Tittel: Kire 1: Hulder
Tekst: Tonje Tornes
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2013
Antall sider: 272

Fartsfylt action med sår undertone

Takket være et par unge debutanter er det gode tider for fantasyelskere. Siri Pettersens Odinsbarn er allerede på plass i hyllene og nå kan vi glede oss over første bok i Kire-serien til Tonje Tornes. Tornes har funnet sin inspirasjon i den urnorske folketroa, og her kan man kjenne lukten av rømmegrøt og blåbærlyng rive i nesa fra første side.

Dramatisk åpning

Kire 1: Hulder kaster leseren umiddelbart inn i fortellingen. Vi møter fjorten år gamle Erik Skoglund som tilsynelatende er en helt vanlig tenåring, på en helt vanlig skogtur i Sirdal med sin like vanlige mor. Det går ikke lang tid før det blir mer dramatisk. Midt mellom brødskivene og Kvikk Lunsjen begynner Eriks mor å oppføre seg merkelig. Hun grøsser og kaster nervøse blikk rundt seg, og snart kjenner også Erik ubehaget. De føler at de ikke er alene i skogen og får dette bekreftet når et overjordisk vakkert og kvinnelignende vesen kommer til syne like ved. Vesenet lokker på Erik med en hypnotisk kraft, mens moren trygler og ber Erik om at han må bli. Det nytter ikke og i desperasjon kaster moren seg over vesenet med brødkniven og hugger til. Til slutt ligger skapningen livløs på bakken. Gleden er kortvarig for Erik og moren. Der det for kun et øyeblikk siden lå et ondt eventyrvesen, ligger det nå en ung turgåer i fjellsko.

Fengslende folketro

En spenningsfylt prolog setter tonen for resten av boka. Det har gått et år siden hendelsen i skogen og Erik oppdager fortløpende nye hemmeligheter, skapninger og magiske evner. Det er tett mellom spenningstoppene, uten at det virker stresset eller hesblesende. Historien er tettpakket av referanser til tradisjonell folketro, men det er også tydelige henvisninger til moderne popkultur i form av film og TV-serier. Det er en frisk kombinasjon som passer godt sammen med det muntlige og cinematiske språket. Enkelte ganger oppleves historien så visuell at den nærmest spilles ut foran leserens indre øye som en filmtrailer. Her kommer forfatterens bakgrunn som tegneserieredaktør tydelig til syne. Resultatet er friskt og fengslende, og vil tilfredstille unge lesere som stiller strenge krav til tempo når det gjelder underholdning.

 I overkant overnaturlig

Det vekker absolutt begeistring at den norske folketroa har blitt hentet frem og gitt ny innpakning i form av spennende fantasy for ungdom. Her til lands har vi fra gammelt av et rikt spekter av folketro og fabelskapninger som kan tilføre fantasysjangeren friskt blod, og dette potensialet har forfatteren utnyttet på en dyktig måte. Den første halvdelen av boka introduserer kjente og kjære vesen som nøkken, hulder og smånisser. Det er både velkjent og forfriskende på samme tid. Dessverre nøyer ikke Tornes seg med å hente inspirasjon kun fra den norske folketroen, hun fyller også opp med overtro fra andre kulturer. Leseren møter eller hører om medium, troll, alver, vampyrer, demoner, sjamanisme og et hemmelig britisk magidepartement. I tillegg introduseres de telepatiske tvillingene Tore og Trine og en engelsk trollmann forkledd som norsklærer. Denne overfloden av overnaturligheter gjør det vanskelig å få et ordentlig inntrykk av alle skapningene. De blir stort sett bare nevnt i forbifarten, uten noen ordentlig beskrivelse eller forklaring. Sjansen er stor for at de får en større rolle i resten av Kire-serien, men det fremstår uoversiktlig for leseren i denne boken. Hadde alle de overnaturlige elementene blitt hentet fra samme overtro så hadde det kanskje fungert, men forfatteren plukker for vidt og bredt. Det oppfattes usammenhengende og lite realistisk, i den grad det ordet kan brukes om en fantasybok. Et veldig godt utgangspunkt med mye spenning, ny vri på norsk folketro og muntlig språk svekkes derfor på grunn av litt for mange ulike typer fantasivesener.

Det beste fra to verdener

Boka byr ikke kun på fartsfylt action, men har også en sår undertone som gir hele historien en ekstra dimensjon. Tornes tar seg god tid til å bygge opp realistiske skildringer av både personer og omgivelser, noe som gjør det overnaturlige lettere å godta. Hun har gått bort fra den tradisjonelle helterollen man ofte finner i fantasybøker. Her er det ingen kjekke, men ofte prøvede gutter som skal redde verden og oppfylle sin skjebne. Det er heller ingen vakker prinsesse som må reddes av nevnte helt. I stedet får vi noe så sjeldent som helt ordinær ungdom og vanlige familier på rollelisten. Fjerner vi det overnaturlige elementet så er Erik bare en sårbar tenåringsgutt som har sine traumer å stri med. Han må takle en mor som er psykisk syk, en far som plutselig har eneansvaret hjemme, og en opprivende flytteprosess til et ukjent sted. Hans eneste venner, tvillingene Tore og Trine, er eksempel på en gripende beskrivelse av søskendynamikk og søskenkjærlighet som presses til det ytterste. I moren Gunhild ser vi en desperat kvinne som holdes borte fra familien sin fordi hennes virkelighetsoppfatning ikke er den samme som alle andres. Det er med andre ord ikke nødvendigvis fabelskapningene som er de mest interessante karakterene i boka, det er de helt hverdagligse menneskene med sine ulike utfordringer.

Dette ekstra laget med sår realisme gjør at jeg sitter igjen med en overordnet god opplevelse av boka. Til tross for enkelte skjønnhetsfeil, slik som tidvis kunstig og oppstyltet dialog, får man her erkenorsk kvalitetsfantasy, med en solid dose av reelle utfordringer og sjelekvaler. Jeg er sikker på at mange unge og voksne vil kunne drømme seg bort i og samtidig relatere seg til Eriks fortelling. Kire 1: Hulder serverer oss det beste fra fantasi og samtidsrealisme, og det gir mersmak.



, ,

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.