Familien Rotle flytter

KJERNEFAMILIE-RETRO FOR DE MINSTE

Remix av gamle barnebøker og evig aktuelt tema. Her er pek, let og finn – blott til lyst og kanskje av ren trass…

I 2007 flyttet 398 000 personer innenfor kommunegrensene og 211 000 mellom kommunene i Norge. Tallene fra Statistisk Sentralbyrå forteller at de fleste som flytter – de flytter ikke langt, bare rett borti gata. Folk flytter fra bygda og inn til byen for å komme nærmere jobb og skole, til større leilighet, eller til mindre – kanskje fordi foreldrene skiller lag. Mobiliteten er høy innen landets grenser, faktisk må vi tilbake til 1976 for å finne en høyere mobilitet i den norske befolkningen. Ta Akershus fylke, der flyttet 20717 mennesker i fjor. 4145 av dem var under 15 år, og 2575 var mellom 0 og 5 år.

Bak tallene ser jeg for meg mange lekekasser fulle av lego og duplo, skuffer med av fargeblyanter og McDonalds happy meal-figurer og hauger med kosedyr fra IKEA . Det tror jeg den prisbelønte Lene Ask har sett for seg også. Og det formidler hun i sin enkle, strektegnede Tomas og Emma/Finn Willy- inspirerte bildebok Familien Rotle flytter.

Flyttesjau
Jeg tror hun har fundert på hvor mange pappesker som går med til en vanlig flytting. En slik flytting fra en gate til en annen. Kanskje fra et gammelt hus utpå landet til en grei leilighet i byen. For her er det ingen dramatisk flytting det handler om. Ingen skilsmisse, eller flytting over kontinenter. Men en grei og sunn kjernefamilie på fire: mor og far og storebror Roald og lille Rakel. Det eneste uvanlige med familien Rotle er at de kanskje har det litt over gjennomsnittet rotete.

Lene Ask som har bakgrunn som fotograf – (kanskje derfor har hun slikt blikk for detaljer?) og tegneseriedebuterte i 2006 med albumet Hitler, Jesus og farfar. Det var en nyskapende selvbiografisk, fantasifull og nyskapende mental (reise)skildring i tegneserieform som hun mottok Sproing-prisen for samme år.

Innimellom de enkle, naivistiske, kolorerte strektegningene blandet hun inn foto, og slik ble det også litt foto/tegning collage. Morsomt, medrivende og uventet. Den samme enkle streken, teknikken og koloritten har hun brukt på familien Rotles flyttesjau.
Vi ser rett inn i et kaos av flyttekasser, slike ferdigkjøpte i grå papp, og rommet flyter av gjenkjennelige objekter i en småbarnsfamilies eie.

Retro-kos
Bokomslaget slår an stemningen: en blid, moderne familie på flyttefot. Temmelig retro i interiør og detaljer. Her er både Brio-and og Brio- gåvogn. Pappa i Marius-genser og ellers et salig kaos av leker og husgeråd. Og midt i kaoset er motivet som går igjen, et nøkkelknippe som forsvinner for å dukke opp et helt annet sted, tvers gjennom hele boken.

Bortsett fra at rotet er godtatt i denne familien, er tegningene og handlingen umiskjennelig tett på Gunnilla Woldes klassikere om Emma og Thomas (20 bøker som kom ut fra 1969 og fremover – og leses flittig den dag i dag). Disse er enkle tegnede småformat-bøker med autoral fortellerstemme og orientering mot begrepslære og sosial trening. Men det er morsommere hos familien Rotle enn hos Emma og Thomas fordi forfatteren har lagt inn leteøvelsen à la Finn Willy! idet en artig fyr med stripete genser som har for vane å rote seg bort på de merkeligste steder.

Engelske Martin Handfords bøker om Willy er oversatt til 22 språk og det er solgt 43 millioner eksemplarer av dem. Lene Ask har den samme muntre streken og den samme sansen for et mylder av gjenstander foreldre og barn må lete seg frem i. Det er morsomt å gå på oppdagerferd i roteland. Og det er morsomt, synes jeg, å kjenne igjen slike ting man husker fra barnas oppvekst, og fra min egen. Her er puff i skinn fra Marokko. Tøfler i filt og lappeteppe – og de nevnte Brio-leker og Ikea-slanger i stoff.

Godt norsk
Det er trygt og godt og veldig etnisk norsk hos familien Rotle selv om brødskiva ligger med smørsiden ned på leseboken og rotet forflytter seg til ny leilighet. Her er en snill og gammel norsk nabokone som låner ut madrassen og ikke låser ytterdøren. Verden for øvrig er langt borte – at det eksisterer en annen slags virkelighet anes kun gjennom fotografier av globuser og verdenskart. Og alt ender i norsk idyll med telt på stuegulvet og elghode på veggen – heldigvis.

Heldigvis sier jeg, for først da aner jeg forfatterens lille spill med leseren om bruken av norske symboler i en bildebok fri for global påvirkning og moraliserende sosial trening.
Her er pek, let og finn – blott til lyst og kanskje av ren trass…