Fabelaktig velfungerende formel

Æsops fabler – Gutten som ropte ulv, ulv

Anne B. Ragde

Bendik Kaltenborn (ill.)

Kagge 2015

Æsops fabler – Den syke løven

Anne B. Ragde

Bendik Kaltenborn (ill.)

Kagge 2015

Æsops fabler – Sola og nordavinden

Anne B. Ragde

Bendik Kaltenborn (ill.)

Kagge 2015

Med sin nytolkning av Æsops fabler har Anne B. Ragde og Bendik Kaltenborn funnet en velfungerende formel. Der de tradisjonelle fablene fremstår som oppdragende leksjoner, er gjendiktningene mer løsslupne og mindre høytidelige.

Fablene inngår i en serie fra Kagge Forlag, der hver fabel er viet sin egen lille bok. Forlaget gir ut tre bøker av gangen, og dette er de tre siste av totalt seks utgivelser så langt.

De fleste kjenner Æsops fabler som korte, moraliserende fortellinger med et gammelmodig språk. Fablene vekker gode minner fra barndommen, som enkle, underholdende tankevekkere om å handle rett eller galt. Funksjonen er den samme i de nye gjendiktningene. Tilnærmingen er mindre belærende, uten at det går på bekostning av budskapet. Ragde har gitt tekstene et friere og mer moderne språk, med dialog og ledig fortellerstil. Slik bryter hun med den generelle og noe rigide fabelstrukturen, men skaper til gjengjeld større identifikasjon. Språket speiler den tiden vi lever i og gir fablene en ny relevans, i likhet med nytolkningene av salmene og Bibelen, som er tilpasset samtiden.

Personlig vri

Dette kommer tydelig frem når man sammenligner en scene fra «Ulven kommer Ulven kommer!» og «Gutten som ropte ulv, ulv».

Men så, sent en vinterkveld, nettopp som gutten skulle til å samle sauene for hjemturen, kom ulven virkelig. Han merket det først på sauene, som med ett ble så urolige og gav seg til å breke. Og like efter kunne han skimte en lang, grå skygge som nærmet seg flokken gjennom halvmørket. Nå var gutten ordentlig redd, for ulven så stor og farlig ut, og han hadde bare gjeterstaven sin å slåss med.

Anne B. Ragde formidler det samme budskapet på en mer personlig og levende måte:

Og så skjedde det som kan skje i virkeligheten. Det aller, aller verste skjedde. For noen dager senere så kom faktisk ulven. Den kom lurende og listende på lydløse labber like før sola gikk ned, da gjetergutten nettopp hadde bestemt seg for å drive sauene tilbake til landsbyen. Ulven hogg fast i den første sauen og slengte den rundt, før den gikk løs på den neste. Gutten prøvde å slå til den med gjeterstaven, men ulven var raskere, for voksne og sultne rovdyr er raskere enn en guttunge på ti år.

Ragde har forlenget fablene med enkle grep, der muntlige uttrykk og forsterkende adverb bidrar til å piffe opp språket. Underholdningsverdien kan tidvis gå på bekostning av pedagogikken, slik vi kjenner den fra de klassiske versjonene. Det er befriende utradisjonelt, om ikke alltid like sjangerkonsekvent. Oppbygningen følger den klassiske oppskriften: Vi blir introdusert for en situasjon der det oppstår en konflikt, og blir til slutt presentert for løsningen i form av en kort, fortellende læresetning.

I Æsops ånd slutter altså hver av de nye fablene med en moralsk erkjennelse, som følgende leksjon i «Gutten som ropte ulv, ulv»: «For slik er det. Ingen tror på den som lyger. Ikke en gang den dagen han faktisk snakker sant».

I «Sola og nordavinden» vinner sola konkurransen om å få en mann til å ta av seg kappen: «For slik er det. Hvis man bruker varme og tålmodighet, får man til mye mer enn hvis man bare dundrer i vei mot folk, for å få viljen sin».

I «Den syke løven» seirer reven over den late løven fordi han lærer av de andre dyrenes tabber. «For sånn er det. Hvis man holder øynene og ørene åpne og lærer av andres feil, så slipper man å gjøre de samme livsfarlige tabbene selv» lyder leksen her.

Subtil naivisme

Bøkene er spekket med små humoristiske beskrivelser av den uskyldige sorten. Dette fremkommer både i tekstene og illustrasjonene, som i en liten sekvens fra «Sola og nordavinden» der sola akkurat har varmet opp de forblåste dyrene. Tegningen viser snutene på fire forskjellige dyr som dukker frem fra trærne når solen kommer frem. Dette sceneskiftet formidles på en rørende måte, som viser hvordan Ragdes språk og Kaltenborns bilder forenes gjennom subtil naivisme: «Dyrene kom skjelvende frem fra gjemmestedene sine, mens alle de forblåste fuglene pusset fjærene sine og kvitret en forsiktig liten trudelutt.»

For de som kjenner til Bendik Kaltenborns visuelle univers, er det lett å gjenkjenne hans karakteristiske strek i disse illustrasjonene. Med sin geometriske, kantete tegnestil og sofistikerte billedutsnitt løfter han hver fabel til en estetisk nytelse. Kaltenborn har lang fartstid som tegneserieskaper og har tatt med seg elementer derfra til illustrasjonene. Dette ser vi allerede på bøkenes vignettpregede omslag, der han har utformet skrift og bilde i en dekorativ og innbydende sammenføyning. Han behersker kunsten å forenkle, uten at det går på bekostning av det narrative. Bildet av nordavinden som sutrer over solens nedgang er et eksempel på dette. Når det er mørkt får han ikke gleden av å se alt rotet han steller i stand. Dette illustreres i all enkelhet med to sørgmodige øyne på en svart bokside. Det samme gjelder utsnittet av ulvens ansikt i «Gutten som ropte ulv, ulv», der Kaltenborn har fylt en dobbeltside med et par skumle øyne og et stort glis med store huggtenner. Resultatet er virkningsfullt. Hva er vel skumlere enn å se rett inn i øynene på en farlig ulv som flekker tenner? Hver av bøkene avslutter med en landskapsskildring som viser en mer poetisk side av Kaltenborn. Den stramme komposisjonen og de rene fargeflatene gir assosiasjoner til gammel japansk illustrasjonskunst, som tresnittene av Katsushika Hokusai. Dette er spesielt fremtredende i «Den syke løven» der siste side viser en gul himmel med en stor rød sol, og noen fugler som flyr over fjelltoppene i horisonten.

Hvis Ragde og Kaltenborn fortsetter med sin velfungerende formel i de kommende utgivelsene, der humor og moral går hånd i hånd, er det mye å glede seg til for både store og små.

Les også anmeldelsen av de tre første fablene.