Fabler – eventyr i eksil

NISSER OG DVERGER I NEW YORK

Eventyrfigurer som lever i skjul som vanlige mennesker, er et interessant utgangspunkt som ikke blir helt forløst i det første albumet i denne nye fantasy-serien.

De har rømt fra Eventyrland. De er blitt kastet ut av en mektig fiende, og nå gjemmer de seg i menneskenes verden. Her overlever eventyrfigurene som best de kan, mens de venter på en sjanse til å gjenvinne sine gamle territorier.

Dette er premisset for den nye, amerikanske fantasy-tegneserien Fabler. I det første albumet møter vi den vakre Snø Hvit, som jobber som administrerende direktør for fablenes eksilmyndigheter i menneskeverden. Hun har et ambivalent forhold til privatdetektiven S. S. Ulven, som etterforsker drapet på den viltre søsteren til Snø Hvit, Rosenrød. I mindre biroller møter vi med Jack (han med bønnestengelen), Ridder Blåskjegg, eventyrprinsen, Skjønnheten og Udyret, og andre mer eller mindre kjente eventyrfigurer.

Tegneteam

På typisk amerikansk vis er serien tegnet av mange forskjellige tegnere, noe som nok er nødvendig hvis man skal få til en viss utgivelsestakt på en slik føljetong. Her har man åpenbart foretatt et annet valg enn i den gamle Sandman-serien til Neil Gaiman, der tegnerne av de forskjellige albumene hadde hver sin høyst personlige stil. Tegneteamet, med Lan Medina på blyanttegninger og Steve Leiahola som tusjer, er dyktige og helproffe, om enn det ender i et noe upersonlig og glatt uttrykk.

Vis det!

Forlaget Egmont presenterer Fabler som den beste fantasy-tegneserien etter Sandman. Men det er ikke Sandman som faller en inn under lesningen av Fabler. Dette universet ligger tettere opp til Shrek.

Vitsene om hvordan eventyrfigurer ville ha hatt det dersom de hadde levd i virkeligheten, varierer fra det inspirerte til det mer opplagte. Det blir ikke så mye mer enn halvmorsomt når Pinocchio klager over at det aldri blir noe på ham, bare fordi han ble omskapt til en ekte gutt og ikke en ekte mann. Poenget er i og for seg ikke ueffent, men det blir fremført i dialogform av pent tegnede, snakkende hoder, noe som effektivt tar knekken på det. La oss få se Pinocchios frustrasjoner i stedet!

Manuset til forfatter Bill Willingham er også proft og vittig. Men det er hele tiden tydelig at dette er en serie som er manusbasert. Den er ordrik, og det meste av handlingen foregår i dialogen.

Klisjecocktail

For en serieskaper er naturligvis fabelfigurer fristende å arbeide med, de er klare og sterke typer, der det går an å enten arbeide med stereotypien, eller gå mot den. Problemet er at det sjablongaktige ved eventyrfigurene lett kan gjøre figurene bleke og personlighetsløse. Dette løste man utmerket i Shrek-filmene, og ingen vil finne på å si at det grønne trollet eller det snakkende eselet var i beit for personlighet. Nå hjelper det riktignok med stemmer og bevegelse, men likevel …

Dette svikter litt i Fabler. Samme hvor mye serieskaperne prøver, blir det ikke liv nok i disse figurene til at man tror helt på dem og bryr seg om dem. Snø Hvit som vakker og beinhard yrkeskvinne er mer av en interessant tankekonstruksjon enn en troverdig person. Eventyrprinsen som proff skjørtejeger er riktignok en morsom type. Men ikke engang helten S. S. Ulven, en femti-femti-blanding av den loslitte privatdetektiven og ulven fra eventyret, klarer å bli mer enn en godt komponert klisjecocktail.

En tegneserie som er så gjennomarbeidet og veltegnet, hadde fortjent å fungere bedre som helhet. Det må avstanden mellom den verbale, ordrike dialogen og de kompetente, men noe noe glatte tegningene ta skylden for. Men det er mulig dette er startvansker og at samspillet mellom tekst og tegning kan ta seg opp i de kommende utgivelsene. Den som leser, får se.

I tillegg til store doser eventyrhumor, samt et omriss av en kjærlighetshistorie, så er det mordetterforskningen som er det bærende elementet i denne historien. Mordgåten er i og for seg ikke ueffen, selv om den ikke er spesielt vanskelig å gjette. Og her er det for én gangs skyld slik at sporene finnes i tegningene, og ikke i prateboblene. Den slags vil vi gjerne se mer av i fortsettelsen.