Fantasiens bibel

Denne boka var min mors fantasibibel.
Barna i Jungelen gjorde henne nesten kavete av lykke.
Hun ble litt vill. Og det var deilig.
Opprømt og varm i kinnene leste hun boka for oss.
Denne boka som var så deilig surrealistisk, så morsom og farlig, så overraskende og frekk med sine uvanlige og vakre tegninger.

Og når det var regnvær og vi fire ungene kjedet oss hjemme, så kunne mor si:
«Så bra dere kjeder dere! Det er gull for fantasien,
for da må dere bare finne på noe helt selv, ut ifra ingenting. Et eller annet!»
Vi kunne se på henne med olmt blikk: Hvorfor var det så bra å ha det så kjedelig?

Hun besvarte de olme blikkene med å si:
«Gjør som Barna i Jungelen!
Bruk fantasien!
Vær barnslige, så kommer dere ut av kjedsomheten!»

For Barna i jungelen viste en vei inn til fantasiens uendelige muligheter.
Hvor spennende alt kan bli, hvis man begir seg innover
…til denne kraftfulle fantasien,
der ingen er sjefen, men hvor alt kan skje.

Historien i boka vet jeg ikke om jeg helt klarer å gjengi.
Jeg husker situasjoner og bilder, stemninger og farger.

Jeg husker at barna Anna, Olle og Fia bodde sammen med
det barnslige, kreative og rampete Ture Trollet i et skap. Tror jeg.
De kjeder seg veldig og ber Ture Trollet om å finne på noe.
Han begynner å tegne en tiger og de bestemmer seg for å dra til India.
Barna tegner med, nå kan mye skje…

Så er det noe med hvit maling som fjerner alt, tror jeg,
og svart maling som får det til å bli natt.

Og i nattens mørke kommer tigerens øyne fram.
Alt blir stille og gyselig spennende.
Jeg er seks år og hører det pruste og pese i tigerens nesebor…

Så tegner de – gudskjelov – en grønn, vakker jungel inn i natten.
Dyr kommer, bæres inn som pappfigurer, fargelegges og får liv…

Jeg hører jungellydene av tiger og papegøye, av giraffer og murmeldyr.
Det hele er så sanselig og frekt, så livsbejaende, pirrende og farlig…

Tærne krøller seg.

Jungelen vokser og tigeren blir livsfarlig. Nå blir det altfor spennende.
Nesten ikke til å bære.

Tror det er Ture Trollet som redder situasjonen ved å bikke en blå malingsboks.
Kanskje var det et uhell?
Et uhell som blir selve redningen.

Vi kan puste ut nå.
Den livsfarlige tigeren er på den andre siden av den blå elven.

Å nei!
Den ubetenksomme og kreative Ture hopper over elven
med en kost over skulderen,
brunmaling blir dratt over elven
og blir til en tømmerstokk!

Nå er det bare å takke for alt,
for nå er alt er slutt.

Nå som den livsfarlige tigeren lusker over den skjebnesvangre tømmerstokken
og fritt kan fange sitt bytte:

Det er ikke til å bære.
Verre kan det ikke bli!

Ture Trollet og de tre barna er i livsfare.
De skjelver som aspeløv.

I siste sekund finner Ture Trollet på noe genialt,
(eller var det et uhell igjen?)

Han maler vannrette striper over tigerens loddrette.
Nå er tigeren rutete og dermed ufarlig!

Tigeren legger sin rutete hale mellom bena
og vi ser at den aldri vil gå til et rutete angrep.

Vi puster lettet ut.
Kaster Ture hvit maling over jungelen, kanskje?
Slik at alt forsvinner og de er tilbake i et hvitt barnerom igjen?
Eller klipper de ut dyrene av jungelen og bærer dem ut som pappfigurer?
Slutten står ikke klart for meg.

Denne boka skapte en frodig arena for fantasifullt, humoristisk og gysende
samvær mellom store og små i min familie. Den har gitt meg tiltro til fantasien.

Anne Mali Sæther er dramatiker og regissør og styreleder for Assitej Norge, en organsiasjon som fremmer scenekunst for barn. Hun sender stafetten videre til Nils Petter Mørland, teatersjef og kunstnerisk leder for Det andre teateret.