Tittel: Fabel Jakop og de magiske eggene
Tekst: Grete Randsborg Jenseg
Illustratør: Lars M. Aurtande
Forlag: Landbruksforlaget
Årstall: 2004
Antall sider: 96

Fabel Jakop og de magiske eggene

En blanding av Æsop og Batman

Historien om Fabel Jakop og magiske eggene lanseres som første bind i en ny serie. Om det er en serie med Fabel Jakop som gjennomgangsfigur vet jeg ikke, men det håper jeg. Den vise gamle kråken opptrer som en blanding av Batman og Æsop. Han forteller tankevekkende historier i et friskt språk, denne gangen med en ny vri på et gammelt tema; mobbing.

Forfatteren Grete Randsborg Jenseg er en dreven forfatter med 14 barne- og ungdomsbøker på merittlisten. Det merkes. Det er en letthet, og en flyt i språket som gjør teksten til en fryd å lese høyt. Forfatteren bruker bevisst og tydelig annen litteratur som kilde og inspirasjon i stil, i ordvalg og i rytme. Hun leker med tradisjonen, men føyer også til sitt eget.

Slik blir innledningen en litt annerledes måte å starte i den urgamle fortellertradisjonen på. «Fabel Jakop? Sover du» roper halvstore kråkeunger som ikke får sove, og foreldrene blir med i hylekoret, helt til Fabel Jakop henter svartkappa, setter på seg brillene, trekker lua nedover ørene og flyr i skumringen til et reir nær deg. 

Slik klarer forfatteren å skape spenning og forventning blandet med humor allerede i første kapitel. Og det er godt gjort for kapitlene er uhyre korte, bare et par sider, så er det en ny «cliff-hanger» og kapitlet er slutt. Meget hensiktsmessig for høytlesere. Spenningen holdes, og vi får uttelling ved å lese flere kapitler i strekk. 

Rammefortellingen, der vi introduseres for historiefortelleren Jakop, er en liten og humoristisk innføring i eventyr og muntlig fortellertradisjon. Jakop er historiefortelleren som flyr land og strand rundt og fanger opp de utroligste ting. Men tilhørerne vil ikke ha de nye fortellingene. De vil ha det gjenkjennelige, det de har hørt før, og aller helst vil de (de voksne kråkene) ha historier med en god moral til etterfølgelse for den oppvoksende slekt. Og det får de i historien om Konrad Kråke. Han en snill kråketenåring, litt vill av seg riktignok, og på stadig jakt etter action. Det fører som kjent ofte til at man havner i farlige situasjoner, og det hender man blir lurt opp i stry. Og akkurat det blir Konrad. En gjeng farlige kråkebanditter er ute etter sølveggene til Konrads oldefar, og lurer Konrad trill rundt. Men det ender godt. Jeg beundrer igjen den evnen forfatteren har til skrive slik at det gamle og gjenkjennelige får en spenstig og humoristisk vri. Historien er spennende nok, språket er levende og friskt nok for både voksne og barn, og i tillegg får altså vi voksne det lille ekstra i små hint til annen litteratur: «Konrad Kråke het han. Han ble født i et grønt egg med brune flekker». Og her er også en utstrakt bruk av litterære virkemidler som allitterasjon ; «Han var rett og slett fortest, flinkest, feitest og frekkest». Og jeg ler av Konrads utsagn; «Jeg vil ikke ha vett, jeg vil ha muskler», så sant , så sant. 

Det er en fin veksling mellom disse humoristiske og akk så sanne utsagn, og mellom rene lyriske partier der ulike høstregnlyder beskrives, og der Konrad og gamle Kå finner hverandre og kjenner at alt er godt. 

Midt inni i den spennende fortellingen om Konrad, bryter de voksne tilhørerne inn med spørsmål om fortellingenes opphav. Et brudd på fiksjonen som setter fortellingen i perspektiv, uten å bryte fortryllelsen. 

Boka lanseres som første bind i en serie. Det sies ikke om det er Fabel Jakop som er gjennomgangsfiguren i serien, men det regner jeg med. Han er historiefortelleren, en hedersmann, en blanding av Batman og Æsop, og da bør det være nok historier å fortelle. Lars M. Aurtande har illustrert, og han har gitt Fabel Jakop et ansikt vi husker. I enkle, blyanttegninger i sort /hvitt, kun omslaget er i farger, har han truffet med sin blanding av Charles M. Schulz flyverhelt fra 1. Verdenskrig, «The Red Baron», i Snoopys skikkelse, og en Disney-karakter. Aurtande er sparsom med sine illustrasjoner. Her er det teksten som taler, nennsomt fyller illustratøren ut en side med morsomme og samtidig rene, stramme tegninger. Han viser personene, men ikke handlingen. Lekende lar han detaljer fra fauna og flora danne initialer og små pauser i tekstbildet. En god formgiver, Tone Lileng, har på en frekk måte latt figurer og/eller detaljer strekke seg utover to sider. 

Det er burde være unødvendig at leseren må lete seg fram til siste side for å finne navn på illustratør og formgiver. En billedbok bør prange med illustratørens navn, ikke gjemme det bort. 



