Få nyanser av brunt

Historien handler om en liten bæsj som er redd vann, og som derfor klynger seg fast i doen for å unngå å treffe vannet. Så blir bæsjen kjent med en litt modigere bæsj som forsikrer ham om at vannet er ufarlig og at alle bæsjer før eller siden må svømme. Og så, uten forvarsel kommer det et fossefall som drar bæsjen ned i vannet. Og der i doskålen blir han betrygget. De andre har lagt igjen spor, et kart han kan følge videre på oppdagelsesreisen. Ferden mot det ukjente. Reisen gjennom kloakkløpet endrer ham. Det som hadde vært skummelt blir nå gøy og lekent. Han går fra å være den redde, lille til å bli den modige, lille bæsjen.

Mangler dynamikk

Illustratør Henriette T. Osnes er kjent for sin utflytende estetikk i de tidligere utgivelsene Une og skolestarten og Ordenes hårreisende hemmeligheter (Ragnhild Holmås). Med en grov og umiddelbar strek, tonesatt med en dyp og rik koloritt har hun skapt en egen stemme. En karakter uten sidestykke i norsk offentlighet er også bokens forfatter, Kristopher Schau. Både som musiker (Gartnerlosjen, The Dogs og Hurra Torpedo), radio- og TV-programleder (XL, Karate og Team Antonsen) og forfatter (På vegne av venner) samfunnsrefser han med en umiskjennelig mørk humor. At Kagge forlag ønsker barnelitteratur av ham er en fornøyelig tanke. Og tiden kan være moden for nye fortellinger om tiss og bæsj. Generasjon Alfa trenger sin versjon av Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans av Werner Holzwarth og Wolf Erlbruch, selv om klassikeren holder seg godt.

Men Schaus ellers så sylskarpe vidd treffer ikke leseren her. I dette prosjektet tilfører ikke Schau og Osnes en dynamikk mellom tekst og bilde. Det blir en flat fortelling der karakterene aldri blir troverdige, og illustrasjonene flyter ut og blir vanskelige å lese.

Denne historien er blitt fortalt tidligere. I 2016 utgav Victoria forlag Den lille, redde bæsjen og På nasen (Kyrre Holm Tønne Johannessen) samlet. Forfatterne var podkastverter for Krisemøte, og fortellingene kom i stand på oppfordring av en lytter. Hvorfor boken gis ut åtte år senere i ny drakt er uklart, all den tid den ikke formidles som en relansering.

Undringen uteblir

Å lage en fortelling med en begynnelse, midte og slutt med et tidsspenn på et minutt er et spennende litterært grep. For en leser kan et fortettet handlingsløp skape en sitrende spenning, det kan bli en fortelling man sluker. Det komprimerte kan også by på skildring og dveling fortellerkunsten ellers suser forbi. I Den lille, redde bæsjen ligger dette potensialet og vibrerer som en mulighet. Likevel opplevelses fortellingen mest som et etappeløp. Vi blir ikke fortrolige med hovedkarakterens redsel og behov.  Språket i transportetappene forblir deskriptivt. Fremfor å fryse øyeblikket for å ta del i hovedkarakterens tankeunivers, holdes leseren på en avstand som åpner for lite deltakelse og engasjement. Transportetapper er gjerne noe som forfattere unngår, de er et nødvendig onde for å skape driv i fortellingen, så lenge de ikke nettopp skal blåse opp til å bli avgjørende øyeblikk for karakterene.

Å undre seg i barnelitteraturen er sentralt for å kunne skape relaterbare karakterer for barn. Vi lesere er i grunn ikke kresne. Vi kan følge de fleste: tre bukker, en grisunge og en rev, til og med en bæsj, gjennom mye rart. Så lenge historien fortelles med innlevelse og troverdighet.