Farvel, Ulf Stark!

På tirsdag kom meldinga. Den svenske barnebokforfatteren Ulf Stark er død etter å ha vært sjuk i to måneder. «Det er ikke sant, hvisket jeg. Du lyver! Du kan ikke dø.» Det sier Simone til sin døende morfar i Jeg tar sjansen (1985). Med forundring slår det meg hvor godt Stark har forberedt oss på døden gjennom bøkene sine. Døden er nødvendig, den er trist, men også fin.

Hunden i Hunden som smilte (1997) har fått kreft i magen og skal avlives om to dager. Gutta bestemmer seg for å gi den sin aller beste dag. Og hvilken minneverdig dag det blir – full av starkske påfunn. En tur i pariserhjul. Ubegrensa med hamburgere. Forbudt stevnemøte med nabolagets mest reinrasa tispe. Omsorgen for hunden minner om omsorgen Berra har for morfaren sin i Kan du plystre, Johanne (1993). Det vil si, den morfaren Berra har vært på aldershjemmet og valgt seg ut. Et vakkert vennskap oppstår, og når Berra endelig har lært seg å plystre, piler han av sted for å vise morfar. Der treffer han bare en annen beboer.

– Han er her ikke lenger, sier hun. – Han har gått fra oss.
– Han har nok gått seg bort, sier Berra. – Det gjør han alltid.

Tilbake til fremtiden

Sist jeg så Stark var under den nordiske barnebokkonferansen i Stavanger i februar. Han så ut omtrent som han pleide, viltert gråhåra, og fikk meg som vanlig til å tenke på en film fra 80-tallet. Flere år tidligere, det året festmiddagen under konferansen skulle piffes opp med karneval, snakka vi nemlig om hvordan vi kunne slippe billigst mulig unna.

– Jeg bare grer håret bakover, sa han, – så kan jeg være Doc Emmet Brown fra Back to the future.

I bøkene hans er noen av de vidunderligste påfunnene nettopp slike innfall av lett galskap utført med enkle midler. Som i Engelen og den blå hesten (1997) der han sammen med illustratør Anna Höglund har plassert Gud i sandkassa. Den lille fyren lesper og er så sjalu at han nesten angrer på at han skapte den blå hesten. Etter den leseopplevelsen ble virkelighetens trekantdramaer aldri helt de samme.

Jentenes befrier

Jeg er en sånn fan som sier de gale tingene på de gale stedene. Under kveldshimmelen i Stavanger, på vei tilbake til hotellet fra opplesningen i Valbergtårnet, sa jeg til Ulf Stark: «Den fjerde gangen jeg leste Dårfinkar & Dönickar (norsk: Jeg tar sjansen) oppdaga jeg noe rart. Den boka har søndag to dager på rad.» Han smilte. Og svarte: «Det er ikke mange som merker det. Men den boka skrev jeg om så mange ganger at det gikk litt i ball.» Han kan umulig ha sagt «gikk litt i ball». Likevel er det sånn jeg husker det.

Han ante neppe hva den boka har betydd for jenter som meg. Vi som var småunger på 70-tallet, vi som skjøt med kruttlappistoler og klatra i trær ustraffa, og nekta å gå med kjole til den borgerlige konfirmasjonen og fikk trumfa gjennom grønn bukse i stedet. I kjølvannet av denne likestillingas brytningstid skreiv Ulf Stark historien om ei jente som må flytte mot sin vilje. Hun heter Simone, men på den nye skolen leser læreren «Simon» i klasselista, og 12-åringen blir tatt for å være gutt. Veldig fort blir det for seint å oppklare den pinlige misforståelsen, og Simone griper muligheten. På vegne av alle oss jenter som syntes jenterollen kunne være i trangeste laget, tester hun livet som en av gutta. En herlig forvekslingskomedie. Men også frigjøringsteologi for folk som meg. En demonstrasjon av at kjønnsrollene ikke behøvde å begrense oss like mye som vi trodde. Boka blei filma av svensk tv og vist på NRK. Hva hadde du sagt, Ulf, hvis jeg hadde fortalt at Simone er medvirkende årsak til at jeg blei ungdomsmester i kulestøt.

Hjerte for raringer

Noen mener forfattere har et særlig ansvar for å vise fram folk som ellers ikke synes. Hos Stark virka kjærligheten til de skakke og sære mer som et instinkt enn en programerklæring. Simones eksentriske kunstnermamma glemmer til og med datterens bursdag, men viser seg likefullt verdt å elske. Minneverdig er også pappaen i La isbjørnene danse (1991). Romanen er en kjærlighetserklæring til klønete fraskilte fedre fra den tida skilsmisser virkelig begynte å bre om seg. Pappa er slakter og Elvis-fan, mens mammas nye mann er tannlege og nær venn av rektor. Igjen handler det om identitet – og om klasse. Hvem vil du helst være – tannlegesønnen eller slaktersønnen?