Skrevet av:

Fabel Jakop og de magiske eggene

Høytlesningsbok
Illustrasjon: Lars M. Aurtande
96 sider
Landbruksforlaget 2004

Anmeldt av Anne Schäffer

En blanding av Æsop og Batman

Historien om Fabel Jakop og magiske eggene lanseres som første bind i en ny serie. Om det er en serie med Fabel Jakop som gjennomgangsfigur vet jeg ikke, men det håper jeg. Den vise gamle kråken opptrer som en blanding av Batman og Æsop. Han forteller tankevekkende historier i et friskt språk, denne gangen med en ny vri på et gammelt tema; mobbing.

Forfatteren Grete Randsborg Jenseg er en dreven forfatter med 14 barne- og ungdomsbøker på merittlisten. Det merkes. Det er en letthet, og en flyt i språket som gjør teksten til en fryd å lese høyt. Forfatteren bruker bevisst og tydelig annen litteratur som kilde og inspirasjon i stil, i ordvalg og i rytme. Hun leker med tradisjonen, men føyer også til sitt eget.

Slik blir innledningen en litt annerledes måte å starte i den urgamle fortellertradisjonen på.
«Fabel Jakop? Sover du» roper halvstore kråkeunger som ikke får sove, og foreldrene blir med i hylekoret, helt til Fabel Jakop henter svartkappa, setter på seg brillene, trekker lua nedover ørene og flyr i skumringen til et reir nær deg.

Slik klarer forfatteren å skape spenning og forventning blandet med humor allerede i første kapitel. Og det er godt gjort for kapitlene er uhyre korte, bare et par sider, så er det en ny «cliff-hanger» og kapitlet er slutt. Meget hensiktsmessig for høytlesere. Spenningen holdes, og vi får uttelling ved å lese flere kapitler i strekk.

Rammefortellingen, der vi introduseres for historiefortelleren Jakop, er en liten og humoristisk innføring i eventyr og muntlig fortellertradisjon. Jakop er historiefortelleren som flyr land og strand rundt og fanger opp de utroligste ting. Men tilhørerne vil ikke ha de nye fortellingene. De vil ha det gjenkjennelige, det de har hørt før, og aller helst vil de (de voksne kråkene) ha historier med en god moral til etterfølgelse for den oppvoksende slekt. Og det får de i historien om Konrad Kråke. Han en snill kråketenåring, litt vill av seg riktignok, og på stadig jakt etter action. Det fører som kjent ofte til at man havner i farlige situasjoner, og det hender man blir lurt opp i stry. Og akkurat det blir Konrad. En gjeng farlige kråkebanditter er ute etter sølveggene til Konrads oldefar, og lurer Konrad trill rundt. Men det ender godt.
Jeg beundrer igjen den evnen forfatteren har til skrive slik at det gamle og gjenkjennelige får en spenstig og humoristisk vri. Historien er spennende nok, språket er levende og friskt nok for både voksne og barn, og i tillegg får altså vi voksne det lille ekstra i små hint til annen litteratur: «Konrad Kråke het han. Han ble født i et grønt egg med brune flekker». Og her er også en utstrakt bruk av litterære virkemidler som allitterasjon ; «Han var rett og slett fortest, flinkest, feitest og frekkest». Og jeg ler av Konrads utsagn; «Jeg vil ikke ha vett, jeg vil ha muskler», så sant , så sant.

Det er en fin veksling mellom disse humoristiske og akk så sanne utsagn, og mellom rene lyriske partier der ulike høstregnlyder beskrives, og der Konrad og gamle Kå finner hverandre og kjenner at alt er godt.

Midt inni i den spennende fortellingen om Konrad, bryter de voksne tilhørerne inn med spørsmål om fortellingenes opphav. Et brudd på fiksjonen som setter fortellingen i perspektiv, uten å bryte fortryllelsen.

Boka lanseres som første bind i en serie. Det sies ikke om det er Fabel Jakop som er gjennomgangsfiguren i serien, men det regner jeg med. Han er historiefortelleren, en hedersmann, en blanding av Batman og Æsop, og da bør det være nok historier å fortelle.
Lars M. Aurtande har illustrert, og han har gitt Fabel Jakop et ansikt vi husker. I enkle, blyanttegninger i sort /hvitt, kun omslaget er i farger, har han truffet med sin blanding av Charles M. Schulz flyverhelt fra 1. Verdenskrig, «The Red Baron», i Snoopys skikkelse, og en Disney-karakter. Aurtande er sparsom med sine illustrasjoner. Her er det teksten som taler, nennsomt fyller illustratøren ut en side med morsomme og samtidig rene, stramme tegninger. Han viser personene, men ikke handlingen. Lekende lar han detaljer fra fauna og flora danne initialer og små pauser i tekstbildet. En god formgiver, Tone Lileng, har på en frekk måte latt figurer og/eller detaljer strekke seg utover to sider.

Det er burde være unødvendig at leseren må lete seg fram til siste side for å finne navn på illustratør og formgiver. En billedbok bør prange med illustratørens navn, ikke gjemme det bort.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.