Fargefattig språk i fargerik bok

Om det er én ting som preger samtidens pedagogikk og barneoppdragelse er det fenomenet følelser. Kongstanken er at dersom barn blir kompetente på følelsene sine, emosjonelt intelligente, så vil de få et bedre liv. Slik sett er Hege Østmo-Sæter Olsnes’ Rot og Bjørne leker med følelser en tidstypisk utgivelse. Og den er i godt selskap. Mang en bokhylle i norske barnerom har Stéphanie Couturiers klassiske boksserie om følelser. Nestoren Anna Fiske har også en egen utgivelse om temaet. Slik sett er det ikke underlig at Aschehoug har sett et behov for sin egen praktbok til barna om de vidunderlige og vanskelige følelsene.

Fakta om følelser

Rot og Bjørne er ikke nye figurer. Vi kjenner dem fra tidligere utgivelser for de minste, seks i antall. Her gjør de hverdagslige ting som å gå på stranda eller tegne. Dynamikken ligger i karakterenes ulike personligheter: Rot er vågal og utålmodig, Bjørne ettertenksom og litt engstelig. Slik oppstår konfliktene som driver narrativet. Dette gjelder ellers også den siste boken, men Rot og Bjørne leker med følelser er Østmo-Sæter Olsnes første sakprosabok for barn.

Det er i alle fall slik boken tituleres på omslaget med undertittel: En faktabok. Men sakprosa for barn er om mulig ennå vanskeligere å plassere enn sakprosa for voksne. Hva er det som gjør denne boken til sakprosa? At den handler om følelser? Det er åpenbart også tema for skjønnlitterære utgivelser. Og vi vet at figurene er fiktive, de er som nevnt hentet fra en skjønnlitterær serie. Man kan anta at med undertittel «faktabok» vil forlaget signalisere til foreldre at innholdet er vitenskapelig fundert. Men Hege Østmo-Sæter Olsnes er utdannet illustratør og skuespiller, og det er ingen kildehenvisninger i utgivelsen. Det betyr garantert ingenting for barna, men for en voksen leser virker det mangelfullt. Når det kommer til temaer som følelser og psykologi, finnes ingen objektiv sannhet.

Rot og Bjørne skal altså leke med følelser. Hvorfor, eller hvem som har gitt oppdraget, forklares ikke. Slik sett fremstår plottet som litt mystisk eller umotivert. Her er vi tilbake til spagaten mellom sakprosa og skjønnlitteratur: Kanskje det ikke kan stilles samme krav til konflikt og fremdrift i en faktabok for barn? Her er tross alt sakskomplekset hovedpersonen. Når handlingen først kommer i gang, er en av bokens styrker hvordan den viser at følelser skifter og glir naturlig over i hverandre. I utgangspunktet skal Rot og Bjørne egentlig trekke følelser opp av en hatt, skrevet på en papirlapp, og deretter leke en mimelek der den andre gjetter følelsen. Opplegget viser seg etter hvert litt overflødig da det stadig dukker opp situasjoner som gjør at følelsene opptrer spontant.

Folk er forskjellige

Dette poenget er også noe som skiller boken fra andre liknende utgivelser. Til forskjell fra for eksempel Stéphanie Couturiers bestselger, der hver følelse har sin egen bok som man plukke frem etter behov, er det ingen kapittelinndeling eller andre inndelinger i Rot og Bjørne leker med følelser. Boken har ett sammenhengende narrativ, der leseren må innom alle de ulike sinnstilstandene, fra topp til bunn.

Språket i boken er enkelt og direkte. Det er ikke lagt stor vekt på originale bilder eller metaforer. Her omtales tristhet som klump i halsen og sinne som en innvendig vulkan. Klump i magen nevnes også. Klisjeer er ofte klisjeer av en grunn. De er gode. Men det gjør likevel at språket fremstår som litt flatt.

En av bokens største kvaliteter er at den viser hvordan de samme følelsene kan opptre ulikt, i ulike situasjoner. Her kommer virkelig det umake paret til sin rett. Rot blir for eksempel glad av fart og spenning, mens Bjørne blir glad av å slappe av. Rot blir fysisk og høylytt når han blir rasende. Rot er mer typen som koker på innsiden. Hvis man først skal lære barna om følelser, er dette en dimensjon som er viktig å få med: Vi uttrykker følelser ulikt, og vi opplever følelsene på ulike måter.

En bok av vår tid

Det er ikke kritikerens hovedoppgave å ta stilling til moralen eller verdisynet i en bok. Det er likevel interessant å løfte blikket og si noe om strømningene utgivelsen inngår i. Barnelitteraturen kommuniserer indirekte samtidens holdning til barn. Tendenser svinger som en pendel gjennom tidene. I dag er pedagoger og psykologer opptatt av at vi skal romme barnas følelser og være på vakt for undertrykte eller tause impulser som kan hjemsøke oss i voksen alder. Å hindre barn i å uttrykke sinne eller sorg kan altså være skadelig, hevder ekspertene. Dette er en individorientert holdning. Tør man spå at pendelen i neste omgang vil svinge slik at vi ser barnebøker som vektlegger samfunnsnytte, det å sette sine egne behov til side til fordel for fellesskapet? Det hviskes allerede om en oppvoksende generasjon med skjør mental helse, hvor dette bunner i en misforstått velvilje: Foreldre og lærere har gitt for liten motstand og avstand. Og noen ganger tenker jeg at litteratur for barn om følelser mangler et kapittel om hvordan vi kan regulere følelser på en måte som ikke er skadelig. Selv om følelser er naturlige og en del av det å være menneske, gjør vi oss selv en bjørnetjeneste om vi ikke lærer barna at de også må kunne sette følelsene sine til side av hensyn til andre. Hver eneste dag oppstår det situasjoner der det verken er tid eller rom til barnas mange, og ofte sterke, følelser. Det er også helt naturlig.

Rot og Bjørne er en påkostet bok i et stort format, der de tidligere bøkene om figurene var et klassisk småbarnsformat. Forlaget har tydeligvis tatt på alvor at de konkurrerer med praktutgivelser. Sidene er spekket med farger, de er gilde og innbydende. Estetikken inviterer til høytlesning og til å vri og vende boken. Jeg får øyeblikkelig lyst til å lese når jeg holder den i hendene. Men til tross for disse kvalitetene gjør språket og en mangelfull motor at bokens innhold ikke leverer den lesefesten det fysiske formatet bebuder.