Fabler fra storbyen

Den nye boken til australske Shaun Tan har tittelen Fortellinger fra indre by, men selv om historiene finner sted i storbyen, er det de ville dyrene som har de fleste hovedrollene. Og her er det virkelig alle slags dyr. Noen av dem er velkjente, men transportert til et usannsynlig sted: I åttiåttende etasje i en skyskraper bor det krokodiller, mens kontorarbeiderne rundt lever i lykkelig uvitenhet. I en annen kontorbygning har alle styremedlemmene blitt til frosker, og sekretæren skvetter vann fra drikkeglassene på dem for å holde dem fuktige mens hun lurer på hva hun skal gjøre.

Atter andre av dyrene er mer utrolige; en gris som synker sakte ned i gulvet; en hai så stor som en bydel, som blir slaktet av en stoisk fisker; bjørner med advokater…

Kollektivet som fortellerstemme

Shaun Tans glansnummer er å gjøre det alminnelige fremmed. Ikke ved å ta i bruk science fiction-grep, men gjennom allegoriske fortellinger fortalt med en melankolsk varme. Ofte er det ikke engang en jeg-person som fører fortellingen, men et «vi» som gjerne omfatter hele menneskeheten, eller i det minste alle som er i nærheten. Og selv om historiene som fortelles føles fantastiske og utrolige, er de ofte fortalt fra et enda fjernere ståsted – Tan mestrer den lille kunsten å mane frem nostalgi overfor en innbilt fremtid.

Allerede i tegneserieboken Ankomsten (Egmont, 2006) var det klart at Tan var et stort talent innen fantastiske fortellinger. Gjennom en fullstendig ordløs historie skildres en immigrants opplevelse av å komme til et nytt og fremmed land – et sted hvor alt fra språket til bygningene og kulturen virker nærmest ugjennomtrengelig. Men i stedet for å gå for kald fremmedgjøring, er boken holdt i en gammeldags sepia som får en til å tenke at dette er de subjektive opplevelsene til en europeisk flyktning som ankommer USA rundt 1920 en gang.

Fra forstaden til storbyen

Oppfølgeren Fortellinger fra ytre utkant (Cappelen Damm 2009) var som en magisk barndom man ser tilbake på gjennom rosenrøde briller og en god dose fri fantasi. Boken bestod av en rekke kortere tekster med illustrasjoner til – en slags billedbok om du vil, og er en klar forløper til årets Fortellinger fra indre by.

I denne boken skifter Tan fokus fra forstedenes søvnige ikke-steder til storbyens overfylte og aldri-sovende rom. Illustrasjonene – fargerike oljemalerier som kunne stått fritt på egne ben – til hver av de 25 historiene er strukket ut over dobbeltsider, og fungerer som punktum eller tankestreker alt etter hvor i teksten de er plassert. Byen Tan forteller om er som alltid veldig gjenkjennelig, men også dypt fremmed. Det som skjer her, skjer i overført betydning. Og hva det egentlig handler om er økologi. Dyrevelferd. Det handler om kapitalisme, klima, om å være menneske.

Fra himmelen til slobøtta

I en av bokens lengste historier (de er alle sammen uten tittel), er fortellingen lagt i munnen på et barn som sniker seg ut sammen med vennene sine om natten for å fiske månefisk – store runde fisker som lever oppe blant skyene og som fanges ved hjelp av agn festet på heliumballonger. Når barna til sin egen store overraskelse klarer å fange en av disse nesten mytiske skapningene, legger de sammen med familien av gårde til nabolagets svartebørs-gourmet. Men perfekte skapninger fra himmelen varer ikke lenge på jorden:

«Den glansfulle fargen langs kanten av finnene var i ferd med å bli melkeaktig grå mens han snakket. Øyet, nå som vi faktisk så på det, var mer som et kokt egg – et svartkokt egg. Leppene falt av som geleaktige bøttehåndtak. Em, Jo og Lee holdt opp organene som lå på is, våre iriserende skatter, det store esset i fiskehandler-ermet, som nå svettet en veldig lite appellerende brun grøt av sydende skum, det motsatte av gourmet. Når hadde det skjedd? Hva med rognen? Rognen! Pim hadde rognen! Men hvor var Pim? Herr Hiro hevet de fugleaktige hendene sine opp i luften, senket haken, en åpen unnskyldning for alskens kosmisk urettferdighet.

«Månefisk bo i himmel», forklarte han med en merkelig syngestemme. «Skinnende, himmelsk, perfekt vesen. Her, i denne verden, de dø. Ikke bare kroppen, men alt, sjel, ånd, smak, alt dø. Kunde vil spise månefisk, betale mye for månefisk, drømme alltid om månefisk. Fordi kunde kan ikke spise månefisk. En time, to time, sol komme opp, helt borte. Vi forte oss, redde liten bit her og der, servere rask, kanskje fortsatt bra.»

Fortellinger fra indre by kan leses som miljøbevisste øko-fabler, som meditasjoner over den menneskelige tilstand, eller som distanserte erindringer fra en magisk tid. Og kanskje trenger vi alle tre akkurat nå.