Fabbity-fab Louise

Louise Rennison, som gledet unge mennesker verden over med sin tenåringsheltinne Georgia Nicolson, døde i februar i år.

Den britiske barne- og ungdomsbokforfatteren, født i Leeds i 1951, ble bare 64 år gammel. Louise Rennison sine bøker ble dessverre aldri oversatt til norsk i hennes levetid, men bøkene har vært bestselgere i Storbritannia og andre deler av verden siden den første utgivelsen i 1999. Både for meg og andre unge kvinner rundt omkring har hun vært betydningsfull i oppveksten og er i aller høyeste grad aktuell i dag, spesielt i disse dagboktider.

En annerledes heltinne

Rennison er nok mest kjent for den hysterisk morsomme dagbokserien på hele ti bind om Georgia Nicolson, en 14 år gammel jente som går på en offentlig skole for jenter i England. Bøkene kan minne om Adrian Moles hemmelige dagbok av Sue Townsend, og kan også beskrives som en slags Bridget Jones for yngre lesere. Allikevel er det noe helt eget med Louise Rennison, både språket hennes i seg selv, og hvordan hun på en oppfinnsom og humoristisk måte klarer å skildre den vanskelige ungdomstiden.

I mine tidlige tenår ble jeg anbefalt den første boken i serien, Angus, Thongs and Full-Frontal Snogging av en av mine venninner som også leste litteratur på engelsk. Min mor, som alltid var glad for at jeg leste, kjøpte den til meg på tur til det store utland, mens min far så skeptisk ut da hans tolv år gamle datter fikk i hånda en bok med ordene «the sex god has landed!» på baksiden.

Boken viste seg å være mer uskyldig enn antydet, men allikevel noe helt nytt og spennende for en som hadde lest mye Harry Potter og Agatha Christie, men ikke så mye litteratur rettet mot tenåringsjenter. Boken var fargesprakende og tiltalende, med illustrasjoner av kyssemerker, leppestift og truser på omslaget. Men ulikt mye annet rettet mot jenter, var dette en ærlig og usminket skildring av hvordan det er for en ung jente å vokse opp i den vestlige verden. Rennison skapte en selvsentrert, realistisk og skarpsindig hovedperson i Georgia Nicolson, som sliter med å finne sin plass i verden blant håpløse voksne og uvitende venninner.

Jeg begynte selv på en dagbok etter å ha lest ut første boken og bestilt flere oppfølgere, og skrev så likt jeg klarte som Louise Rennison. Jeg følte meg så kul der jeg satt og skrev, og ville at alt i livet mitt skulle være som Georgias, til tross for hvor håpløs hun til tider er.

Tåpelige voksne og forunderlige gutter

Georgia er, som de fleste tenåringer kan kjenne seg igjen i, evig flau over familien sin. Den hissige, og ifølge Georgia, uutholdelig kjedelige faren, irriterer med sin skjeggvekst og bukseretting, og oppfører seg generelt idiotisk og «parenty». For Georgia er absolutt alt han gjør gærent, som i dette sitatet fra den tredje boken, Knocked Out by My Nunga-Nungas:

“Dad leapt over the garden wall instead of going through the gate. Sadly he didn‘t do himself a severe injury, and so he lives to embarrass me to death another day.”

Moren flørter med enhver mann som banker på, og går med stringtruse og dristige støvletter, til Georgias store forferdelse, mens lillesøsteren Libby har en tendens til å tisse forskjellige steder på soverommet til Georgia.

På skolen, som Georgia og vennene for øvrig har oppkalt etter en fangeleir fra andre verdenskrig, bruker de all sin energi på å irritere og gjøre narr av lærerne. I den tiende og siste boka om Georgia, Are These My Basoomas I See Before Me?, stiller hun nok en gang spørsmålet alle unge mennesker kan relatere til:

“How many times do we all have to do this? Get up, go to school, again? Before everyone admits it’s a crap idea?”

Et annet evinnelig mysterium i bokserien er naturligvis gutter. Georgia og vennegjengen veksler mellom å irritere seg grenseløst over hvor uforståelige de er, og legge innviklede planer for hvordan komme i kontakt med dem. De drar på kyssekurs hos en gutt som tilbyr dem hjemme hos seg, et eksempel på en av mange pinlige situasjoner Georgia havner oppi:

«Do you want to sit down?» he says, patting the bed.
I think, No thanks, I would rather put my head in a bag of eels, but I say, «OK,« and sit down.

For å nå ut til disse tilsynelatende utenomjordiske skapningene kalt gutter, begynner Georgia på utallige skjønnhetsprosjekter som gjerne går galt, som når hun ved en feiltakelse barberer bort hele øyenbrynet sitt. Hun teiper ned luggen for å få den til å bli rettere og øver seg på å snakke med tunga liggende bak tennene for å kunne se sexy ut.

Et eget språk

Noe jeg likte spesielt godt da jeg leste serien var alle de forskjellige ordene Georgia og vennene oppfant selv. Jeg fikk på et tidspunkt alle mine nærmeste venner til å lese bokserien, mye fordi jeg ville bruke det samme språket som Georgia i dagligtalen. Vennegjengen ble the Ace Gang, og det var alltid prat om froggy og geoggers (fransk og geografi). Når en av mine venner var irritert på meg, sa hun “Shut up, Jas”, akkurat som Georgia frustrert sier til sin bestevenninne hver gang Jas begynner å snakke om hvor spennende grønnsaksbutikken til sin kjedelige kjæreste er. Vi skrev lapper i timene om hvem som scoret høyest på Sex God-listene, og det var alltid «double cool with knobs» om noe storartet skjedde. Pupper var «basoomas» og «nunga-nungas» og rektor var «Hawkeye», både i min og Georgias vennegjeng.

Louise Rennison var ikke bare elsket og hyllet av tenåringsjenter verden over, hun fikk også anerkjennelse utover dette og vant blant annet prisen Queen of Teen i 2008, samt The Roald Dahl Funny Prize i 2010, for boken Withering Tights, som handler om Georgias like gærne kusine, Tallulah Casey.

Louise Rennison fikk derimot visstnok kritikk av lærere for temaene hun pratet om når hun reiste rundt på skolebesøk i England, men forsvarte seg med at det hun skrev om var nettopp det mange unge jenter hadde lyst til å lese om, nemlig gutter og kyssing, noe jeg selv kan skrive under på. Jeg hadde også en venninne med mer konservativ bakgrunn som lånte boken av meg en gang, men som måtte ha bokbind rundt den slik at ingen hjemme skulle se tittelen. Selv syntes vi nok dette gjorde det hele enda tøffere.

Ikke bare fjas

Beretningen om Georgias liv er ikke bare hysterisk morsom og tilsynelatende useriøs, med side opp og side ned om sminke, klær og kyssing. Det ligger en ømhet og sårbarhet i bunn, til tross for at hovedpersonen til tider kan være provoserende selvopptatt. Det er noe ikke bare alle tenåringsjenter kan kjenne seg igjen i, men noe jeg i dag også kan gå til når jeg føler meg ung og dum og uvitende.

Av alle bøkene i bokhylla er det nok denne jeg oftest går tilbake til, med unntak av Harry Potter. Når jeg som såkalt voksen person blir avstandsforelsket i gutten (mannen) på butikken, er det Georgia sine beskrivelser av følelser som jeg vender tilbake til, som jeg selv synes best reflekterer mine egne.

Takk for alt, Louise, for at du den dag i dag får meg til å «laugh like a loon on loon tablets.»