Fakta faen

«EN KOMPLETTE GUIDE TIL BANNING»(1)

Det går godt an å skrive faktabok om banning for barn fra 12 år. Derimot går det ikke an å markedsføre et banneleksikon som den komplette guide til banning uten nordnorske kraftuttrykk og uten å diskutere sentrale skjellsord som homo, mongo og neger.

I 1998 ble Jonas Lykkegaard dømt av byretten i Trondheim til å betale 1000 kroner i bot for å ha kalt en politimann «idiot». Ti år seinere ble Roar Kokvik frikjent av Tønsberg tingrett for å ha kalt en arrestforvarer «hæstkuk». Forskjellsbehandlinga kan skyldes at banning og æreskjelling er blitt mer akseptert de siste åra. Det er i hvert fall en av konklusjonene til språkprofessor Ruth Vatvedt Fjeld, som har undersøkt utbredelsen av banneord i ti norske nettaviser i 2008. En annen mulighet er at «idiot» regnes som en alvorligere fornærmelse enn« hæstkuk», i så fall er det verre å bli beskyldt for manglende intelligens enn manglende mandighet, i hvert fall i Trondheim. Det kan også ha spilt inn at retten i Tønsberg la vekt på at Kokvik og arrestforvareren begge er nordlendinger, og at «hæstkuk» for de involvert dermed ikke er å anse for spesielt krenkende.

«For språkinteresserte i alle aldre»
Fakta faen interesserer seg i liten grad for disse problemstillingene. Banneleksikonet har rett nok «hæstkuk» som eget oppslagsord, og her finner jeg overraskende anekdoten om Jonas Lykkegaard. Hvorfor han plutselig blir tillagt å ha sagt «hæstkuk» og ikke «idiot», veit bare notisforfatter Andreas Østby. «Idiot» finner vi under «Intelligens» der Østby nøyer seg med én setning som forteller at manglende snartenkthet er en evig kilde til utskjelling. Hvordan dette har ført til behov for å innføre stadig nye ubesmitta betegnelser på dem vi for tida kaller psykisk utviklingshemmede, reflekterer ikke teksten over. Fra barneskolen husker jeg «mongo» som skolegårdens verste beskyldning. Ordet blir ikke nevnt.

Faktaboka vurderer aldri manglende intelligens som noen seriøs konkurrent til beskyldninger om å være umandig – eller for kvinners del lett seksuelt tilgjengelige. Rapporter fra norske skolegårder ser ut til å støtte dette. Jeg refererer fra mobbeforskere, ikke fra Fakta faen, at ungdom oppgir «homo» og «hore» som de verste skjellsordene å bli utsatt for. I Fakta faen finner man «hore» under «Promiskuøsitet». «Homo» er utelatt – til tross for at «legning» er eget oppslagsord.

Når det gjelder kulturforskjeller innafor Norges grenser, opplyser boka kort at «nordlending» og «søring» kan brukes nedsettende, øvrige forhold nord for Sinsenkrysset er oppsummert med én setning under «Rapmusikk»: «Musikkens svar på Finnmark.» Deretter følger to sider om rapmusikkens ufinheter belagt med heftige eksempler.

«Første norske banneleksikon for barn»
Oversetter Andreas Østby er mannen bak Kebabnorsk ordbok. Han har sammen med forfatter og språkviter Helene Uri levert bidragene til de fleste av bokas 86 oppslagsord. Uri fikk i 1998 Kulturdepartementets fagbokpris for Den store faktaboka om språk. Fakta faen minner om språkboka med notisprega oppslag, tilsynelatende minimalt med systematikk og frisk bladbunad – det hele befriende langt fra lærebøkenes sfære. Humoristiske tegninger av Øyvind Lauvdahl liver opp poengene, da kan jeg overse at han har litt å gå på reint tegneteknisk. Jeg lar meg fascinere av ideen om å lage en faktabok om bannskap, og jeg støtter så absolutt det jeg oppfatter som grunntanken: «vit hva du sier» (eller holder deg for god til å si). Spørsmålet er hva man med rimelighet kan forlange av et banneleksikon.

