Fare for fantasitørke

Barn underholdes så til de grader at de ikke lenger overlates til sin indre verden alene, sier min venn barnepsykologen. De lærer ikke å leve i sitt eget selskap. I lekerommet på jobben hennes står barna tafatte foran det terapeutiske «Hele verden-skapet» og vet ikke hva de skal finne på, der barn i generasjonen før dem heiv seg over dyrefigurer, tegnesaker og babydukker. Stadig oftere lurer jeg på om dagens forfattere har det litt på samme måten. At det er grenser for hva fantasien klarer å skape liv i. Det virker lettere å ty til oppskrifter.

Bøker til begjær

Da jeg skrev formidlingsgaiden 101. De beste barne- og ungdomsbøkene 2005-2015 (Gyldendal 2015), strevde jeg med å dele inn kapitlene slik at alle de utvalgte bøkene ble like verdifulle. Først når alle sorter bøker er like mye verdt, er også alle lesere like mye verdt. Løsningen ble å dele inn bøker etter ulike måter å elske dem på.

Til å begynne med var det tolv kapitler, men så strøk jeg «Bøker til begjær» fordi jeg ikke fant tilstrekkelig mange som var gode nok. En klassiker som Charlie og sjokoladefabrikken av Roald Dahl (Gyldendal 1972) har ingen reell arvtaker utgitt på norsk etter 2005. Sannsynligvis er det fordi en virkelig dyp kjærlighet til sjokolade forutsetter et liv der godteri og brus er forbeholdt lørdagskosen.

Det skal dessuten mer til enn lettvinne appeller til lesernes lyster før en bok holder mål. Riktignok kan det bli god litteratur av å oppfylle ønskedrømmer. Men fortellinga må overraske – det holder ikke å pøse på med søte kattunger, Markus & Martinus, raske biler og vampyrromanser. Denne kategorien er nærmest ødelagt av kommers fordi appeller til begjær selger nesten uansett kvalitet. Jeg våger påstanden at den samtidig er blant de sterkest voksende. Det brer om seg med lystfylte lavterskelutgivelser til lesere som er vant til å bli underholdt.

Springbrett for fantasien

Men vi kan fint leve med variabel kvalitet i bøker som gir oss det vi har lyst på. Jeg er langt mer bekymra for bøker som gir oss sånt vi ikke vet at vi trenger. I 101-boka kalte jeg, med Tor Åge Bringsværds ord, kategorien for «Springbrett for fantasien». Der plasserte jeg alt fra nonsenshumor til fabelprosa av tjukkeste sort. Hvor har det blitt av bøkene som stimulerer våre kreative evner, utvider forestillingsverdenen og kan gjøre oppfinnere, kunstnere og drømmere av oss?

Skulle jeg lagd en ny utgave av 101-boka i dag, med bøker utgitt etter 2015, ville Dyr som ingen så unntatt vi av Ulf Stark og Linda Bondestam (Cappelen Damm 2018) trona øverst i denne kategorien. Kanskje hadde jeg også tatt med Hvem rumpet brunosten? av Erlend Loe og Kim Hiorthøy (Cappelen Damm 2021) og Frida og jakten på nesehårene av Frode Øverli (Egmont 2020). Men så?

Jeg snakker om bøker som innbyr til å fantasere videre og kanskje skrive eller tegne noe selv. Visst lar jeg meg fascinere av sjømonstrene til Hans Jørgen Sandnes i Krypto-serien (Gyldendal 2020-) og marshmallowsmaskinen i Oppdagerklubben-serien til Bobbie Peers og Sandra Steffensen (Aschehoug 2019-). Men det blir liksom ikke skikkelig fart på fantasien når hovedpersonene er så overflatisk skildra at jeg ikke helt klarer å bry meg om dem.

Disse seriene hører dessuten til i en voksende trend av spenningsbøker så formelstyrte at når jeg ser hvor mange sider en ny bok har, kan jeg regne meg nokså nøyaktig fram til sida hvor klimaks kommer til å inntreffe.

Forutsigbarheten gjør bøkene lett tilgjengelige for ferske lesere. Men det er som om jeg samtidig får streng beskjed om å holde fantasien min innafor angitte rammer. Som om det viktigste er å følge reglene. Det er visst hva de fleste skolerte forfattere og tegneserieskapere gjør. Kanskje er dét hva som skal til for å bli utgitt.

Tenk om og hva hvis

Aller mest bekymra er jeg for kategorien jeg kalte «Tenk om». Egentlig kan plottet i alle skjønnlitterære bøker oppsummeres med et tenk om eller hva hvis. Hva hvis du er 15 år og gravid – eller tenk om du er den magisk utvalgte i et trua rike. Jeg avgrensa kategorien til bøker som tester et absurd premiss, slike som gir friske blikk på vilkårene vi lever under, helst vilkår vi gjerne tar for gitt. Hva hvis du som Jakob og Neikob av Kari Stai bare kan svare ja eller bare kan svare nei?

Jeg ville tatt med Apestjernen av svenske Frida Nilsson (Aschehoug 2021): Tenk om du ble adoptert av en gorilla. Jeg ville også valgt Ingeborg Arvolas serie om Buffy By (Cappelen Damm 2019-): Tenk om du levde så fattig at du stadig var sulten, men turnerte pengemangelen helt uten skam. Jeg ville nok funnet noen ferske dystopier som hever seg over formelpreget. Men jeg tar meg til og med i å savne titler som aldri nådde helt opp blant de 101. Når utga noen sist en kontrafaktisk roman som Jon Ewos 1957 (Cappelen Damm 2014)? Hvor blir det av påfunn som det Vera Micaelsen viste oss med jenta som inngår en pakt med djevelen i Discosatan (Aschehoug 2014)?

Det er underlig at ikke flere nyutgitte barnebøker strekker tanken og tester muligheter langt utafor det sannsynlige uten å miste troverdigheten. Barnelitteraturen har tradisjon for å gjøre det leken har gjort for barn så lenge mennesket har hatt mulighet til å spille ut sine fantasier. Den gjør liksom hodet større.

Er det faktisk sånn at ikke bare barn, men også forfattere, strever stadig mer med å leke?

Kritikerne Walter Wehus og Guri Fjeldberg skriver månedlige kommentarer for Barnebokkritikk.

Dersom du har tips til problemstillinger vi bør ta opp til debatt, send en e-post til fjeldbergs101@gmail.com. Barnebokkritikk garanterer kildevern.