Mitt barnebokminne - av Nils Petter Mørland
Jørgen Moes vei nr. 13
Tor Åge Bringsværd

Illustrert av Thore Hansen
Gyldendal 1973

Fantastisk trist

Jeg har ganske uklare minner av hvilken plass bøker hadde i mitt liv som barn. Ærlig talt å husker jeg bare en liten håndfull bøker fra barndommen i det hele tatt. Jeg er usikker på når og hvor de ble lest, og hvor ofte det skjedde. Men, jeg liker å tro at de beste historiene vi opplever, aldri stopper å fortelle seg selv. Uansett når i livet det skjer. At de vandrer hvileløst omkring inne i hodene våre, og fra tid til annen dunker bort i andre minner og følelser som ligger stuet bort der. Og da dukker fortellingen igjen opp i bevisstheten, farget av nye og andre fortellinger. Denne boka roter mer rundt i hodet mitt enn noen annen bok jeg har lest både som barn og voksen.

Jørgen Moes vei nr.13 av Tor Åge Bringsværd er historien om huset som blir fraflyttet og trues med riving for bygging av en parkeringsplass. Etter en innstendig og lidenskapelig kamp mot gravemaskiner og rivningsarbeidere, blir det endelig reddet av en flokk fugler og omplassert inn i skogen. Illustrasjonene var av Thore Hansen (som i Ruffen-bøkene) og jeg husker jeg opplevde dem som litt drømmeaktige og hemmelighetsfulle. Det var både uvirkelig og virkelig på en gang.

Historien er voldsomt trist og jeg husker hvordan den absolutte ensomheten gjorde inntrykk. Selv om slutten var lykkelig, føltes også det ensomt. Selv når han hadde alle fugle-vennene sine der ute i skogen. Når jeg leser historien igjen nå, ser jeg selvsagt at det er mange ting jeg har glemt. Men det uendelige triste øyeblikket når huset er helt alene etter at kampen så og si er tapt, er hamret inn. Uten beboere, uten fugle-venner og uten håp. Eller faktisk; jeg tror det er øyeblikket før – når han bruker sine siste triks mot gravemaskinene og de drar – da forstod jeg samtidig  at Jørgen Moes vei nr.13 ville tape til slutt. Jeg skal være forsiktig med å si hva jeg forstod av den alvorlige og eksistensielle tapsfølelsen. Men det var noe gjenkjennelig i tristessen som nesten føltes trygt. Jeg var nok en lykkelig liten gutt, men idéen om at alt plutselig blir tapt og meningen med den man er forsvinner, åpnet en side ved livet som gjorde alt annerledes. Ikke skummelt, mer opprørende og konsoliderende på samme tid. Jeg ville muligens sett det før eller siden uansett. Og jeg er slettes ikke sikker på hvor mye av denne erkjennelsen jeg gjorde der og da, og hvor mye som skjedde etterhvert som historien ble med meg som eldre og eldre gutt. Jeg leste den om igjen og om igjen. Og når den hvite hesten fra drømmene til Jørgen Moes vei nr.13 dukker opp i skogen til slutt, visste jeg liksom at selv om det hadde gått bra, var alt forandret. Og ikke bare for Jørgen Moes vei nr.13.

Hvorfor er det en så trist fortelling jeg husker best fra min barndom? Det er et dypt alvor i boka som jeg tror barn lengter etter. I alle fall gjorde jeg det. Møtet med våre egne livsbetingelser kan endre oss for alltid. Og er møtet like godt som det med Jørgen Moes vei nr.13, fortsetter vi muligens å endre oss til siste slutt. Jeg satser på det i alle fall. For Jørgen Moes vei nr.13 gjør fortsatt en jobb med meg.

Fortellingen fins i samleutgaven En gang til! som står å lese elektronisk i bokhylla.no hos Nasjonalbiblioteket.

Nils Petter Mørland er teatersjef og kunstnerisk leder for Det andre teatret. Han sender stafetten videre til Jon Refsdal Moe, teatersjef på Black Box Teater i Oslo.



Kommentarer