Faktaløver av svært ujevn kvalitet

Det er kommet seks bøker i Damms faktaløve-serie i år. Kvaliteten varierer fra det meget gode til noe som minner om innfallsmetoden.

Denne serien er beregnet på barn fra syv år og oppover, og bøkene er angivelig skrevet på et språk som skal gjøre det mulig for syvåringer å lese dem på egen hånd. Syntaksen er stort sett enkel, men ordvalget er det ikke. Barna kommer nok til å måtte få ganske mye veiledning – det er da heller ingen som har sagt at bøker ikke skal yte motstand. Opplegget, med dramatiske temaer, fristende illustrasjoner og god design, gjør det forlokkende å gyve løs på noe som kanskje er på kanten av egen forståelsesevne, for dermed å utvide denne. Pedagogisk virker det med andre ord som om tanken har mye for seg.

I likhet med tidligere utgivelser kan det virke som om et flertall av bøkene er beregnet på gutter (selv om fem av seks forfattere er kvinner); og mens vi er inne på temavalg, skjønner jeg ikke helt hvorfor Flygende tallerkener og små grønne menn kommer så høyt opp på listen over ting barn må lære noe om. Også denne boken forsøker likevel å være «seriøs» og inneholder derfor ikke stort annet enn opplysningen om at noen tror på flygende tallerkener og små grønne menn (selv om en liten, grønn kvinne også nevnes), mens andre ikke gjør det. De fleste syvåringer trenger neppe en dyr bok for å få vite det.

Utvelgelseskriteriet kan se ut til å være at man lar forfattere skrive om fenomener de er opptatt av og om mennesker de er begeistret for, og det er slett ikke noen dårlig idé. Hvis forfatteren, i samarbeid med illustratør, også kan formidle, er mye gjort. Slik er det fremfor alt med Gerd Hennums Vigeland-bok, som på en seriøs og oversiktlig måte gir en innføring i hele Vigelands verk, samtidig som den forteller en hel del om mennesket Gustav Vigeland og om det samfunnet han levde og arbeidet i. Det samme kan sies om Kjersti Sissener Munthes Tegneren Theodor Kittelsen, som også klarer å trekke leseren aktivt inn i oppdagelsen av de forskjellige mulighetene som ligger i verkene. Det er først og fremst disse to bøkene som klarer å utnytte det potensialet som ligger i et samspill mellom tekst og illustrasjoner, slik at det blir helhetlige bøker av det.

Alexander Wistings Eventyr i isen og Vigdis Bjørkøys Haakon og Maud er illustrerte tekster hvor Wistings tegninger (han har illustrert begge) følger opp teksten og virker dekorative og morsomme, uten å tilføre så mye. Det er forresten pussig hvordan både tema og tegnemåte følger Tor Bomann-Larsens tidligere bøker. De to bøkene kan virke noe tilfeldig sammensatt – materialet er stort og rikt, og det er ikke godt å vite hvorfor utvalget av episoder (for dette er ganske episodiske bøker) er gjort slik det er. Dermed virker også bøkene mindre interessante. Amundsen/Wisting-boken er forresten ren heltedyrkelse, blottet for motforestillinger; det fremgår for eksempel ikke at Amundsen lurte Scott og hans ekspedisjon, som døde av det. Fridtjof Nansen er ganske kort nevnt, men bare i sine helteroller, ikke som fremragende naturvitenskapsmann eller vinner av Nobels fredspris.

Boken om Thorbjørn Egner virker også noe tilfeldig sammensatt. Det fremgår tydelig at forfatteren er glad i Thorbjørn Egner, og boken inneholder en grei gjennomgang av de forskjellige verkenes skjebne, men svært lite om hva Egners bøker egentlig dreide seg om. Og igjen er det ren panegyrikk – det står ikke at Egner totalt forandret de verkene han oversatte, skjønt Ole Brumm er ikke med i listen over bøker av Thorbjørn Egner bak i boken. Det er en forutsetning for å ha noen glede av denne boken at man kjenner Egners bøker, men det gjør kanskje alle syvåringer fremdeles?

Det kan virke som om biografier, og særlig kunstnerbiografier, er den typen bøker som lettest blir vellykket i den støpeformen Damm har valgt. I en biografi kan man selvfølgelig med hell bruke den «naturgitte» formen, selv om beskjæringen og vinklingen må bli vanskelig i et så kortfattet format, og illustrasjonsmåten gir seg i mange tilfeller selv. Men så vil det være ting man savner, som ikke kan få plass. I Kittelsen-boken er alle de nifse tegningene borte, antagelig bevisst: Kjersti Sissener Munthe omtaler serien om Pesta, men bare en av de uskyldigste tegningene er med. Og ingen av de virkelig uhyggelige trollene til Kittelsen er der, selv om temaet skummel natur ikke er så langt unna i bildene av Nøkken og omtalen av dem. Antagelig en fornuftig balansegang. Og i Vigeland-boken står det ingen ting om den ideologiske utformingen av Vigelandsanlegget – formet som et kors med makten (kongsgården), kunnskapen (universitetet) og ånden (kirken) i de tre ender og Vigelands Livshjulet på toppen av det hele. Det har kanskje heller ikke noe i en bok for syvåringer å gjøre.