For å beskrive streken til Leo Timmers, finnes det ikke noe bedre ord enn «umiddelbar». Joda, vi kunne sagt noe om de rike, mettede fargene, teksturene på overflatene og hvordan personligheten til figurene hans lyser ut fra sidene. Men alle disse tingene er med å bidra til umiddelbarheten; Leo Timmers går rett i blodsukkeret. Du ser tegningene hans og blir glad. I alle fall blir jeg det.
Snille krokodille er et godt eksempel, selv om boken ikke er helt peak Timmers. Skrudd opp på maks skaper den flamske barnebokskaperen intense, myldrende bilder som veldig omtrentlig kan beskrives som at Richard Scarrys maniske Travelby møter Jakob Martin Strids moderne følsomhet. Snille krokodille, den første boken hans som er oversatt til norsk (pent gjort i dette tilfellet av Hedda Vormeland), lener seg mer på en savannefarget palett og en gjentakende rytme for å skape effekt. Men som vi skal se fungerer det utmerket.
Bryter rytmen
Snille krokodille er en billedbok for de yngste, med stive sider av kartong og stort sett én eller to korte setninger per dobbeltsidige oppslag. Den titulære krokodillen er ute og går tur, men ender opp som en trygg havn for stadig flere (og stadig tyngre) dyr som står i fare for å bli spist av slanger, hyener og løver.
Akkurat når rytmen er satt, snur Timmers om på leserens forventninger med fire narrative krumspring på rekke og rad – ikke verst for en bok på tretti sider. Og er det hele egentlig en allegori for forholdet mellom Europa og USA? Selvsagt, men vi lar dét ligge så lenge.
Det er ikke mange figurer på disse sidene, men detaljene er hele tiden morsomme og fortellende – fra den stadig mer overlessede krokodillen med vaklende knær, til den triumferende musen på toppen av dyrehaugen – og ikke minst gribbene som kommer seilende når alt virker å være tapt. Dette er en bok som innbyr til lesing igjen og igjen.
Første på norsk
Belgiske Leo Timmers er født i 1970, og feiret nylig 25 år som bildebokforfatter. Han har slått godt an internasjonalt: Han har solgt over halvannen million bøker, blitt fremhevet av The New York Times og var i år nominert til både H.C. Andersen-prisen og Astrid Lindgrens minnepris (det skal sies at nominasjonslistene til slike priser er nokså lange, og teller godt over tre hundre navn til sammen).
Slik sett er det litt forunderlig at det først var i fjor Timmers ble oversatt til norsk. Som for å ta igjen for tapt tid ble det arrangert tre seanser med Timmers på litteraturfestivalen på Lillehammer i år, samt at boken Hvor er dragen? kommer på Omnipax i høst. Du kommer med andre ord akkurat i tide til å hekte deg på Timmers-toget.
Minimumsmoral
I går så jeg Jonas Alaska spille på åpningen av en ny utstilling i Kunstsilo. Som introduksjon til en av sangene snakket han om hvordan han får fnatt av moderne barne-TV med sin «vi klarte det fordi vi samarbeidet»-moral. «Gi meg faren til Emil når som helst», sa artisten.
Og ja, det er ikke til å komme unna at Timmers går for den type litt late sluttpoeng som irriterer visesangeren. Men det går fint; sjarmen i boken ligger i fortellerteknikken og det visuelle, ikke nødvendigvis i det grenseoverskridende. Et siste godlynt sjokk på slutten bidrar også til å skylle vekk smaken av samskaping både for leseren og for dyrene, om det skulle trengs.
