Fantasykamper, ungdomsdrama

Edelmot 1
av Victor Sotberg
Odin Helgheim (ill.)
Egmont, 2023, 198 sider
Actiondrama

Edelmot 2: «Nekromanseren»
av Victor Sotberg
Odin Helgheim (ill.)
Egmont, 2024, 194 sider
Actiondrama

Edelmot 3: «Skyggene»
av Victor Sotberg
Odin Helgheim (ill.)
Bonnier/TNT, 2025, 184 sider
Actiondrama

Det er nærmest en myte at vi blir så annerledes når vi spiller dataspill.

Vi gjør så klart masse uvanlige ting som spillmekanikken krever av oss – de færreste av oss går ut av døren mandag morgen for å skyte zombier eller kjøre bil i 300 kilometer i timen – men med mindre vi bevisst tar på oss en annen karakter i et rollespill, kan måten vi spiller på avsløre mye om hvem vi er.

Dette er sant i den grad at forskere har sett på muligheten til å bruke dataspill for å finne nye ansatte til store firmaer; har du vært raid-leder i World of Warcraft, har du bevist at du er i stand til å mellomlede og inspirere et internasjonalt team av digitalhoder – selv om du i virkeligheten kanskje er den stilleste i klassen.

Derfor er det ikke til å undres over at den følsomme ungdomsskoleeleven Victor fortsatt er litt uselvstendig og puslete når han tar på seg VR-hjelmen for å gå inn i dataspillet Edelmot. Han blir til og med plaget av den samme gruppen av mobbere som gjør livet surt for ham i klasserommet. Forskjellen er at i Edelmot har Viktor bestevennene Odin og Ingeborg. Og i løpet av de tre første bøkene i Edelmot-serien skal også forholdet mellom disse tre kompliseres og ta skrittet over i den virkelige verden.

Realitystjernen

Forfatter Victor Sotberg har de siste årene gått fra å lede NRK Supers YouTube-satsing «FlippKlipp» til å bli en realitystjerne i show som «Maskorama» og nå sist vårens sesong av «Spillet». Hvorfor han (og til dels tegner Odin Helgheim) låner sitt eget navn og utseende til hovedpersonene i Edelmot er ikke umiddelbart innlysende – det kan dreie seg om at dette er en emosjonell selvbiografi (Sotberg har tidligere fortalt om sine opplevelser med mobbing), eller det kan rett og slett være så enkelt som å bygge sin egen merkevare.

Edelmot er én del highschool-drama og én del fantasy – som begge deler det samme persongalleriet, men i hver sin verden. Ingen forhold eller figurer er statiske, men eksisterer i en konstant malstrøm av svik, allianser, forelskelser, identitetskriser og andre slike ting som hører naturlig hjemme på ungdomsskoletrinnet. Hovedpersonen Victor gjennomgår en rivende utvikling bare i løpet av de tre første bøkene, og etter et tidlig svik bruker han hele andre bok på å selv være bølle (assosiasjonene til onde Peter Parker i Spider Man 3 er heldigvis forbigående).

Nordisk manga-veteran

Det er interessant at Edelmot markerer Odin Helgheims andre store nordisk manga-serie: Ragnarok-serien ble avrundet tidligere i år etter seks bind. Det er også en hel del overlapp mellom de to seriene, først og fremst visuelt, men også på andre måter.

Helgheim jobber i stilen som har blitt en slags visuell signatur for seriene som er gitt ut under redaktørene Tonje Tornes og Tormod Løkling – først på Egmont, og nå på Bonnier/TNT: profesjonelt og actionfylt, med klare påvirkninger fra japanske tegneserier. For å finne redaktører som har hatt like stor innflytelse på en hel generasjon norske tegneserieskapere må vi tilbake til Pyton-redaktør Dag Kolstad, som var med å forme tegneserieskapere som Frode Øverli, Bjørn Ousland og Arild Midthun på 1980-tallet.

Som i Ragnarok består også store deler av Edelmot-bøkene av kampscener, og noen av de mange enkelt- og dobbeltsidige oppslagene (spesielt i tredje bok) kan føles som et forsøk på å polstre ut historien. På tross av dette skal jeg ærlig innrømme at jeg lot meg gripe av fortellingen til Sotberg og Helgheim. Selv om noen av vendingene var åpenbare flere hundre sider tidligere, var det andre som var gledelige overraskelser. Edelmot kjenner sine formler, og følger dem på en god måte som aldri kjeder leseren.

Hjernen og skjermen

Dataspill blir tatt på alvor mer enn noensinne. Det har sikkert mye av sin forklaring i at de som vokste opp med å spille dem har blitt voksne og inntatt skravleklassen. Parallelt har de kunstneriske ambisjonene bak spillene aldri vært større. Dataspill har for lengst funnet sin naturlige plass i popkulturen, fra Netflix-serien Three Body Problem (hvor VR-hjelmene ikke er ulike dem i Edelmot), til filmen Ibelin som viste hvor stor rekkevidde vennskap i dataspill kan ha. Denne våren lyste Fritt Ord også ut stipender øremerket dataspillkritikk.

Hjernen gjør nokså mye arbeid når vi spiller dataspill. Å styre et lite bilde på en skjerm med noe vi holder i hånden burde være en passiv opplevelse, men de beste spillene kan føles «virkelige» på en helt annen måte enn vi vanligvis mener når vi sier at noe «føltes helt virkelig».

Sotberg og Helgheim er ikke interessert i de tekniske begrensningene som står mellom oss og spillet. Spillet Edelmot fremstår i tegneserien nærmest som sci-fi, hvor man ved å ta på seg en hjelm faktisk tar steget over i en annen verden der man kan gjøre hva man vil, uten at man noen gang butter opp mot spillskaperens begrensninger. På den ene siden er det nødvendig for historien serieskaperne vil fortelle, på den andre siden vet alle at det ikke er slik spill fungerer. Men hvem har vel ikke drømt om at de faktisk fungerte slik.

Å være seg selv

Jeg vokste opp med den første generasjonen av Nintendo-konsoller, og det preger meg fortsatt i det at jeg foretrekker å ikke spille online-spill: La meg være avlogget og skyte zombier i fred. Men jeg har all grunn til å tenke at Edelmot beskriver noe ekte. Mange logger seg på spillverdenen like mye for å møte vennene sine som for å faktisk spille. Kanskje gir det ikke engang mening å skille disse tingene.

Tegneseriens Edelmot-verden fungerer som en interessant katalysator for figurene i tegneserien. Her tør man kanskje vise seg fra en mer sårbar side. Det blir åpnet opp for en annen legning enn den man var blitt komfortabel med. Kanskje foretrekker man å være noen helt andre. Og kanskje rører de stygge ambisjonene på seg for alvor og man blir nødt til å ta noen kjipe valg.

Det er ikke rart at noen helst skulle sett at dataspill med kollegaer var en del av jobbintervjuet.