Fakta og fjas om livets mirakel

For ikke så lenge siden trillet jeg barnevogn med nyfødt minstebror, og mellomstebror på fire år spratt rundt oss: «Hvordan lagde dere han, egentlig?» Jeg økte tempoet en smule, forsøkte å avlede. «Mamma, mamma, hvordan? Hvordan? HVORDAN?» Han ropte. Og jo fortere jeg gikk, jo høyere ropte han, og jo høyere han ropte, jo mer oppfinnsom ble jeg i mine forsøk på avledninger. Det var egentlig ikke det at jeg ikke ville fortelle – det var bare det at det slett ikke passet, ikke akkurat der, ikke akkurat da. For det var folk rundt oss, og det var, sant å si, ikke så morsomt (for meg, i alle fall) å skulle stoppe opp og si: «Jo, gutten min, nå skal du høre her. Kremt.»

Det er ingen tvil om at Anna Fiskes Hvordan lager man en baby? i så måte er kjærkommen: Her gis det svar på både seksualakt, unnfangelse, fosterliv og fødsel. Selv ikke for dagens foreldre, barn av Trond-Viggo Torgersens barne-TV om kroppen, er det nødvendigvis så lett å ta den praten.

Pinlig og omstendelig
Men selv om boka imøtekommer det vitebegjærlige barnet, vil den neppe gjøre samtalen mindre pinlig: Boka holder ikke tilbake på noe. Tegningene av både samleie og kjønnsorganer er høyst eksplisitte – men de er, på Fiskes umiskjennelige vis, samtidig både uvørne og humoristiske. Det bidrar utvilsomt til at en stakkars høytleser kommer seg gjennom.

Vi ser nakne kropper, kjønnsorganer – ja, «tiss mot tiss», som barn gjerne kan si – mens språket i boka, derimot, for en stor del er holdt i en nøktern stil: «pappaens penis i mammaens skjede», og har inngående, medisinske forklaringer, som denne: «Når en mamma og en pappa har samleie og penis er inne i vagina, tømmes mannens spermier ut av penis, og millioner av spermier svømmer mot egget ytterst i kvinnens eggstokk». Puh! Jeg er veldig usikker på hvordan denne typen fagspråk mottas av en leser på fire år, som er forlagets anbefaling (fra fire år og oppover), selv om ordene får følge av svært likeframme bilder. Andre steder fungerer den språklige formidlingen godt: «Å kose sammen nakne, mann og kvinne, kvinne og kvinne eller mann og mann, kalles samleie og er noe voksne gjør fordi de er kjærester og fordi de synes at det er godt». Her kommer fortelleren barnet i møte i øyehøyde på en helt annen måte enn i eksempelet over. I tillegg har også teksten en annen tone enn den rent faglige, og opptrer blant annet som humoristiske replikker til bildene, for eksempel når en struttende penis sier «hallo!» og en skjede sier «velkommen inn!».

Visuelt har vi å gjøre med en ytterst gjennomarbeidet bok, der motivet med spermier som svømmer mot egget, stadig vender tilbake. Men både den medisinske framstillingen av det som skjer med og i kroppen og de mange, humoristiske sidesporene, gjør at boka blir for lang og omstendelig.

Prosjekt åpenhet
Hvordan lager man en baby? skriver seg inn i Fiskes didaktiske bokprosjekter for barn. Hun har laget flere bøker om kropp og følelser, som Alle har en bakside og det såkalte Følelsesbiblioteket. Denne boka markerer seg som dristig ved at den er så eksplisitt visuelt. Anmeldere er unisone i sin hyllest av boka (både Dagbladet og VG har gitt terningkast seks, og også Anne Cathrine Straume i NRK bejubler prosjektet), og det er særlig ærligheten, åpenheten og humoren som trekkes fram.

Det er lett å være enig i at det kan være like greit å fortelle barna akkurat hvordan det hele henger sammen – fra samleie til ferdig baby. Cathrine Krøger i Dagbladet skriver imidlertid at det er «en hårfin balanse mellom den pedagogiske iveren etter å naturliggjøre tematikken, og det å respektere barns integritet og bluferdighet», men hun slår problematikken vekk ved at boka bruker humor. Ikke desto mindre: Det er verdt å stille noen spørsmål nettopp knyttet til lesernes grenser, enten det er voksne eller barn – og dessuten: Hvem skal lese denne boka, for hvem? Kan man forvente at boka leses i en barnehage, for eksempel? Eller skal man respektere at en del foreldre, kanskje med en annen kulturell bakgrunn enn den norske, Trond-Viggo Torgersenske, vil oppleve boka som upassende?