«Her skal det læres! »
Som oppslagsverk duger det ikke, men jeg tviler på at det er meningen. Utvalget av kuriositeter minner mer om Ragnar Hovlands popleksikon, karakterisert av personlige preferanser. Under «smerte» får vi vite at banning hever smerteterskelen. Testpersoner som banna, klarte å holde hånda lenger i isvann enn de som måtte beskrive et bord under prøvelsen. Tilfeldighetene råder når den som vil vite mer om «pokker» må slå opp på «sykdommer», «morapuler» sorterer under «slektninger», mens det italienske «cazzo» (penis) er et eget oppslag. Uri behersker italiensk og etymologi, og noen større begrunnelse for å legge vekt her behøves tydeligvis ikke. Og visst er det interessant når «pytt» mister sin uskyld fordi det viser seg å henspille på svovelflammene i helvete. Det sørvestlandske «grævlig» er derimot uskyldsrent fordi det har sin opprinnelse i det færøyske «grefulig» som betyr veldig. Å lære barn fremmedord som «promiskuøsitet» virker rett nok unødvendig kompliserende, men Uris iver etter å skolere oss blir først påtrengende når hun driter i konseptet. Etter et oppslag om «nestenbanning» (som kommer i tillegg til «eufemismer», altså omskrivinger) spanderer hun ei halv side på «noa». «Gamle-Erik» og «gråbein» er noaord for henholdsvis djevelen og ulv. De brukes meg bekjent verken som banning eller skjellsord. Det tyske «mensch» har også fått egen plass til tross for at ordet ikke umiddelbart oppfyller kriteriene som blir introdusert under «Banning» – «uttrykk som antas å signalisere visse følelser eller holdninger gjennom tabubelagte ord i overført betydning». Uri forklarer aldri hvordan et ord som ikke er tabu, likevel kan bli banneord.

«Strålende gode og kunnskapsrike skribenter»
Østby gir artige eksempler fra spesialfeltet kebabnorsk, mens innslaget hans om banning i esperanto ser ut til å være henta fra Wikipedia. Når Uri er en snartur på utrygg grunn, tar hun (som den etterrettelige akademiker hun er) sine forbehold: «Hvis du er i Kina og sier wangbadan, som betyr “skilpaddens egg”, har du visstnok bannet.» Visstnok? Det fins over en milliard kinesere. Hva med å spørre noen av dem? Under «Fuck» opplyser hun at vi i de skandinaviske språkene ikke bruker så mange seksuelle banneord, og at de brukes mindre hyppig enn i engelsk. Jeg må til språkprofessor Ruth Vatvedt Fjeld for å få vite at «fuck» nå er det mest brukte banneordet blant ungdom i samtlige nordiske land.

Her skal det tydeligvis ikke legges ned mer arbeid enn det minimum som må til for å slippe gjennom Kulturrådets innkjøpsordning. Det mest oppdaterte og relevante ser ut til å ha måttet vike for lettvinthet hvis alternativet er arbeidskrevende. Boka virker forførende oppdatert på populærkulturen når den gir oss filmer og South Park-episoder med mest banning, men dette er lett å google i hop. Hvilken norsk ungdomsroman som inneholder mest banning, er det verre å finne ut, så det får vi sjølsagt ikke vite. (Jeg holder en knapp på Zombi av Sveinung Mikkelsen (2004) .)

«Og har du ikke egentlig alltid drømt om å bygge ditt eget banneord?»
Sør for Sinsenkrysset er det muligens helt nødvendig med et forord som garanterer at man ikke blir moralsk forderva av å gi seg i kast med Fakta faen. Bergensrapperen Lars Vaular har tydeligvis ingen betenkeligheter med å framstå som svigermors drøm: «Banneord blir sett i sammenhengen de blir sagt, så selv om denne boken kanskje gir meg mer kunnskap om skjellsord og bannskap, så kommer ikke det til å gjøre meg mindre høflig.» Fakta faen ønsker altså ikke å provosere, men minste motstands vei er ikke alltid den beste. Å utelate noen av de mest rasistiske og sårende skjellsorda, er misforstått fintfølelse som svekker kunnskapskvaliteten. Under «Etnisitet» er Østby spesielt feig: «Faktisk ser det ut til at hvert eneste fungerende kallenavn på en etnisk gruppe kan brukes nedsettende» – deretter går han over til å omtale et somalisk unntak fra dette. Ordet «neger» er ikke nevnt, til tross for alle kontroversene det har forsårsaka, i seinere tid særlig i debattene om omskriving av gamle klassikere.

Toppen av lettvinthet finner vi i Østbys spekulasjoner over «framtidsbanning». Jeg skal ikke avvise at klimaproblemene kan bli så overhengende at det blir tabu å snakke om dem på feil måte, og ordet «bensinbil» er kanskje ikke så dumt (målt i avgasser er «dieselbil» riktig nok sterkere). Det ledsages av «snøstorm» og «strandlinje». Noen som har lyst til å prøve det neste gang de støter tåa i dørstokken?

Boka blir av CappelenDamm markedsført som «en komplett guide til banning». En kopi av denne anmeldelsen går derfor til Forbrukerombudet.

Fotnoter

(1) Tittelen og samtlige mellomtitler er henta fra presentasjonen av Fakta faen på CappelenDamms nettsider publisert 24.06. 2011.