Fare for eggerøre

Ifølge den romerske dikteren Horats finnes det i hovedsak to måter å begynne en fortelling på. Enten begynner man midt i handlingen, in medias res, eller så begynner man med egget, ab ovo. Homer, hevdet Horats, viste klasse ved at han valgte den første løsningen, og altså begynte sin Iliade i trojanerkrigens siste år heller enn å begynne historien med egget Leda la, og som den skjønne Helena, stridens kjerne, ble født fra, etter at Zevs hadde voldtatt henne i form av en svane.

Tom Jacksons Fake news! Hva er greia med falske nyheter?, med de myldrende undertitlene «Sensur, Hvem-Hva-Hvor, Falske nyheter, Galt, Rett, Konspirasjonsteorier, Media vs. Politikere, Wikileaks» spredd utover omslaget, er på mange måter en imponerende og anbefalelsesverdig bok om et viktig tema. Men den treffer noen underlige valg underveis. Som at Jackson nettopp velger å begynne med egget. Etter en innledning der Jackson presist slår fast at poenget med «falske nyheter» er «å skape forvirring», tar det ikke mange sidene før vi møter setningen «Mennesker utviklet seg fra aper», og dermed er vi i gang, ikke bare med menneskehetens, men også med språkets utvikling, fra Chomskys «universelle grammatikk» til skriftens opprinnelse og oversettelsens problem.

Løgnens historie

Poenget er mer enn godt nok: Man kan ikke forestille seg språk uten mulighet for løgn, og som Jackson fint påpeker, kan selv dyr lyve, for eksempel ved å spille døde, hvis det øker muligheten for overlevelse. Fake news er spekket med slike interessante eksempler og anekdoter, og demonstrerer gang på gang at nyheter i likhet med andre former for kommunikasjon alltid har – og har hatt – potensiale til å villede. Det skal godt gjøres å ikke lære noe nytt i denne myldrende faktaboka, som tar for seg alt fra hulemalerier og Homer til algoritmer, memes, geriljamarkedsføring og prosessologi.

Spørsmålet er likevel om ikke nettet kastes så vidt at konsentrasjonen glipper. Jeg er selvsagt med på at løgn, myter, propaganda og fiksjon har vært en del av menneskehetens liv ab ovo, samtidig som disse formene for falske nyheter har tatt bestemte historiske former som man bør kunne skille fra hverandre for at ikke det hele skal bli en stor grøt. Det er ingen tvil om at omslagsteksten har rett i at denne boka kan gi deg «kunnskapen du trenger for å underbygge argumentene dine». Men hva var det egentlig vi diskuterte igjen? Og hvorfor er egentlig denne tekstblokken om abstrakt kunst med i en bok om falske nyheter?

Faren for grøt – eller snarere eggerøre – blir stor når løgnens historie fra tidenes morgen av skal behandles over 96 gjennomillustrerte sider, fordelt over to til fem tekstblokker på omtrent hundre ord hver på hver side. Den fragmenterte formen trekker teksten i retning av læreboka, samtidig som den undergraver inntrykket leseren har av at det er noen som snakker, noen som prøver å overbevise oss om noe viktig. «Alt jeg skriver er sant, jeg lover,» spøker forfatteren tidlig i boka, men dette jeg-et forsvinner straks og dukker bare sporadisk opp igjen på tilfeldige steder.

Form og fakta

Når alt blir «fakta» er det lett å miste argumentasjonen av syne, og kortformen tillater heller ikke at forfatteren diskuterer komplekse eksempler i detalj. Fake news har for eksempel Wikileaks på omslaget, men de to korte tekstblokkene som tar for seg organisasjonen kvier seg for å gå inn i debatten om hvorvidt Julian Assange er en ytringsfrihetens ridder eller snarere lederen for en russisk etterretningsfront spesialdesignet for å undergrave demokratiet. Det er heller ikke gitt at en tenåring som tilbringer store deler av tida si på TikTok kommer til å bli flinkere til å skjønne hvilke politiske memes som er basert på feilinformasjon etter å ha lest Fake news. Her ville en mer detaljert gjennomgang av en vellykket propaganda-aksjon trolig vært mer effektiv enn vage spørsmål om hvorvidt vi overser «viktige budskap hvis de ikke er fremført som et morsomt meme». Boka gir deg en rekke begreper og verktøy, men den viser deg sjelden hvordan du skal bruke dem.

På sitt beste bidrar de mange tekstblokkene til en form for nyanserikdom som en mer fortellende tekst lett kunne manglet. Begge tenåringene i husholdningen påpekte likevel et litt for stort sprik mellom de fine, men relativt enkle illustrasjonene, som peker i retning av barneskolen, og den avanserte teksten, som trekker mot ungdomsskolens høyere trinn og forbi, med setninger som «Den semantiske veven, også kalt Verdensveven 3.0, vil være i stand til å forstå dataene den inneholder.» Presist nok, men ganske abstrakt likevel.

Aller best er nok de små oppgavene boka gir leseren, som når vi blir oppfordret til å lage en liste over populister for så å diskutere den med venner og kjente. Trolig har Jackson rett når han konkluderer med at de antakeligvis vil ha helt andre oppfatninger enn deg av hvem som hører hjemme på en slik liste. Slike øvelser er tankevekkende, og boka kan nok med fordel brukes av lærere som vil sette i gang gode diskusjoner i en klasseromsammenheng.

Retorisk fadese

Andre ganger går det i ball, som når Jackson presenterer begrepet retorikk på følgende måte: «Vet du hva retorikk er? Det er et retorisk spørsmål, så du trenger ikke å svare. Jeg stilte bare spørsmålet for å illustrere retorikkbegrepet». Dette blir, mildt sagt, alt annet enn overbevisende.

Et tydeligere, tenkende og diskuterende jeg ville utvilsomt hjulpet. Likevel er Fake news en god nok introduksjon til et emne vi kommer til å høre mer om i årene som kommer.

Boka er kompetent oversatt av Maria Hammerstrøm, og forlaget har gjort et tappert, om enn ikke særlig dyptgripende forsøk på å tilrettelegge det i hovedsak anglosaksiske innholdet for norske forhold.