Terje Stenstad (tekst) og Anders Kvåle Rue (illustrasjon)
Vikinger
70 sider
ISBN: 82-516-2247-6
Schibsted 2007

Terje Gansum (tekst) og Ragnar Børsheim (illustrasjon)
Varin
59 sider
ISBN: 82-92464-04-2
Midgard 2006

Ståle Botn (tekst og illustrasjon)
Gisle Gissurson på gamle Sandnes
175 sider
Oversetter, engelsk del: Synnøve Langseth
ISBN: 82-997396-0-8
Torolvsteinen 2006

Fagbøker om vikingene

Den nye Snorre-stilen

I en av årets vikingbøker for barn kan vi lære at menneskene var like kloke og dumme – før som nå. Men det stemmer ikke. Før klarte faktisk mange barn å lese Snorre på egenhånd, og trengte slett ikke flommen av fargesprakende kortversjoner. Man må derfor være godt utstyrt med velvilje for å finne noen berettigelse for den stadige strømmen av viking- og middelalderbøker for barn. Slike utgivelser kan legitimere seg ved å tilføre sjangeren noe nytt, eller ved å fylle et generelt behov for emnebøker når andre bøker er gått ut, enten fra lageret – eller på dato.

Alt er skrevet før?
Tre nye vikingbøker prøver nå å legitimere seg. Vikinger av Terje Stenstad er først og fremst et forsøk på å bli den foretrukne emneboka på skolebibliotekene. En innbydende og oversiktlig innholdsfortegnelse gjør den brukervennlig i elevarbeid, og boken har litt om det meste, både arkeologiske resultater og glimt fra det mest kjente fortellestoffet etter Snorre. På minussiden: Omtrent alt er skrevet før, også i skolens lærebøker, og formen kan faktisk minne mye om Bernhard Stokkes snart 70-år gamle historiebøker.

Lokalhistorisk perspektiv
De to andre bøkene, Gisle Gissurson av Ståle Botn og Varin av Terje Gansum, skildrer vikingskjebner i lokalhistorisk perspektiv, fra henholdsvis Nordland og Vestfold. Selv om fokus og fremstilling er litt forskjellig, er fagutbyttet i begge bøkene godt og dekkende om hverdagslivet i vikingtiden. Begge bøkene etterlikner sagaene ved å kombinere historiefag med en sammenhengende skjebnefortelling. Dermed vinner de noen sterke scener, men taper så mye i helhet at leserne faller av.

Bastardsjanger
De tre bøkene deler broderlig på de problemene som oppstår i en bastardsjanger mellom fag og fortelling. Hva tenker egentlig forfatterne om sin egen sjanger, og mer presist – om de forventningene leserne har til stoffet? Spørsmålet er bare retorisk. Selv om alle bøkene bobler av velment formidlingsiver, er det ingen spor av overordnet tenkning om fagmål, historisk posisjon eller sjanger. Det visuelle henger på det samme lasset, vakler mellom dokumentasjon og fortolkning, og lener seg på en ullen forståelse av vikingestetikk.

Biter fra Snorre
De tre forfatterne insisterer på å være etterettelige som formidlere av såkalte fakta, men er det egentlig mulig i denne sjangeren? Omtrent midtveis i Vikinger begynner forfatteren å gjengi biter fra Snorre. Da får vi vite at «ikke alt han forteller er sant». Vi aner en struktur hvor første del av boken er basert på nyere vikingforskning, mens resten er litterære gjengivelser eller gudelære.

I den første delen, «faktadelen», kan vi likevel finne utsagn som dette:
«Mange treller var bøyd i ryggen og blikket var mørkt og skummelt – ikke blått og lyst som hos frie menn.» (s. 17)
Hvis noen blir usikre, så er boken altså utgitt i 2007 og ikke 64 år tidligere. Vi får også vite at:
«…folket i vikingtiden var inndelt i tre klasser. Det var ikke mulig å trekke lodd om hvilken klasse man skulle tilhøre.» (s. 16)
Hva er egentlig dette? Blir vi advart mot å tro at noe annet enn tilfeldigheter kan forårsake en sosial klassereise? En ironisk kommentar til det pågående kunnskapsløftet? En korrekturglipp er det uansett ikke, siden passusen også gjentas (s. 74).

Og hva med denne: «…tidevannet har på nytt omgjort Holy Island til Den hellige øy.»?

Typisk tidslinje
Hovedinntrykket av Vikinger er likevel at faktadelen er bred og overbevisende, men mange uklarheter skyldes nettopp at språket skal være løst og ledig, som i en helt annen sjanger. Til slutt går det likevel i ball når tidslinjen hekter slaget ved Hafrsfjord til årstallet 872 – hentet fra P. A. Munchs Snorre-myter – på et sted i boken hvor vi trodde det var moderne forskning som gjaldt.

To barn og en gravferd
I Terje Gansums Varin er det lagt større vekt på arkeologiske kommentarer enn vi vanligvis finner i barnas historiefortellinger. Jeg-perspektivet kombinert med nøyaktige skildringer av hverdagsliv gir faktisk ny kunnskap om et ellers velkjent emne. Fiksjonsfortellingen viser sin styrke når to barn tjuvtitter på sterke scener under en gravferd. Men det didaktiske hemmer fremdriften for unge lesere, og fungerer best der det står i gule rammer. Faktafeltet om runer (s. 40) gir for øvrig mer presis kunnskap enn selve fortellingen. Der kan vi få det feilaktige inntrykk at runer også var en utbredt bokskrift (s. 40). Også i denne boken har valget mellom fakta og fortelling gitt forfatteren mye hodebry, noe som blir kommentert i et gåtefullt etterord:
«I faglige diskusjoner om tolkninger av hendelser, steder og personer, er det i fortellingen bevisst tatt stilling.» (s. 63)
Lest i sammenheng er vel dette utsagnet fullstendig meningsløst? Hvordan skal man vite hvilket stoff dette egentlig gjelder, når vi også får vite at det er «en bevisst tilsløring av det som kan belegges og det som er funnet på.»?