På meg gjør opptakten til skilsmissen sterkest inntrykk. Vi som hater jul, vi som helst skipper tradisjonsmiddagen fordi jula er den tida på året som aller tydeligst minner om svakhetene ved konseptet familie, vi kan finne på å lese dette kapittelet høyt på julaften i stedet for juleevangeliet. Kapittel tre. Det hendte i de dager Lasse tilfeldigvis fant ei julepakke i skuffen til mamma, en han tenker hun må ha glemt, så han smetter den nedi sekken til julenissen. Pakkelappen: «Fra den vordende pappaen til den ditto mammaen.» Foran hele den festkledde slekta blir det klart at mamma er gravid med en annen. Når jeg ler på nytt og på nytt av dette ugjenkallelige og tragikomiske, er det en befriende latter. Sånne fortellinger får din egen familie til å framstå velsigna normal.

Den lille forskjellen

En gang tok jeg T-banen til Stureby utafor Stockholm, der Ulf vokste opp. Jeg undra meg over at gatene i dette firkanta villastrøket var så stille. I de mange bøkene inspirert av Ulfs barndom i Stureby, er de fylt av liv og overmodige påhitt. Først tenkte jeg at det sikkert var mye morsommere der den gangen Ulf var barn. Men kanskje var det like stille. Med Stark bak tastaturet kunne diktningen blir virkeligere enn virkeligheten. Vidunderlig nok. Aller mest heier jeg på unge Ulf i Da mamma var indianer (2004):

– Jeg er Lille Stille Fot. Hvem er du?
– Jeg er Store Triste Stekeos, sukket hun og snudde en kotelett i panna. – Jeg være blekansiktenes sommerslave.
– Da skal jeg befri deg, sa jeg og reiste meg.

Godt hjulpet av illustratør Mati Lepp spidder mamma to halvstekte koteletter til kjøkkendøra med pappas jaktkniv, maler indianerstreker i ansiktet med leppestiften og drar på tokt med Ulf. Hun får ikke et nytt og bedre liv, hun får en fin sommerdag. Også små forskjeller teller. Barn kan bidra til å skape dem.

En siste takk

Når Nordisk råds litteraturpris deles ut til høsten, fins det gode muligheter for at vinnerne vil hete Ulf Stark og Linda Bondestam. I Stavanger i februar fortalte de to om et usedvanlig tillitsfullt bildeboksamarbeid. Djur som ingen sett utom vi (2016) gir verdig sluttklang til et forfatterskap som har prega meg og mange med meg og som jeg er dypt takknemlig for.

«La festen fortsette!» hvisker morfar til Simone. «Han holdt mutterns og mine hender mellom begge sine. Månen drysset sin glans over oss. Han lukket øynene og la hodet på puta. Vi sa ingenting. Vi ble stående med hendene våre i hans mens pusten ble svakere og svakere, til den til slutt ble helt borte.»

Ulf Stark (1944–2017)

• Debuterte i 1964 med diktsamlingen Ett hål till livet.
• Skrev sin første barnebok i 1975, og hadde sitt litterære gjennombrudd med Dårfinkar och Dönickar (1984), som også er blitt laget TV-serie av. Mange av bøkene hans for barn hentet inntrykk fra forfatterens egen barndom – særlig Min vän Percys magiska gymnastikskor (1991) og de to oppfølgerne Min vän shejken i Stureby og Min vän Percy, Buffalo Bill och jag. Han tematiserte ofte døden og eksistensielle spørsmål, gjerne side om side med humor. Han har gitt ut rundt et halvt hundre bøker for barn.
• Han har samarbeidet med mange kjente illustratører, som Anna Höglund, Linda Bondestam, Mati Lepp og Stina Wirsén.
• Stark satt i Svenska barnboksakademin fra 1989 til 1998.
• Han har bl.a. mottatt Nils Holgersson-plaketten 1988 for Jaguaren, Deutscher Jugendliteraturpreis 1994 for Kan du vissla Johanna sammen med illustratør Anna Höglund, Augustpriset for bildeboken Min syster är en ängel 1996, og Kulla-Gullapriset 2016.

Foto av Ulf Stark på banneret på hovedsiden www.barnebokkritikk.no er tatt av Andrea Rocha, Sølvberget.