Faktabokens utfordringer

Førstkommende torsdag arrangerer Barnebokkritikk sammen med IBBY og Litteraturhuset i Bergen en debatt om sakprosa for barn. I den anledning har vi invitert to av deltakerne til å skrive kronikker som berører emnet. Først ut er Steffen Sørum, forlagsredaktør i Cappelen Damm.

Steffen R.M. Sørum

Steffen R.M. Sørum

Som forlegger, forfatter og leser har jeg et nært forhold til sakprosalitteraturen. Jeg har sett endringer komme og gå, og ikke alt til det bedre. Jeg skisserer her noen av utfordringene jeg ser.

Er faktaboka datert?

Faktabøker har det ikke bare lett om dagen i konkurranse med annet tidsforbruk. Endringer i mediebruk har gitt kunnskapsformidling nye arenaer gjennom nettet og nettbrett. Den digitale teknologien har også gjort verden mer globalisert. Vi kan lese, lytte til mange flere stemmer enn før.

Lenge har det ikke vært nødvendig å kunne lese for å oppleve gode historier. Med lydbøker, film og spill har publikum tilegnet seg sorg, spenning og humor uten roman eller novelle, men hva med faktabøkene? Er det mulig nå å tilegne seg nødvendig kunnskap i fag eller emner uten å måtte lese? Er andre måter å tilegne seg kunnskap på tilstrekkelig?

Nå kan vi følge foredrag og undervisning via podcast, eller se dokumentarer på You-tube. Likevel gikk salget av sakprosa for barn og ungdom opp i fjor. Fremdeles er det etterspørsel etter den gode faktaboken. Men den har endret seg.

En økonomisk prøvelse?

Å få økonomi i en sakprosautgivelse kan være en utfordring. Ofte tar det flere år for forfatterne å lande manus. Og så kreves det gjerne en del mer bearbeiding enn for en skjønnlitterær tekst.

Fagkonsulenter er ofte involvert og skal ha sitt honorar. Både foto, illustrasjoner og god design er viktig, og det må legges inn i regnskapet. Alt koster. Så et av spørsmålene forlagene stiller seg er: Kommer Norsk kulturråd til å kjøpe inn denne boka?

Hvis ikke kulturrådet kjøper inn utgivelsen, risikerer både forfatter og forlag å sitte igjen med knapt nok til taxien hjem fra lanseringsfesten. Heldigvis finnes gode stipendmuligheter for forfatterne, men på utgivelsessiden er det fremdeles forlaget som løper en risiko, da innkjøpsordningen, i motsetning til skjønnlitteraturen, er selektiv. Det kjøpes inn ca 25 sakprosatitler i året. I et godt år vil en god bok kunne havne utenfor innkjøp.

En av kulturrådets oppgaver er å sikre gode sakprosatitler både på bokmål, nynorsk og samisk. Det er naturligvis et viktig signal om kunnskap finnes på ditt morsmål. Kulturrådet er, som den store kunden de er, også indirekte med på å avgjøre hva slags bøker som utgis.

Kommersiell teppebombing

Samtidig som man skal sikre en god bredde i sakprosalitteraturen både i tema, aldersnivå, språknivå og målform, og ikke minst i både faglig og litterær kvalitet, er det selvfølgelig også en ambisjon om å selge.

Det er rart med foreldre som kvier seg for å bruke 300 kroner på en bok poden vil ha, men som glatt kjøper boblejakke til 4000,- til samme barn.

En forsker innen paleontologi som har jobbet med en bok om dinosaurer for aldersgruppen 5–8 år, når en takknemlig målgruppe. Etter intens jobbing kommer boken ut, men samtidig slippes en utenlandsk tittel med et mer tvilsomt innhold. Når foreldre da står i bokhandelen og skal kjøpe «Den store boken om dinosaurer» eller vår paleontologs bok for 279,-, så bestemmer ofte lommebok hvilken tittel det blir. Det er heller ikke lett for en forbruker å vite hva som er en god eller dårlig bok, spesielt ikke når bøkene sjeldent anmeldes.

