanterer Rachel langt på vei at den unge jenta som setter seg ned med Evighetens kyss kan forvente full tilfredsstillelse. Jeg ser ingen grunn til å tvile på at Rachel (16) vet hva hun snakker om. Det gjør høyst sannsynlig Gyldendals markedsavdeling, som har valgt å satse på dette leservitnet, også. Om man tar dette som en anbefaling eller som en trussel, får være opp til den enkelte leser.