Fantasi som redskap
Boktittel: Vildare, värre, Smilodon
Forfatter: Minna Lindeberg
Illustratør: Jenny Lucander
Forlag: Förlaget
Årstall: 2016
Antall sider: 34
Vakker, vill og sår bildebok om barn og foreldre som ikke passer helt inn i barnehagens og samfunnets litt for stramme rammer.
Minna Lindeberg (f. 1968) er en finsk forfatter som har skrevet en rekke bildebøker, blant annet Allan och Uno (2011) som var nominert til Nordisk Råds pris 2013. Illustratøren, finske Jenny Lucander (f. 1975) er utdannet sosialpsykolog, men har også tatt bildebokstudier ved HDK i Göteborg. Hun var i 2016 nominert til Nordisk Råds pris med illustrasjonene i Sanna Tahvanainens bildebok Dröm om drakar (2015).
Bråkmakeren i barnehagen
Det meste av handlingen foregår i en barnehage. Den sjenerte jenta Karin Bergström og den temperamentsfulle jenta Annok Sarri er bestevenner. De har gjemt seg under et bord med en stor duk og leker, med innlevelse, at de er løver i bur. De andre barna samler seg i flokk rundt dem, løfter på duken og slår med kjepp mot bordet. Barnehagepersonalet drikker kaffe og får ikke med seg hva som foregår. Annok reagerer med et eksplosivt sinne når leken forstyrres, og det ender med at hun knuser et speil. Da styrter de voksne til og gir Annok skylden for alt. Det er visst ikke første gang hun går amok, og hun blir tatt med ut for å roe seg. Like etter flytter Annok til Lappland, og Karin mister dermed sin beste venn —selv om de holder kontakt gjennom brevskriving.
Barnehageansatte med skylapper
I en barnehage møtes alle slags barn, av alle slags foreldre, fra alle sosiale lag. I en perfekt verden hadde det vært fint om alle oppførte seg sånn noenlunde harmonisk og i henhold til gitte normer. Men det fins barn som er altfor stille, og altfor utagerende – og de sistnevnte må kanskje oftere ta skylda når ting går i knas? Boken berører dette ubehagelige temaet på modig vis, som når barnehagelæreren røper sin nedlatenhet: «Vad tänker du på Annok Sarri? Undrar Marianne. Tänker du överhovudtaget?». Men sannheten er ikke fullt så enkel. De andre barna er faktisk med på å framprovosere hennes reaksjon.
Annok og Karin har foreldre som er litt i utakt med normene. Annoks pappa ser «barsk og rånete» ut i sin klesstil og framtoning. Karins mamma har rosa hår, T-skjorte som det står «Gorgeous» på med glitterbokstaver, og hun kommer for sent til hentetidene. Kan det tenkes at de voksne i barnehagen har fordommer mot disse barna på grunn av foreldrene? Ingen av jentene får noe særlig positiv oppmerksomhet i barnehagen. Selv ikke den greie, stille Karin: «Men min röst böjer sej så lätt för oljudet från dom vuxna.»
Billedlig språk
Språket er billedlig og rommer doble betydninger, dette er forfatterens styrke: Hun får leserne til å tenke seg om en ekstra gang. Når Annok knuser speilet leser vi: «Allting går i tusen bitar.» Og når stemningen i barnehagen drastisk forandres, står det treffende og hjerteskjærende: «Tidigare idag fick vi baka. / Men bullarna försvann i påsar i frysen.» Illustrasjonene viser en gråtende Annok som blir passet på (og ikke trøstet!) av en ung praktikant som kun er opptatt av sin mobiltelefon.
Karin hentes sist av alle. I illustrasjonen ser vi marsvin og kaniner overalt. De fins kun i Karins fantasi, hun tenker at «Marsvin och dvärgkaniner är trygga i sine burar.» Er det slik, at barnehagen passer best for dem som klarer å tilpasse seg?
Fantasien gir større rom
De to jentene lever halvveis i en fantasiverden, basert på Karins lidenskap for naturvitenskap, og det er noe alvorspreget over det. Jentene passer ikke inn. Fantasien blir et redskap for å skape mening i hverdagen. Gjennom vakre fantasier om fortidsdyr, kometer og eksplosjoner i verdensrommet, kan de ta mer kontroll over livene. For i virkeligheten er de prisgitt de voksne. Fantasien gir dem større rom enn det barnehagen gir.
Karin er en stille og belest jente. Allikevel dras hun mot det dramatiske. Karin tenker tanker som at «Man vill gå så nära kanten att man kanske trillar i.» Hun trenger å føle seg levende. Kanskje derfor har hun funnet en bestevenn i Annok. Hun med masse temperament, og som på sin side fascineres av den rolige Karin. I vennskapelighet kaller Annok Karin for et pinnedyr, og Karin kaller Annok for «Smilodon», navnet på en forhistorisk vill og farlig løve.
Illustrasjonene er fargesterke, detaljrike og følsomt utført i vannfarger, blyant og collage. Uttrykket er like elegant som det er befriende ujålete. Perspektivet er ofte slik at vi ser situasjonene ovenfra, og dette er et genialt grep. Fortelleren Karin ser jo på en måte alt ovenfra, hun også. Hun har det overblikket som barnehagelærerne mangler. Dersom de hadde sett situasjonen med Annok i dette perspektivet, ville de nok ha sett henne som noe annet enn bare en bråkmaker.
Livet, slik det er
I leiligheten til Karin og hennes mamma er det herlig kaotisk. I stua står søppelposene i hjørnet, og på TV-bordet finner vi trendy Chia-frø side om side med en pose smågodt. BH-er og sokker ligger strødd, sammen med Karins tegnesaker. Et feministisk tidsskrift med foto av en dame som viser oss fingeren ligger også der. På veggen henger et visdomsord som jeg syns sammenfatter hele bokens tema: «Bättre lite skit i hörnern än ett rent helvete.» Det virkelige livet passer ikke inn i stramme normer. Hjemme hos Karin og hennes mamma hersker allikevel ro, aksept og kjærlighet.
Boka er et vellykket samarbeid mellom to sterke kunstnere. Den tåler å bli lest flere ganger da den rommer mye. Det er en modig bok med et litt ubehagelig budskap om fordommer, flokkmentalitet og annerledeshet. Samtidig er det også noe så enkelt og fint som en historie om et vakkert vennskap.