Tittel: Hva villmarka lærte meg
Tekst: Øivind Berg og Lars Monsen
Forlag: Larsforlaget
Årstall: 2016
Antall sider: 100

Får aldri Lars Monsen en sang på hjernen?

Hva villmarka lærte meg egner seg bedre for dem som vil vite hvordan man holder grizzlybjørn unna enn hvilket gnagsårplaster som egner seg best.

Forsommeren 2001 leste jeg Villmarksboka: en håndbok i friluftsliv av Lars Monsen. Jeg fulgte instruksjonene hans nøye mens jeg møysommelig pakka sekken. Så låste jeg døra til leiligheten min i Bergen og begynte å gå. 23 dager seinere var jeg framme i Oslo.

Hvis jeg hadde tatt meg en tre ukers rundtur og endt opp ved utgangspunktet, ville folk bare syntes at jeg hadde valgt en i overkant strabasiøs ferie. Den som går rett fram, høster langt større anerkjennelse. Å ha gått til fots fra Bergen til Oslo duger som samtaleemne både i jobbintervjuer og ved stilfulle middager. Hva villmarka lærte meg handler mest om turer Lars Monsen gikk før han begynte å gå rett fram. Dette er turene som inspirerte ham til seinere ekspedisjoner. Monsens mest imponerende eventyr er spart til seinere bind. I denne førsteboka får vi smakebiter særlig fra Nordmarka, Børgefjell og Alaska i perioden 1972–1999, og vi blir introdusert for friluftsmannens mest trofaste turkamerater fra barndommen av. De fleste turene er kortere enn den jeg gikk sommeren 2001.

Alt som kan måles

I spørsmålene folk stilte meg etterpå var det et betenkelig fokus på tall: Hvor lange dagsetapper gikk du? Hvor mye veide sekken? Hvor ofte bunkra du mat? Hvor mye gikk du ned i vekt? Enda mer betenkelig er det at jeg kan svare nøyaktig på alt dette. I dagboka fra turen er hver dagsetappe nøyaktig målt i kilometer, høydemeter og timer. Som om naturopplevelser best lar seg fange i tall. Sånn er Hva villmarka lærte meg også. Her er fisk den viktigste måleenheten.

Lars Monsen fisk-kopiI løpet av bokas 12 turer lander Lars Monsen og turkameratene 20 abbor, 6 laks, 46 ørret og 67 røyer. Pluss alt de fanger og slipper. Vi får ikke vite om de plukker et eneste blåbær. Å få 16 røyer til å bite på Åsenskjea i Rago nasjonalpark er mer enn flaks. Det er en prestasjon. Slik framstår noen av turene mer som mestringsopplevelser enn som naturopplevelser. Kanskje er det nettopp slik Lars helst husker høydepunktene fra begynnelsen av friluftskarrieren. Men fisk er også den interessen han mest åpenbart deler med sin medforfatter Øivind Berg, mannen bak den store fiskeboka «Fang & spis» (Bokbyen forlag 2010). De to angir fiskeutstyret så spesifikt at jeg et øyeblikk lurte på om boka er sponsa.

gnagsår-kopi

«Dag 3: 7 gnagsår». Foto: Guri Fjeldberg

Visst har forfatterne også fått plass til noen gnistrende stjerner og en elg som lydløst rister vannet av pelsen. Og kanskje er det klokt å begrense opplevelser av typen elg i solnedgang for ikke å kjede unge lesere. Tall kan paradoksalt nok hjelpe teksten utenom slike klisjeer. Hvor mye glede aner vi ikke bak: «Etter et kort morrafiske ligger det mer enn åtte kilo fisk i lyngen.» Et uforglemmelig øyeblikk fra dagboka mi lyder: «Dag 3: 7 gnagsår»

Misvisende tittel

Tittelen Hva villmarka lærte meg er også undertittel på Med fiskestang og svartkjele fra 2005, voksenboka som denne barnefagboka bygger på. Formuleringen gir inntrykk av at Lars Monsen skal føre ordet, slik han gjør i villmarksbøkene sine for voksne. I stedet får vi en tredjepersonfortelling med dramatiserte scener godt egna for lesere fra ti år: «Lars har lagt en strålende plan for turen. Julematen skal han hente opp fra Mylla. Der går det kilosfisk under isen. Men før han kan begynne å fiske, må han bygge leiren.» I blant gjør dramatiseringa det riktig spennende: «Lars synker til knes i gjørme. Det verker i skuldrene og svir i lårmusklene. Svetten renner inn i øynene. Det svir, og Lars må knipe øynene sammen. (…) Han er svimmel, men kjemper seg videre i retning Majavatn.»

