Får i ulveklær
Stavanger Stories 1
av Terje Torkildsen
Samlaget 2016
Sider: 159
Stavanger Stories 2
av Terje Torkildsen
Samlaget 2018
Sider: 136
To novellekranser vil gjerne fortelle betydningsfullt om hverdagslivet, men snubler i egne mønstre.
Det meste rundt de to novellekransene Stavanger Stories hinter til at dette er nokså mørke greier. De røykfylte omslagene, fargetonene i askegrått og flammegult, og de medtatte, dramatiske statuene som er avbildet sier alle at innholdet mellom disse permene ikke er for pyser. Omslagstekstene følger opp: «Døden viser ingen nåde» står det på den ene. «Ei ulukke har aldri ei enkel årsak» advarer den andre.
Innpakningen gir leseren inntrykk av å stå på terskelen til et vaskeekte Stavanger noir. Bøkene, hver delt inn i fjorten kapitler, følger den samme familien på fire i den nyrike vestlandsbyen, og jeg tok meg selv i å lure på hvilke marer som skulle ri dem inn i den mørke oljenatten.
Ingen særlige, skulle det vise seg. Bak den heftige innpakningen gjemmer det seg et knippe historier som på sitt beste nærmer seg noe interessant og viktig, men som jevnt over er pratsomt forutsigbare fortellinger hvor ingenting står på spill.
Middelklasse-pluss
Forfatter Terje Torkildsen er selv fra Stavanger, og har tidligere skrevet ungdomsboken Marki Marko (2008), og den fire bind store Dystopia-serien (2009–2012). Han har vunnet ungdomsbokprisen Uprisen to ganger. Stavanger Stories er lagt til et gjenkjennelig miljø i Stavanger, middeklasse-pluss-strøket Mariero, hvor ungdommene Betty og Broremann vokser opp sammen med foreldre og venner.
Begge to er nokså typiske representanter for aldersgruppen. Betty er oppfarende, urimelig, lidenskapelig og eventyrlysten som tenåringer flest. Broremann er på sin side, trass i det ulidelige navnet, en sporty og vennlig fyr. Det er liksom ikke så mye mer å si om dem. Det er ingenting ved hverken Betty eller Broremann eller noen av de andre figurene i bøkene som gjør dem minneverdige.
Kapitlene, eller novellene, tar oss med inn i bestemte situasjoner. Det kan være en begravelse, et raid i vinkjelleren, et besøk hos politiet eller noe så uskyldig som litt avansert ring-og-spring i nabolaget. Torkildsen skriver korte setninger og ynder å bygge opp spenningen i teksten. Han er faktisk så glad i dette at det blir en svakhet i novellene når mange av dem bygger seg opp på samme måte: Forfatteren gir et mollstemt anslag hvor han hinter til noe forferdelig, og bruker de neste sidene på noe som generøst kan kalles å bygge opp spenningen, men som altfor ofte føles mer som å snakke for å trekke ut tiden. Deretter forløses spenningen, som nesten alltid dreier seg om et antiklimaks, i løpet av de to siste setningene. Utålmodige lesere kan lese anslaget og slutten og dermed spare seg for mye tid og tomprat.
Den første novellen, Memento Mori, er et godt eksempel. I det første avsnittet heter det: «Du blir aldri den same igjen etter eit møte med Døden. Dette vil Betty snart forstå, men ikkje enno. Det er for tidleg. Ho har enno ikkje møtt Døden. Ho har enno ikkje følt det kalde gufset i gangen og frosten i brystet.» Så er det akkurat som om forfatteren feiger ut, og ikke ønsker det store dramatiske øyeblikket han selv legger opp til. Betty sitter på bussen på vei til bestemoren, men Torkildsen lar ikke leseren følge Betty frem til den mørke oppdagelsen. Istedet avslører han slutten i en bisetning halvveis i historien, og tar dermed kraften ut av tematikken.
På tross av innpakningen til Stavanger Stories er flesteparten av historiene hverdagslige historier spunnet av bomull og med et ørlige humoristisk, nærmest revypreget, poeng mot slutten (vepsebol på utedoen / gjødselspreder treffer noen i ansiktet). Noen få ganger dreier det seg faktisk om liv og død, men tonefallet i teksten treffer aldri helt. Dette gjør noen ganger at leseren ikke vet om et anfall av eksplosivt sinne skal leses som humoristisk slapstick eller som frempekende, mørk realisme.
De andre i Stavanger
Stavanger Stories er på sitt beste når de tar opp noen problemstillinger som føles spesielt stavangerske. For hvem er egentlig de andre i oljebyen, de som ikke hører til? Jo, alle oljekonsulentene, de høyt betalte elitefolkene som ikke har noen tilknytning til byen, men bor der likevel og insisterer på å ta plass blant de innfødte. Bøkene har et par tilløp til interessante utforskinger av dette, men det blir gjerne med at fenomenet nevnes i forbifarten. Utlendingene i boken er ellers stereotyper: Vakre italienere, rare tyskere, husvaskende østeuropeere, stakkars syrere.
Et par ganger utnytter også forfatteren mulighetene som ligger i novellekransen, ved å bruke hendelser i én novelle som stilltiende bakgrunn for en annen. Det gjør med ett at bøkene føles mer organiske og levende, men det skjer for sjelden til å sy sammen noe som i bunn og grunn er løsrevne fortellinger.
Stavanger Stories har ikke nok oppfinnsomhet i språk eller innhold til å holde på leseren gjennom fjorten historier – for ikke å si tjueåtte. De er melodramatisk fortalt, men samtidig underlig hverdagslige i innholdet, og både personene og fortellingene om dem blir værende igjen på siden når man lukker boken.