Leseren må tåle motstand

Nå sier jeg ikke at utenlandske bøker er tvilsomme. Naturligvis finnes det mange, mange fine bøker om dinosaurer fra andre land. Det er de kommersielle, lettlagede bøkene på pall i bokhandel eller i bladhyllen på Rema jeg ikke liker. At slike titler sjeldent er imponerende eller nyskapende kan henge sammen med misoppfattelsen om at stoffet ikke skal gi motstand. Det er nesten som om noen aktører helst ikke vil ha tekst i det hele tatt. Jeg er bekymret for denne trenden.

Det virker som om bøker, spesielt de som er rettet mot gutter, helst skal senkes til et så lavt nivå at det nærmest latterliggjør barnas intellektuelle kompetanse. Frykten for at de ikke skal lese, øker snarere problemet. Det minner om paradokset i dokumentaren Fed Up om amerikanske matvaner. Foreldre nærmest forgifter barna sine med fett, sukker og salt. De er så redde for at de ikke spiser, at de gir dem mat som på sikt kan drepe dem.

All lesning er bedre enn ingen lesning. Men å ikke utfordre seg selv skaper sjeldent gode hoder.

Trenger vi norske faktabøker?

Da jeg begynte som forlagsredaktør for 12 år siden, gledet jeg meg til å utgi gode faktabøker for barn og ungdom. Det var så mange fantastiske tema som barn brant vitebegjærlig etter. Realiteten var at det fantes noen begrensninger på forleggersiden.

«Store internasjonale tema bør du la ligge» var tipset jeg fikk fra en seniorredaktør. «Der har store internasjonale forlag i USA, Tyskland og England så enorme bildebanker og tekster de kan klippe og lime i, at du aldri ville klare å konkurrere med dem.»

Tema som: mumier, astronomi, dinosaurer – ja til og med vikinger kunne være vanskelig å hevde seg med. Spesielt parallelt med skrekken for at det kunne komme en 79,–utgave om samme tema.

Jeg har sett vikingbøker fra andre land og konkludert med at størst språkgruppe ikke nødvendigvis sikrer den beste kvaliteten. Med eller uten horn på hjelmen …

Et stort internasjonalt forlag ga ut en fotballbok for noen år siden i anledning VM. Et norsk forlag var med i en co-produksjon med flere, og boken ble trykket i Kina. Taiwan ble definert som en fotballnasjon i tekst og kart i boka, og det skapte plutselig problemer ved det kinesiske trykkeriet. Det endte med at de fjernet Taiwan for å gå med på å trykke boken. En tullete sak, men likevel en vekker. Tør vi la andre nasjoner med sin agenda bestemme hva barna våre skal lære?

Vi må opprettholde gløden

Vi har et ansvar for å gjøre kunnskap tilgjengelig for dagens unge. Med en god innkjøpsordning kan bøkene lånes gratis på biblioteket. Bokprisene er ikke ille. Vi kan glede barna med en tur i bokhandelen, fremfor en tur i klesbutikken.

Faktafyk-OMSLAG_NETTDet er ingen tvil om at forskergløden finnes der ute. Foreningen !Les har utgitt et sakprosatidsskrift for ungdomsskolen. «Faktafyk» kom ut i et opplag på 125 000 eksemplarer, men ble redusert til 40 000 da støtten ble redusert. Det ble kamp om eksemplarene når 180 000 ungdomsskoleelever skulle forsøke å få tak i dem. Og det er et signal om at interessen for sakprosa finnes. Hvordan forvaltes det?

Forfattere og redaktører er skjønt enige: Boken må ikke føles eller se ut som en skolebok. Skolebøker er døvt. En slik formgivning minner om ufrivillig lesning og synonymt med lite spenst. Flere skolebokforfattere vil nok si seg uenig, og med god grunn. Likevel: Hva har skolen gjort som har gitt den et så dårlig rykte? Og hvordan vil det påvirke unge mennesker med tanke på kunnskap og høyere utdannelse?