Lars Monsen tegneserie-kopiIllustrasjonene til Christopher Grav forsterker inntrykket av at vi har å gjøre med en gjendikta virkelighet. Mange av dem ser ut til å være inspirert av fotografier. Dessverre gjør den digitale fargelegginga flatene litt sterile, og det skaper ikke optimal nærhet til naturen. Stemningene blir verken til å ta eller føle på. Grav tar langt bedre vare på dramatikken. En farlig elvekryssing minner om en tegneserieside fra Sølvpilen. Den balanserer helt på grensa til det klisjéfylte, men passer godt til teksten. For med tredjepersonforteller havner boka nærmere en maskulin fortellertradisjon fra gamle guttebøker. I blant gjør det Lars litt barskere enn jeg kjenner ham fra tv og voksenbøkene. Men heller ikke her er han en sånn fyr som samler på fjelltopper. Han tar ikke tida på hvor fort han kan sette sammen den sammenleggbare kanoen sin. Likevel får vi stadig vite hvor mye sekken veier – særlig når den er tung. Dét er åpenbart viktigere enn hva Lars har pakka i den. Fortellingene følger en maskulin tradisjon med vekt på utfordringer som er knytta til mannlig identitet. Å bære tungt. Å krysse flomstore elver. Å hale inn digre regnbueørret. Å holde grizzlybjørn på avstand ved å bråke mest mulig.

Hva er det å lære?

Det er forvirrende med en tittel som antyder at det er mye å lære av Hva villmarka lærte meg. «På fisketur med Lars Monsen» hadde vært mer dekkende. Men for all del: Det er vanskelig å bedrive orientering med kart og kompass etter at mørket har falt på. Fjellbjørk brenner godt sjøl når den er fersk. Sjekk isen før du legger ut på den. Slike kunnskapsdrypp dukker opp nokså usystematisk. Dersom ikke tittelen hadde gitt meg forventninger om mer, ville det vært greit. Det viktigste er uansett at boka lar leseren forstå at det krever visse ferdigheter å klare seg på egenhånd i villmarka, men at dette ikke er spesielt vanskelig å lære. Man kommer langt med fornuften. Heldigvis er det også inkludert episoder der Lars roter det farlig til for seg. Kunsten å snu er bokas viktigste lærdom: «I dag har han kjempet tappert mot naturkreftene. Han har vært sterk og sta. Men det var ikke nok. Han er noen nummer for liten. Lars må innse at naturen er en mektig kjempe. Respekt!»

Guri Fjeldberg kan også krysse elver. Foto: Privat

Guri Fjeldberg kan også krysse elver. Foto: Privat

Dagboka mi kretser rundt eksistensielle spørsmål: Hvorfor gjør jeg dette? Hva har jeg her ute å gjøre? Sannheten er at jeg gjorde det fordi jeg ikke var sikker på om jeg ville klare det. Mestringa var det viktigste – sjøl om det ikke nødvendigvis er en motsetning til å nyte naturen. Men behov for mestring var neppe hovedgrunnen til at unge Lars i 1983 var ute på tur 51 av årets 52 helger. («– Hva gjorde jeg den helga jeg var hjemme? (…) Det var sikkert ikke noe viktig.») Sjøl friluftsliv av den fanatiske sorten er jo så mye mer enn prestasjoner. Livet oppleves på en annen måte når det skjæres ned til basale behov for mat, drikke, søvn og varme. Jeg skulle gjerne lest mer om de akutte problemene som oppstår da.

Sjøl husker jeg alle avgjørelsene jeg var aleine om å ta. Risikoen jeg var aleine om å vurdere. Behovet for kontroll. Er dette vannet klokt å drikke? Bærer denne brua? Hvor pokker la jeg fyrstikkene? Et slikt hverdagsliv har en intensitet som ikke trenger innslag verken av grizzly eller alaskarøye for å bli spennende historier. Kjære Lars, hva gjør du når du får en sang på hjernen som nekter å forlate hodet? Hender det at du slår kron og mynt om veivalget? Er det noen vits i å ta med mer enn én ekstra underbukse? Hvor ofte gir du livstegn fra deg til de som bryr seg om deg?

Det må dere gjerne fortelle mer om i neste bind.



Skrevet av:
Kommentarer