Fantasilek med bakkekontakt

Leggetid er en metafortelling om bøkenes verden og lesestundens sosiale funksjon. I boken blandes virkelighet og fantasi. På tampen av kvelden begynner far og datter å dikte sin egen historie, bare for å oppdage at de har vidt forskjellige kriterier for hva en god fortelling skal inneholde. Prosessen og den sosiale tankeleken fører likevel de to nærmere hverandre.

Utvidet leggestund

Fortellingen starter med at lesestunden akkurat er over. Pappa insisterer på at det er leggetid, men innser med et gjesp at barnet fortsatt er lys våkent. Frode Gryttens dialog gjør settingen troverdig og
Mari Kanstad Johnsens muntre illustrasjoner gjør det enkelt å dra på smilebåndet og kjenne seg igjen i scenarioet. Tekst og bilder utfyller hverandre godt i boken.

For å kjøpe seg mer våkentid får datteren faren til å lese høyt fra en tilfeldig bok i bokhylla. «Jeg begynner å bli gammel, jeg kjenner ikke meg selv» gjengir han fra åpningsteksten. Setningen er hentet fra Thomas Espedals Brageprisvinner Imot naturen (Gyldendal, 2011) som blant annet handler om aldersforskjeller og tematiserer skrivearbeidet. Hva den litterære referansen skal bety utover dette får leseren aldri noe svar på. Selv avfeier barnet boken kontant som kjedelig: «Sånn skal ikkje mi bok begynne.»

Inngang til litteraturen

Flerfoldige boktitler er ramset opp på de tallrike bokryggene som er tegnet inn i fortellingen. Her finnes svenske titler som Mamma och den vilda Bebin av Barbro Lindgren og Eva Eriksson og Pappa och jag av Ulf Nilsson og Lisen Adbåge, samt engelske titler som Gutten og kjolen av David Walliams og Quentin Blake – og norske Kubbe av illustratør Mari Kanstad Johnsens søster Åshild Kanstad Johnsen. Boktitlene peker videre inn i bøkenes verden.

Bokhyllene inneholder også bøker fra Gryttens egen katalog samt Mari Kanstad Johnsens Livredd i Syden (Gyldendal, 2013) som er en av Gryttens uttalte favorittbøker. I huset finnes også fiktive bøker, som den blå boken personene i fortellingen nettopp har lest sammen. Boken om «Olly og Pat» finnes ikke i virkeligheten, men den ser spennende ut likevel. Fantasitittelen peker frem mot barnets ønske om å dikte sin egen bok.

Barnets ønskebok

Det skorter altså ikke på gode bøker i hjemmet, likevel ønsker datteren mest en bok som handler om seg selv. «Ho skal være superspennande frå første side» anmoder barnet – og faren fristes til å dikte med. Det første de blir enige om er at det ikke skal være en bok hvor hovedpersonen går på do. Det synes jenta blir for flaut.

Bakgrunnen for utgivelsen er ifølge forfatteren Frode Grytten en episode hvor hans egen datter insisterte på at han måtte skrive en bok om henne. I stedet har Grytten valgt å skrive en fortelling om fallgrubene som finnes når man skriver for barn. Heri ligger også bokens budskap.

Overivrige fedre

Leggetid er ikke den første boken Grytten har skrevet for barn. Sammen med illustratør Marvin Halleraker laget han bildeboken Hull og sønn (Spartacus, 2004) før han ga han ut Gabba gabba hey! (Samlaget, 2008) med illustrasjoner av Gry Moursund. Sistnevnte tematiserte problemet med foreldre som blir for ivrige på barnets vegne: med en pappa som skryter og skråler om tivoli, mens hovedpersonen selv synes det bare er skummelt.

Kanstad Johnsen er en erfaren barnebokskaper med flere solide titler bak seg som den Brageprisnominerte telleboken 3 2 1 (Gyldendal, 2019) og alfabetboken ABC (Gyldendal, 2017), som hun ble tildelt Bildebokprisen for i 2018. Tidligere har hun også illustrert den svenske godnattbokken Natten (Rabén & Sjøgren, 2017) av forfatter Sara Villius. I Mari Kanstad Johnsens Livredd i Syden (Gyldendal, 2013) handler det om en lignende tematikk som i Frode Gryttens Gabba gabba hey!, med en pappa som er oppsatt på å imponere datteren med farlige dyr og actionfylte opplevelser. Tematikken fra disse to bøkene går igjen i Leggetid, ved at barnets ønskebok viser seg å være noe helt annet enn forelderen tror. De kreative forslagene pappaen strør om seg med i fortellingen blir rett og slett for mye for barnet. Responsen hennes viser at hun heller ønsker seg noe jordnært og trygt.

Fortolkende bilder

På samme måte som faren sår små frø i datterens fantasi, bruker illustratør Kanstad Johnsen teksten som utgangspunkt for videre fabulering. Barnets perspektiv kommer også godt frem i illustrasjonene. Når datteren fantaserer om hvilket hår hun vil ha, avbrytes tankestrømmen av farens assosiasjoner til eventyrfiguren Rapunsel og Pippi Langstrømpes musefletter. Mari Kanstad J0hnsen vier en hel side til å tegne inn fantasirike frisyrer på barnet, slik at tankestrømmen hennes får anledning til å bli fullført. Også fargene spiller en viktig rolle. Hovedpersonens hudfarge skifter hyppig fra gyllen brun til hvit eller rosa. Grepet skaper bred identifikasjon for ulike lesere.

I samtalen trekker barnet og den voksne historien i hver sin retning. «Kanskje det kan vere mange av deg i den boka» foreslår faren. «Det regnar deg». «Men eg vil at det bare skal være éi av meg» svarer barnet» og utdyper «eg er meg.»  I illustrasjonen lar Johnsen begges ønsker gå i oppfyllelse. Gjennom et akrobatisk firsprang fra et stupebrett deler hovedpersonen seg først opp i mange regndråper før hun lander trygt på bena som et stolt og uavhengig individ.

Jordnært budskap

Leggetid utforsker den sosiale leken som oppstår når barn og voksne dikter sammen. Ved å inngå i denne typen lek kan små og store lære mye nyttig om seg selv og hverandre. Omslaget viser at det viktigste med leggetiden er kontakten som oppnås mellom stor og liten. Her viser illustratøren en fabelaktig evne til å oppsummere.