Faget for fantasi

Dessverre lar hun det bli med det. I sin gjendiktning av tida rundt dødsfall og begravelse, velger hun en mer tradisjonell tolkning. Hun tenker seg at bare den ene var dronning. I faktadelen skisserer hun flere valgmuligheter: «Noen mener hun var moren til en konge, mens andre tror hun var kona til en konge. Noen har foreslått at hun var en dansk prinsesse, andre at hun var en volve, en kvinne med magiske krefter.» Nettopp fordi fagkunnskapen både er oppdatert og nyansert, hadde det gått an å trekke tankeeksperimentet lengre uten å være uredelig. Arkeologi er virkelig faget for de fantasifulle.

Anno 834

Fiksjonsfortellinga er delt i korte episoder. De hjelper leserne å leve seg inn i livet på Oseberg gjennom barna vi alt er blitt introdusert for i Pedersens to tidligere utgivelser: På besøk i vikingbyen Kaupang (2009) og På en gård i vikingtiden (2013). Ravns storesøster Sigrid er nå i fostring hos dronningen. Dit kommer moren, Ravn og kusine Tora på besøk samtidig som dronningen dør. Slik foregår gjensynet:

«Så vakker du er,» sier moren og gir henne en klem.
«Takk mor. Jeg har så mye å fortelle dere!» svarer Sigrid og rusker Ravn i håret.

Fortellinga balanserer med andre ord ofte på grensen til det klisjéfylte. Men språket flyter lett, og de hverdagslige formuleringene gir friksjonsfri lesing. Dronningens død sikrer i seg selv et sterkere driv enn i de to tidligere vikingbøkene. Pedagogisk diktning får likevel lett noe konstruert over seg. Heldigvis nøyer ikke disse barna seg med å observere og spørre. De spionerer. Risikoen for å bli oppdaga på steder de ikke har adgang, får spenninga til å stige. Visst er det fint å følge barnas nysgjerrige tilnærming til alt som skjer i månedene fra dronningen dør til graven står klar.

Er streken i groveste laget?

Denne gangen har illustratør Trond Bredesen fått plass til helsides scener. Streken er grov og framhever at dette var tøffe tider. En slik strek forplikter seg ikke til virkeligheten, den signaliserer at vi har med diktning å gjøre. Ravn & co minner litt om tegneseriefigurer på tidsreise. Forenkla persontegninger overlater mer til lesernes fantasi, noe som opplagt kan være i arkeologiens ånd. Samtidig er målet med en pedagogisk fortelling som denne å sannsynliggjøre en historisk virkelighet. Da kan teksten trenge all hjelp den kan få. Jeg lurer på om Bredesen burde valgt en mer presis stil som gjorde historien mindre klisjéfylt og mer troverdig. Men ville den da blitt vanskeligere å leve seg inn i?

Trass i grove streker beriker han likevel scenene ved å legge inn tidsriktige instrumenter, veggtepper, smykker og redskaper. Med digital fargelegging blir det noe utstudert spontant over måten fargene i blant sprer seg utafor linjene. Skyggene er forseggjorte nok til å gi et tredimensjonalt inntrykk. Så selv om bildene ikke garanterer for sannhetsgehalten, bidrar de til å skape liv og sette stemningen.

Fascinerende fakta

Gyldendal trykker vikingbøkene også på engelsk. Kunnskapen om verdens best bevarte vikinggrav må være av interesse langt ut over Norges grenser. I hvert fall faktadelene holder etter min mening et internasjonalt nivå. Korte og velformulerte avsnitt forteller om hva det er mulig å slutte seg til ut fra hva som er funnet i graven, og ut fra hva som er funnet andre steder – alt grundig belagt i fotografier, særlig fra Kulturhistorisk museum i Oslo. For eksempel har sannsynligvis kvinner lagd seilet av uvasket ull til Osebergskipet fordi redskaper til å veve med nesten bare er funnet i kvinnegraver. Når vi får vite at skipet var mer sjødyktig enn først antatt, forstår vi at det stadig forskes videre i arkeologifaget: «Det var bare arkeologene som hadde gjort noen feil da skipet ble satt sammen igjen etter utgravningen.»

Det store spørsmålet

Dessverre glipper det litt i fiksjonen. I faktadelen argumenterer Pedersen for at ingen av de to kvinnene har vært treller, for skjelettene viser ingen slitasje etter hardt arbeid. «Det ser også ut som de fikk hver sin seng i gravkammeret og ble behandlet likt.» Da burde i så fall den andre kvinnen være en person av betydning, en som barna og moren kjenner til. For meg brister logikken når Pedersen i stedet lar en ukjent, pent kledd kvinne følge den døde dronningen til graven. Hadde i det minste disse nysgjerrige barna fått spekulere på hvem denne andre kvinnen kan være! I så fall ville utelatelsen pirra fantasien. Pedersen innser tydeligvis ikke at Osebergs store mysterium ville hatt kraft nok til å drive hele fiksjonsfortellingen: Hvem er dronningens mystiske følgesvenn?

Litt for forsiktig

Den vage framstillinga av denne følgesvennen kan ses i sammenheng med hensynet Pedersen tar til unge og sarte lesere. Hun utelater hasjen de to fikk med seg på ferden, hun minimerer lidelsen til trellene og hun er svært skånsom i framstillinga av dyra som ofres på båten. Når turen kommer til den ukjente kvinnen, legger hun døden snedig mellom linjene:

«Hvor ble det av kvinnen som bar stolen til dronningen?» spør Tora.
«Hun gikk ut mens Ravn kastet opp,» sier moren raskt.

Forfatteren anstrenger seg åpenbart for å ikke støte potensielle lesere fra seg. Er det derfor hun også velger å la dronningen ledsages av en ukjent kvinne som knapt får plass i fortellinga – for ikke å låse oss i bastante tolkninger, eller av frykt for å bryte med gjengse forestillinger? Det er sjelden en god idé å ville tekkes et bredest mulig publikum. I dette tilfellet forsvant dermed det lille ekstra som kunne gjort denne boka til en virkelig sjeldenhet.

(Hør gjerne tolkningen til arkeolog Ellen Marie Næss ved Vikinghuset på Bygdøy i NRKs radioarkiv («Kvinnene i Oseberg» 07.03.2015). Hun tenker seg at den yngste kvinnen kan ha vært hovedpersonen, og at den eldste var hennes religiøse veileder.)