Tittel: Fantasiblikket
Tekst: Helge Torvund
Illustratør: Bjørn Ousland
Forlag: Wigestrand
Årstall: 2008
Antall sider: 83

Pedagogisk barnebok om dysleksi
ISBN 9788281400429

Fantasiblikket

EMPATIBLIKKET

Helge Torvunds fine bok om dysleksi sliter med å finne balansen mellom empatien og fantasien, mellom det pedagogiske prosjektet og fortellingen om jenta som har tilgang til en rikere verden enn oss andre.

Hvordan kritiserer man en bok som Helge Torvunds Fantasiblikket? Oppgaven kan synes umulig. For her er såvel kloke tanker som gode intensjoner, ført i pennen av en av landets mest erfarne og prisbelønte poeter, som dessuten er psykolog. Torvunds prosjekt i Fantasiblikket består i å formidle fagstoff fra The Gift of Dyslexia, why some of the brightest people can’t read and how they can learn (1995) av Ronald D. Davis & Eldon M. Braun. Dette fagstoffet er gitt fortellingens form: Petra er kvikk og oppvakt, men hater å lese, for de mer abstrakte ordene hopper og danser foran øynene hennes. Foreldre og skoleverk irriterer seg og forstår ikke hva som skjer med jenta. Men en dag dukker den mystiske Multi opp, og tar Petra med til et magisk klasserom. Han forteller henne at hun ”har gåva” – som andre dyslektikere har hun evnen til å se ”mange bilete veldig raskt inne i hovudet [sitt]. / Mens dei andre må tenkja eitt ord om gongen” (s. 34). Multi lærer Petra å kontrollere ”fantasiblikket” sitt, slik at det ikke farer hit og dit på jakt etter mening når hun støter på abstrakte ord, en prosess som kan få en b til å bli en d eller en p før en vet ordet av det. En fortelling om mestring, med andre ord – og et eksempel til etterfølgelse. Og en fortelling der dyslektikeren blir den sanne poet, den sanne forsker – heller for intelligent for sitt eget beste enn en som henger etter. Dyslektikeren er en som ser for mye, og som – overveldet av sin egen fantasi – sliter med å sortere ut det viktige fra det uviktige.

Bør leses
Fremstillingen av dyslektikerens virkelighet og den foreslåtte ”kuren” virker alt i alt overbevisende. Hvorfor føler jeg likevel fortsatt et visst behov for å kritisere Fantasiblikket? Og nok en gang – hvordan? For selv er jeg ikke dyslektiker, og jeg kjenner – så vidt jeg vet – heller ikke noen barn som sliter med dysleksi, i hvert fall ikke godt nok til å kunne snakke med dem om det. Altså mangler jeg både erfaring og kompetanse til å uttale meg autoritativt om Fantasiblikkets prosjekt. Og mer alvorlig: en sleivete kommentar fra anmelderen (for hvor mange anmeldelser får en bok som dette i den norske offentligheten?) kan i verste fall føre til at noen som ville hatt nytte av boken, lar den ligge. Foreldre og venner av barn med lese- og skrivevansker bør derfor så absolutt lese denne boken, på tross av de innvendingene jeg i det følgende skal forsøke å ta opp. Det er bedre at denne boken får en leser for mye enn en leser for lite.

Skjematisk formidlet
Når jeg likevel nøler med å trykke denne lille boka til mitt bryst, er det mest fordi – alle forbehold forbeholdt! – den er ørlite grann kjedelig å lese. For dette er fiksjon som ikke kan brukes til stort annet enn til å sukre den pedagogiske pillen. Det er brukslitteratur og lite annet. Og selv om den er brukslitteratur som ganske sikkert vil være til nytte for mange, tar jeg meg i å ønske meg mer kjøtt på beinet, en større illusjon å tre inn i, slik at også leseren som ikke først og fremst er ute etter å lære om dysleksi kunne føle seg velkommen. For Fantasiblikket er bedre på innhold enn på form. Fortellingen om Petra blir i overkant skjematisk, og føles tidvis nokså utvendig, preget som den er av sitt pedagogiske program. Dette gjelder fremfor alt starten, der fortelleren arbeider hardt for å vise oss Petra for å få oss til å forstå hvordan hun har det:

      [I klassen] er det hundre tusen ting som ho likar å halda på med.

 

      Bare ikkje bokstavar.

 

      Bokstavar hoppar nemleg opp og ned

 

      når ho vil at dei skal stå stille.

 

      Bokstavar dansar!

 

      Dei snur seg rundt.