Sagamiks
Personlig lærte jeg mest av Ståle Botns Gisle Gissurson. Boka forteller om livet på gården Sandnes, med Egils saga som bakteppe. Forfatteren imponerer med sin kunnskap om dagliglivets kultur i vikingtiden, men også han kaver med å finne en sammenhengende form, og innrømmer det i klar tekst: «Nå er det vel noen som synes det blir for mange navn, og mange hendelser å holde styr på» (s. 13).
Ja, det blir faktisk helt kaotisk når presise faktabiter skal veves inn i en delvis litterær form. Det er riktig at sagaene ramset opp navn, men det er vanskelig å se behovet for denne fremstillingsformen i en tekst som primært skildrer arkeologiske konklusjoner. Boken har gode ordforklaringer, og kunne vært en utmerket emnebok i skolen – i en annen sjanger, og ikke minst – med en innholdsfortegnelse!

Myter på myter
Snorres skygge er tydelig i alle tre bøkene. Snorre lærte oss at vikingtiden kan fortelles med stor ytre dramatikk under et skinn av faghistorie. Samtidig som de tre forfatterne graver med arkeologene, og vil avdekke en slags sannhet, føler de også en trang til å gjengi dramatikken – og dermed mytene. Ekstra mystisk blir fagposisjonen når boken Vikingene har oppført en bok som Jon Ewos lekne Jakten på vikingene som kilde! Da handler det virkelig om å skape lag på lag med nye myter – i konkurranse med både arkeologer og Snorre.

Snorre-stilen
Snorres skygge faller også over det visuelle i slike bøker. Snorre-utgaven anno 1899 har satt en slags standard for visuell gjengivelse av vår første kongetid:

      Det bildet som her ble skapt av sagaens verden, deres tid, miljø og mennesketyper er det ingen som senere har forsøkt å rokke ved. (Knut Berg, i

Snorre-illustrasjonene

    )

I en fersk hovedfagsoppgave har kunsthistorikeren Eivind Torkjelsson gitt en inngående beskrivelse av den såkalte Snorre-stilen. Oppgaven burde kanskje vært pensum for alle illustratører som vil sette sin egen signatur på vikingtiden? I stedet for mer eller mindre bevisst kopiering, kunne man da kopiert hele Snorre-programmet fullt ut, eller frigjort seg helt – slik illustratøren Anne Britt Meese så vellykket gjorde med sine sprelske tegninger i fjorårets bok Vikingkonger. Geniale erobrere og ville eventyrere.

Tiden står stille
De tre illustratørene Anders Kvåle Rue (Vikingene), Ståle Botn (Gisle Gissurson) og Ragnar Børsheim (Varin) har alle latt seg fange av sagastemningen. Det mest typiske trekket er kanskje at tiden står stille når vikinger beveger seg? Det fastfrosne og stive uttrykket kan være et bevisst valg, men var hos de opprinnelige Snorre-tegnerne en naturlig del av en tegnestil som etterlignet gamle tresnitt. I friere, mer moderne fargeteknikker virker det samme uttrykket dessverre ganske keitete, enten man opererer i polert reklamestrek som Ragnar Børsheim, eller med røffe vannfarger som Ståle Botn. Tegningene er i begge tilfeller dekorative, men også kuet av sagaplikt.

Praktbok
Det er lagt mest vekt på illustrasjoner i Vikinger, og Anders Kvåle Rue har bidratt til en fargesterk praktbok. Men der Snorre-tegnerne skapte fortolkende tegninger med emblemstatus, har Kvåle Rue gjort som sin forfatter, og satset mer på didaktiske skildringer uten den samme dramatikken. Den nattlige scenen fra gravferden i Oseberg er et hederlig unntak, mens Halvdan Svartes «forlis» nærmest er kopiert fra Snorre. Gjennomgående er arven fra relieffkunst påfallende, med mange stive tablåer og stilisert gravyr. To av de beste tegningene viser gruppebilder av bønder og jarler som er finurlig geometrisk komponert, og mer i Tidemands enn i Werenskiolds ånd (s. 18, 19). Alt i alt får tegneren, som forfatteren, likevel kritikk for å blande didaktikk med pur fortelleglede, med en umotivert blanding av fotografisk og skjematisk strek.

Bastardene kommer!
Snorre-designer Gerhard Munthe har satt sterke spor i denne sjangeren. Alle de tre nykommerne har forsynt seg av menyen enten det gjelder jugendstil i typografivalg, en overdreven forkjærlighet for initialer, vignetter og rammer, eller – som nevnt – stilisering i tegningene. Snorre var selv den første bastarden, først og fremst fortelleteknisk, men Eivind Torkjelsson argumenterer godt for at 1899-utgaven også visuelt hadde en uklar blanding av fortolkning og arkeologisk realisme. I dag er vi nærmest garantert stilblanding og overdreven dekor hver gang vikingemner kommer på boklisten. Og vi vet at de kommer: Minst tre nye bastarder i året.



Skrevet av:
Kommentarer