Misforstå meg rett: Formidleren Fiske har gjort et betydningsfullt stykke arbeid i å være direkte og åpen, og barn som lurer, fortjener skikkelige svar. Det er heller ikke Fiskes ansvar hvordan boka blir brukt og i hvilken sammenheng, eller hvem som leser den for hvem, men det er likevel viktig å stille spørsmålene. Selv tror jeg at de eksplisitte samleie-illustrasjonene kan ekskludere en del lesere – men jeg mener at bokas største problem er at den gaper over for mye.

God begynnelse – for mange sidespor
Boka begynner med en effektfull, direkte leserhenvendelse til bildet av en barnevogn: «Du har en gang vært en baby». På neste oppslag utvides perspektivet: «Alle mennesker har en gang vært en baby». På venstre side ser vi en rekke ulike personer; det er tydelige karakterer, de er gamle, unge, i ulike farger, rynkete og rare – og på høyre side ser vi babyversjonene av dem. Det er morsomt og tankevekkende! Videre kommer vi til det store (tittel)spørsmålet – hvordan – med et stort spørsmålstegn som samtidig visualiserer spermiene som svømmer mot egget. Barnet inviteres til å delta ved å gjette hvilket av flere alternativer som er riktig, for eksempel om babyen lages med farlige væsker, med hammer og spiker, leire, ja, eller med spermier og egg. Dette grepet fungerer godt her, men slike utfordringer til leseren kommer flere ganger i boka. Anna Fiske har hatt stor suksess med sine myldrebøker, som nettopp ber leseren om å lete og finne, men akkurat her er jeg usikker på om det tjener framstillingen, eller om det kanskje heller står i veien for en naturlig samtale mellom barn og voksen, som tematikken jo fordrer. Barnet blir for eksempel bedt om å gjette på hvordan foreldrene kommer seg til sykehuset når babyen skal ut – om de rir, flyr, tar buss, står på ski, osv. Det er selvfølgelig morsomt, men det spørs om barnet fremdeles har tålmodighet igjen: Før vi er kommet så langt, er nemlig, blant mye annet, mors eventuelle svangerskapsplager og foreldrenes forberedelser i ventetida beskrevet, og selv om det er artig i seg selv, er ikke dette nødvendigvis fortellinger som tilhører barnet. Isteden blir det en lang rekke avledninger som bryter opp framstillingen av det som boktittelen lover å gi svar på.

Inkluderende, men ikke for alle
Boka legger vekt på at det er kjærlighet som ligger til grunn for enhver baby (en sannhet som selvsagt kan ha en del kompliserte modifikasjoner for noen barn). Prøverør og inseminasjon behandles også, og dessuten adopsjon. Fiske inkluderer dermed flere familieformer – men holder seg samtidig strengt til norsk lov: Selv om boka raust og varmt viser at kjærlighet kan opptre i mange former, er det alltid en mamma og en pappa, eller to mammaer, i bildene der det også er en baby involvert: Det er ingen enslige mødre med baby, og heller ikke to pappaer med baby. Jeg går ut ifra at det ligger nøye vurderinger bak dette valget, og det er opplagt den enkleste løsningen. Men samtidig: Det er et faktum at det finnes barn med én mamma, og det finnes barn med to pappaer, og én. Og når vi kommer til eggdelingen, nevnes heller ikke tvillinger med et ord.

Å feire livet
Det fineste i Hvordan lager man en baby? er når det framgår hvilke vanvittige tilfeldigheter som gjør at et barn blir akkurat det det er, noe som understrekes både i flere illustrasjoner av spermienes kappløp mot egget, og i verbalteksten: «Det er et under at vi blir til og finnes, det er et under og så fint at du er du». Dette er en enestående feiring av barnet og livet, som til dels veier opp for den nøkterne framstillingen i fagspråk, ved at det strengt medisinske kombineres med det underet det er at et barn blir til. Hadde boka vært strammere redigert, hadde erkjennelsen av at livet er et mirakel, virket enda sterkere.