 

      Som figurar

 

      i eit dataspel

 

    ho aldri klarer å fanga. (s. 6)

Perspektivet er lagt til Petra, og den barnlige tonen skal utvilsomt leses i tråd med dette. Men det er like fullt vanskelig å lese dette som Petras selvfremstilling – ord hun ville brukt om seg selv – heller en som en litt stivbent eksposisjon av en problemstilling fra forfatterens side. Leseren blir bedt om å ta frem empatiblikket snarere enn fantasiblikket: vi får ta del i Petras virkelighet for at vi skal forstå hvordan hun har det, ikke fordi den fantastiske verdenen hun beveger seg i, der bokstavene danser, har egen vekt eller betydning. Snarere fremstilles bokstavenes dans som en variant av fruktene Tantalos strekker seg mot i underverdenen, bare for å se dem trekke seg unna, et bilde på frustrert begjær etter næring og mening. Men Torvund vil ikke til Hades – han forsøker heller å finne et bilde fra barnets verden, knyttet til dataspillet. Men dataspill-similen virker sørgelig upresis. For hvilket dataspill er det snakk om her? Hvilke figurer? Hvorfor klarer ikke Petra å fange dem? Eller er det – i tråd med syntaksen – snarere dataspillet hun forsøker å fange? Meningen glipper. Man får inntrykk av at spill-similen mest er tatt med for å vise at forfatteren vet at barn liker dataspill, at han kan leve seg inn i deres verden, men bildet blir for lite presist til å vekke leserens gjenkjennelse.

Opphakket tekst
Dessuten kan man lure på hva teksten vinner på å trekke ut sammenligningen (én leddsetning) over tre verselinjer. Spørsmålet melder seg fordi Torvund stadig gjør et poeng av å dele opp lange setninger i mindre enheter og gi dem hver sin verselinje, heller enn å gjøre setningene kortere og mer lettleste. Jeg antar at grepet også skal få teksten til å virke mer poetisk, i tråd med feiringen av fantasien og dyslektikerpoeten som antydes i bokas tittel. Men det som i stedet skjer, er at det oppstår en splittelse i teksten. På den ene siden kan det virke som om tekstens ujevne høyremarg, korte linjer og fjortenpunkts (?) font skal signalisere at dette er en lettlestbok av den typen et barn (kanskje et med lesevansker) godt kunne prøve seg på. Men på den annen side virker det pedagogiske stoffet først og fremst henvendt til foreldrene, og de lange oppbrutte setningene gjør teksten vanskeligere, snarere enn lettere å lese. Tidvis brekker Torvund opp selv korte setninger – ”Ja, det / vil Petra tenke på” (s. 23) – uten at gevinsten virker klar. Andre ganger er det mer kompliserte metaforer som kuttes opp: ”Ho kjenner / at klasserommet / har vondt i magen” (s. 23), men også her slår det meg at metaforen kunne blitt enda sterkere, enda tydeligere hvis man ikke insisterte på å gjøre poesi av den ved å dele den opp over flere linjer, noe som i hvert fall for meg gjør den i overkant omstendelig. Og hva skal man gjøre med en setning som ”Og sjeldan hadde Petra høyrt / ingen lyd som var så høg som nå” (s. 29)?

Rasjonell poesi
Torvund forsøker å fremstille Petras virkelighet som mer fantastisk enn andre barns og dysleksien som en gave, samtidig som den logiske, teoretisk-pedagogiske komponenten insisterer på at vi samtidig må føle empati for henne, slik at vi kan hjelpe andre Petraer så de også kan få styr på fantasiblikket sitt. Bindeleddet mellom disse to nivåene i teksten blir Torvunds poetiske språk, som både må fungere billedskapende og rasjonelt. Det holder nesten. Men på tross av at flere av innblikkene vi får i Petras fantasiverden (f.eks på s. 14) er fine nok, og på tross av at de mer dialogdrevne partiene, som enten viser oss sammenbruddet i kommunikasjonen mellom Petra, foreldre og lærere eller den gode, prosessorienterte dialogen mellom Petra og Multi, er overbevisende, blir Fantasiblikket aldri fantastisk. Det vi litt for ofte får, er en hyperrasjonell tekst som forsøker å virke poetisk gjennom hyppige linjeskift og en fantasiverden som aldri får egentyngde – fordi den først og fremst skal illustrere et problem eller en tilstand snarere enn å generere handling eller å forandre måten vi ser verden på. Den biten er overlatt til pedagogikken. Teksten er antakelig sann, men den blir aldri sjarmerende. Til det blir det for mye lærebok her. Dermed forblir Fantasiblikket en bruksbok for folk som trenger en ny tilnærming til dysleksi. Som sådan er den nok forbilledlig, men som tekst, og særlig som poetisk tekst, blir den like fullt merkelig flat.



Skrevet av:
Kommentarer