Fagerfredløs

Fra løvetannbarn til ønsket hageplante

Dag Larsen skriver sentimentalt og empativekkende i et samarbeidsprosjekt med
Røde Kors, og lykkes med å tydeliggjøre gode poeng om trygghet og valg

Dag Larsens nye bok begynner på fuglebrettet i hagen til en mann som heter Nilsen, hvor jenta Naud stjeler brød for å ha noe å spise. Etter hvert folder historien seg ut og beveger seg sjangermessig bort fra åpningens Dickens-aktig sentimentale fattigbarnet med sin pittoresk-beskjedne nød. Naud blir kjent med Nilsen, og møter omsorg og omtanke hjemme hos ham, i et hjem som også utvikler seg til å bli et hjem for to voksne mennesker i sin andre ungdom: Nilsen og Kioskdamen.

Fire roller i en fabel
Historien har fire hovedroller, og noen biroller. Naud, 9 år, er hjemløs, matløs, farløs og i praksis morløs. Nauds navnløse mor, som stadig flytter, stadig ruser seg, og som stadig har med fremmede menn hjem – i den grad hun er hjemme. Nilsen, som jeg innbiller meg er mellom 45 og 50, bor i en villa, uten at vi får vite hva han jobber med eller om han har nær familie, bare at han har en hage som han er glad i. Kioskdamen er trolig jevngammel med Nilsen, hun arbeider i kiosken der han handler aviser, og hun kommer inn i huset hans med glad latter, uten fortid, og med et pust av romantikk og en strime av en normal familiemodell for Naud.

I tillegg er det noen bipersoner, som ”mannen i oppgangen”, den biske lærerinna ”Jerven” og noen andre skolebarn som Naud snakker med i forbifarten. Men i hovedsak understreker den enkle, skjematiske rollebesetningen bokas karakter av å være en fabel eller en eksempelfortelling. Siden dette er en fabel, kan forfatteren overse spørsmål som ellers ville vært logiske og naturlige: hvordan kan skole, barnevern og huseier unnlate å bekymre seg og reagere overfor Naud og moren. Hvor får Naud klær fra? Hvordan kommer hun i kontakt med den nye skolen?

Handling og vinkel
Naud har nettopp flyttet til en ny, navnløs, nokså stor by sammen med mamma, høyt oppe i en blokk hvor heisen ikke virker, i en leilighet uten mat og telefon. Naud er trippelt ensom, med en mor som ikke er til stede, ingen annen familie, og ingen venner. Likevel er hun langt på vei lojal mot moren som hun lenge forsvarer. I møtet med Nilsen og Kioskdamen inviteres hun inn i en relasjon med robuste, modne, voksne mennesker. Mye av spenningen i teksten ligger i dilemmaet som aldri drøftes åpent: hvor lenge skal Naud være lojal mot moren, og hvor er ”hjem”? Både Naud, moren og leseren tas gjennom noen vemodige scener før valget er avklart.

Synsvinkelen i teksten er hovedsaklig hos en autoral tredjepersonsforteller med personfokus hos Naud. Vi ser handlingen gjennom hennes tanker og reaksjoner. I noen avsnitt utover i boka følger vi Nilsen på samme måte.

Dette skiftet i synsvinkel tror jeg har sammenheng med det andre av de to hovedgrepene Larsen bruker i boka foruten å velge fabelen som sjanger. Han gjør forholdet mellom de to voksne omsorgspersonene til en relasjon i endring og vekst. Når fortellingen begynner bor Naud, Nilsen og Kioskdamen på hvert sitt sted og kjenner ikke hverandre. Når fortellingen slutter, har de alle tre tatt aktive valg for å flytte sammen og å høre sammen.

Å gjøre Kioskdamen og Nilsen til et ”ferdig hjem” som ventet på Naud, ville ha gitt en flatere fortelling med færre valgmuligheter for Naud. Nå kan leseren og Naud sammen feste blikket på et prosjekt som de påvirkes av, og som Naud i noen grad selv kan være med på å forme: Hva har de to gode voksne tenkt å gjøre med at de liker hverandre? Og hva er det eventuelt som hindrer dem? Nilsen og Kioskdamen er kanskje de mest interessante personene i boka. Jeg oppfatter den voksne, modne forelskelsen som en viktig, utfyllende tilleggshistorie i boka: hva kreves det av et forhold mellom mennesker, og hvordan bygger vi det?

Kanskje er denne parhistorien et tenkt som en ”fase to” i bokas sosialpedagogiske oppdragsprosjekt. Så langt jeg har forstått, er det ofte vanskelig – og viktig – å lære løvetannbarn hvordan normale familierelasjoner bygges og vedlikeholdes. (Man kan selvsagt diskutere hvorvidt dette er ei bok om løvetannbarn, eller ei bok for løvetannbarn).

Er dette en oppdragstekst?
Fagerfredløs har et bokmerke, en kolofontekst og et tosiders etterord fra
Røde Kors. I etterordet får vi vite at mange barn har det vondt i Norge, kanskje så
mange som 200.000. Et av svarene på dette problemet kan være å engasjere seg gjennom
Røde Kors.

Det kan derfor se ut som om Dag Larsen etter henvendelse fra Røde Kors har skrevet
om et tema som organisasjonen er opptatt av, for at boka skal inngå i deres
holdningsskapende arbeid. Jeg har fått vite at det ikke er slik. Forfatter og forlag
fikk kontakt med Røde Kors etter at manus var ferdig, og Røde Kors ”fikk lov til” å
legge inn informasjon om sin virksomhet i boka.

Det er vanskelig for en anmelder å være helt prinsipiell i forhold til en slik
praksis. I tillegg til å vurdere teksten, er det lett å la seg forlede til å anmelde
organisasjonens formål og forfatterens ”oppdragsutførelse”. Hva var mandatet?
Hvordan har forfatteren tolket oppdraget? Og hvordan har han løst det?

Larsen har nylig skrevet om ”oppdragsskriving” i Omnipax’ nye
barnelitteraturantologi Kartet og terrenget. Han konstaterer til egen og
andres trøst at ”svært mye god litteratur er blitt til som bestillingsverk”. Han
drøfter også det politisk korrekte, og muligheten til å gi troverdige skildringer av
det trygge, og av de redningsløse. Konklusjonen ser ut til å være at det er
vanskelig å skrive godt og samtidig lage politisk korrekte personer.

Velkomponert
Dag Larsen skriver i en helt annet sjanger enn for eksempel Jon Ewo og Torvald Sund,
som også berører sosiale problemer i barne- og ungdomsbøkene sine. Ewo er
resonnerende, og Sund skriver på sitt beste på indignasjon. Dag Larsen skriver
derimot med mer direkte appell til leserens empati. Han lykkes i den grad leseren
lever seg inn i Nauds sult, redsel og skepsis, og jeg synes at fabelpreget var et
heldig grep i Fagerfredløs.

Bokas har tittel etter en plante. Mens uttrykket ”løvetannbarn” avspeiler målrettet
trass og seiersvilje, ligger det noe annet i fagerfredløs, både som plante og som
ord- og lydrelasjon. Der løvetannen overvinner tvang, er fagerfredløs mest kjent for
sin evne til å utholde kulde.

Jan-Kåre Øiens kantete mennesker er fortsatt i en kategori for seg selv. I denne
boka er de utmerkede. Valg av motiver, bildeutsnitt og bildevinkler er jevnt over
meget gode, og viser hans dyktighet og erfaring. Høydepunkt finnes på side 43, 69 og
81.