Et langsomt medium

Noen hevder at boken er et sakte medium. Vi skal underholdes og slappe av i fritiden. Det skal ikke oppleves som jobb. Det skal ikke være som på skolen. Eierne av spillselskaper og annen underholdningsindustri hevder dette poenget mer hardnakket enn andre.

En bok om dinosaurer for 279,- som konsumeres på mellom 1–2 uker føles treigt for dem som skal selge. Til sammenligning vil en kinobillett for 150,- eller DVD pålydende 179,- som konsumeres på under to timer, være mer inntektsbringende og frigjøre tid til flere filmer, flere spill osv. Om ønsket er å selge mest mulig på kortest mulig tid, er boken et helvete.

Teknologi kan formgi nye muligheter. En app for 40,- om dinosaurer konkurrer lett med en bok for 279,- i pris, men om appen kan fylle faktabokens alle funksjoner er jeg usikker på. Til det må vi forbrukere faktisk se på innhold og hvordan den oppleves.

Ikke (alltid) fall for teknologiens flørt

MP3-spilleren fantes før iPod ble lansert. Men det var altså Apples produkt som «alle» ville ha. Apple gjorde det samme med smarttelefonen. Den gikk fra å være et aksjemeglerobjekt til hverdagsliv for hipp og urban ungdom med iPhone. Apple fylte smarttelefonen med innhold og aktiviteter vi ikke visste vi trengte.

Instagram tok ideen fra Polaroid-kameraet. Det å kunne dele bilder med venner umiddelbart. Før var Polaroid-kamera garantert å finne der ting skjedde. På fest, i ferier og som reisebrev. Instagram digitaliserte denne muligheten. Ideen er den samme, men teknologien løp fra Polaroid. De fulgte ikke med.

Apple driver i disse dager med å lansere en klokke. Armbåndsuret er et gammel produkt. Så gammelt at det knapt finnes noen som bruker den som klokke lenger. Men Apple har åpenbart sett nye muligheter. Mobiltelefonen har skapt sosialt kaos i hverdagen vår. Folk drar opp dingsen sin i begravelser og møter. Den fylles med alt mulig unyttig. Hva tenker Apple å fylle den lille skjermen på armen med? Er det fordi det fremdeles er sosialt innafor å titte på klokka i møter og begravelser? Vil det dukke opp nye muligheter fremdeles ukjente for oss?

Faktaboken må tenke likt. Den kan ikke ende opp som Polaroid. En nostalgisk gjenstand som dukker opp på hipsterfest. Faktaboken må heller bli som Instagram. Men samtidig beholde styrken som boken har. Hva kan teksten som ikke andre medier kan? Hvordan kan vi lette læring og likevel gi rom for fordypning?

Og apper og teknologi? Jeg leste et sted at gründerne i Silicon Valley sendte barna sine på en dyr privatskole der det verken fantes datamaskiner eller nett. Kun bøker og analoge leker. De vet åpenbart noe vi ikke vet.

En slags konklusjon

Vi kan ikke lære spansk mens vi sover, eller lære om dinosaurer uten å forbruke en kalori. Det finnes ingen enkle løsninger. Fremdeles er lesning den raskeste formidlingsmåten av informasjon. Vi behøver å holde den muskelen ved like.

Multimediale utgivelser kan føles riktig og nødvendig, men jeg tror ikke det kan ta over den fordypning og forståelse man erverver gjennom lesning. Forfatteren Widar Aspeli sier at ord kan kun tas i bruk etter du har blitt kjent med dem. Gjennom lesning får man ord. Mange ord.

 

Les også Grenseløse bøker av Hilde Kramer, barnebokkritikk.no 1.10.2015.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.