Tittel: Eventyrlige dyr
Tekst: Hanna Nyborg Støstad
Illustratør: Simon Nyhus
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2022
Antall sider: 104

Fargesprakende og underlig

Biolog Hanna Nyborg Støstad og illustratør Simon Nyhus går løs på evolusjonslæren uten å virke belærende. Boken Eventyrlige dyr bobler av farger og fakta.

Hvis en faktabok skal være et alternativ til skolens egne lærebøker, bør den kamuflere sin egentlige hensikt. Leselyst er det viktigste, og i Eventyrlige dyr er det fortellinger og farger som trekker leseren med seg. Vi møter dyr vi aldri har hørt om, en fisk som kan klatre og en fugl som spiser stein, og først i etterordet forstår vi den egentlige hensikten med boken.

Underveis får vi noen hint, men den pedagogiske baktanken er godt skjult. Ordet evolusjon blir riktignok forklart i forordet, men først i etterordet skjønner vi at alle disse merkelige dyrene kanskje ikke var så merkelige til å begynne med. De har utviklet seg gjennom tusenvis – kanskje millioner av år, gjennom en lang prøve-og-feile-metode. Klatrefisken fikk sugekopper fordi den fikk en fordel, den kunne spise alger som vokste på steiner langt oppe i fossen. Fasanen spiser stein fordi steinen ligger i magen og kverner maten. Uten steiner kunne den ikke spist snegler med skallet på!

Kea.

Kea.

Pedagogisk hovedmål

Noen av disse dyrene har vi nok hørt om før. Mange forfattere og illustratører har interessert seg for merkelige dyr når de forteller for barn, og denne type bøker fikk en kraftig oppblomstring etter den internasjonale barneboksuksessen Ekle kryp (Ugly bugs, 2007). Denne enkeltboken har kanskje blitt mer sjangerdannende enn selveste Harry Potter, og her i Norge har forfatter og illustratør Line Renslebråten gitt ut flere bøker som delvis overlapper innholdet i Eventyrlige dyr. Sistnevnte skiller seg likevel ut med et pedagogisk hovedmål som overordner de fleste kuriositetene, men kanskje ikke alle?

Forfatter Hanna Nyborg Støstad er biolog, men vrir språket til god barneformidling. Hun skriver kort og direkte, og finner alltid konkrete eksempler når hun vil forklare. Da kan vi også tilgi henne noen små skavanker. Er det ikke lettere å lese «dyrenes verden» enn «dyreverdenen»? Vet barn hva nektar er, burde det vært forklart? Underveis får vi også en mistanke om at selve evolusjonen kunne blitt bedre forklart med færre, men mer grundige, eksempler.

Pistolreka.

Pistolreka.

Survival of the fittest

Forfatteren trekker fram 35 dyr, og det er kanskje litt mange? Gråsørgefuglen har så stygge barn at ingen vil spise dem. I dette tilfellet skjønner vi at de pene barna forsvant i tråd med «survival of the fittest». I kapittelet om Fabelparadisfuglen blir sammenhengen direkte forklart: «De hannene som gjemmer seg hele tiden, får aldri noen kjæreste, og heller ingen unger». Men det er dessverre flere eksempler hvor atferden er merkelig nok, uten at vi ser koblingen til det pedagogiske målet. Du skal være litt av en filosof for å forstå hvordan honningbiens dans kan forklare Darwins teorier. Hadde biene forfedre som ikke kunne danse, eller kommunisere, og hvordan klarte de da å danne samfunn? Fantes det bier uten kuber?

Mot slutten av boken møter vi endelig isbjørnen, og der blir vi forklart evolusjonsprinsippet på en enkel måte. Samtidig er ikke overgangen fra brunbjørn til isbjørn blant de mest spektakulære, og ganske nær det utviklingstrinnet man kan nå gjennom målrettet moderne avl. Det er faktisk litt vanskelig å svelge at isbjørnen har fått sin lyse pels gjennom mutasjon når leseren ser seg rundt i klasserommet, eller i sin egen familie, og oppdager alle de ulike hårfargene. Boken hadde styrket seg på å fortelle mer om forfedrene til noen av dyrene, for det er det vi savner – å vite mer om det utviklingstrinnet de merkelige dyrene steg opp fra.

Vombat-bæsj.

Vombat-bæsj.

En tegnerevolusjon

«Eventyrlige dyr» er behagelig dekket med farger fra første side. Illustratør Simon Nyhus representerer en generasjon illustratører som tegner gjennomført digitalt, også når uttrykket skifter fra maleriske oppslag til detaljerte strektegninger. Det nye tegnemediet gir stor frihet, men Simon Nyhus faller likevel ikke for fristelsen til å pøse på med alle de effektene han sikkert kjenner fra animasjonsmiljøet hvor han har sin daglige jobb. Du bør faktisk ha litt innsikt i tegnefaget før du forstår at fargene ikke er akryl eller gouache, og at de svarte strekene ikke er tusj.

Illustratøren har først og fremst hatt en deskriptiv oppgave, disse dyrene er jo stort sett ukjente for oss. Alle dyrene blir realistisk presentert, men de er også karakterisert gjennom velvalgte synsvinkler og situasjoner. Påfugledderkoppen er så liten at den er plassert ytterst på en menneskenegl, og vi ser kaoset som oppstår i vannet når pistolreka smeller av pistolen sin. For å forstå fuglen som spiser stein, er en fasan tegnet i et tverrsnitt med full innsikt til magesekken. På et digitalt tegnebrett er det ingen grenser for verken farger eller kontraster, men når en fargesterk gresshoppe lyser opp, sørger illustratøren for at den balanserer mot en dus og avdempet bakgrunn. Simon Nyhus bruker ikke konturstrek, han «maler», men striper av hvitt høylys gir likevel klar form der det er nødvendig å skille figur fra bakgrunn.

Det er tydelig at illustratøren må legge bånd på seg for ikke å ta alle digitale muligheter i bruk. Dyrene er realistisk beskrevet, og det blir et lite stilbrudd de få stedene mennesker dukker opp, lett karikerte. Men på forsiden er det neppe dumt å lene seg litt mot animasjon og tegneserie. I et mylder av dyr dukker en sel opp, med store, inviterende øyne, som et tydelig lån fra Bambi, men med en sterk appell: Kom og les meg.

 

Selen som tisser på seg.

Selen som tisser på seg.

 



Skrevet av:

Kommentarer