Fantastiske summer

Hvor mye er en tegneserie verdt? La oss si at et tidsskrift skal ha et temanummer om boligkrisen i Oslo, og gjerne vil ha en tre siders tegneserie som passer inn. Hvilken sum tror du er mest realistisk at de tilbyr – 3000 kroner eller 30.000 kroner?

Den første summen er nærmest virkeligheten for de aller fleste serieskapere, en yrkesgruppe der mange lever under fattigdomsgrensen. Dette med fattigdomsgrensen høres hyperbolsk ut, men er faktisk et av funnene i Kulturrådets rapport Logikker i strid som kom på tampen av fjoråret. Et av eksemplene rapporten trekker frem viser hvordan en avisstripe, som tegneseriebransjen selv betegner som en fulltidsjobb, kan betale så lite som 500 kroner om dagen.

Kjøpers marked

Den andre summen er forslaget fra Tegnerforbundet, som på den symbolske datoen 1. mai lanserte kampanjen Lønn for arbeid med veilende satser for illustrasjon og tegneserier. Her prises en tegneserie med 10.000 kroner per side.

Som Tegnerforbundet skriver: «Det er kjøperens marked og utøveren har svak forhandlingsmakt. Da hjelper det lite om utøveren selv er usikker på honorar hen skal legge seg på. Om oppdragsgiver har satt av for liten sum til oppdraget, blir utøveren satt i et dilemma. Skal hen ta oppdraget for å få framtidige oppdrag fra klienten, eller har hen råd til å kreve mer honorar og evt. miste oppdraget? For en utøver som prøver å jobbe fulltid med illustrasjon og tegneserie er det tenkelig at en går for et kompromiss, med et håp om at det vil lønne seg på sikt. Men resultatet er at en undergraver sitt eget yrke og at prisene legger seg på et unormalt lavt nivå.»

Evig kompromiss

På den ene siden sympatiserer jeg fullt ut med kravene. Det skal være mulig å være kunstner på heltid uten å måtte gi avkall på familie, bolig og andre ting vi lønnsarbeidere tar for gitt. På den andre siden krasjer kravene fra Tegnerforbundet hodestups inn i et kulturfelt der det kappes om å kutte til beinet. Ingen har råd til å gi 30.000 kroner for en tre siders tegneserie, på samme måte som at ingen har råd til å betale 6440 kroner for en anmeldelse (som er Norsk journalistlags frilanssats).

Så hvorfor gå så hardt ut? Serieskaper Jenny Jordahl er en av initiativtakerne til lønnsopprøret, og da jeg snakket med henne om dette tidligere i år sa hun at de nye satsene skal kunne virke oppdragende for utgivere. Tegneserier skal være noe man må budsjettere for på samme måte som annet innhold, og ikke noe man kan sikre seg nesten gratis i siste liten. Utgivere skal ikke normalisere lave honorarer, men heller henvise til de nye satsene med en beklagelse om at man ikke klarer å matche dem.

Problemet med et slikt (noen vil kanskje si mer realistisk) forhold til Tegnerforbundets satser, er jo at nettopp vil være et slikt kompromiss som de advarer mot.

Urealistisk OG realistisk

Veldig få norske tegneserieskapere kan leve på inntektene av salget av sine egne bøker. I stedet er serietegnerøkonomien et lappeteppe av småoppdrag i dags- og ukepressen, for tidsskrifter, og for både skjønn- og faglitterære bøker.

Problemet her er nok helst at de nye satsene er urealistiske når man tenker på betalingsevnen i kultur-Norge. Samtidig er de smertelig realistiske når man tenker på hva kunstnere trenger for å kunne leve helt vanlige liv. Én ting er sikkert: Satsene vil være uvurderlige når serieskapere og illustratører skal prise sitt eget arbeid på en måte som ikke gjør det til dugnads- eller hobbyarbeid.

Vi får heller leve med kompromissene en stund. Det er tross alt bedre enn fem hundre kroner dagen.

I mellomtiden kan vi alle heie helhjertet på oppropet som går sin seiersgang på internett i disse dager, hvor over hundre tegneserieskapere står bak et tegnet demonstrasjonstog. Målet er å øke tegneserieandelen av Kulturrådets innkjøpspott til bibliotekene.

Burkhard Mücke