Fascinerende for fjerde gang

Etter tre bøker med dødsleker er sagaen langt fra slutt. Faktisk begynner den på nytt, med en såkalt «prequel», en forhistorie til de tre bøkene om Katniss Everdeen. I En ballade om sangfugler og slanger får vi fortellingen om hvordan dødslekene går fra å være en barbarisk kamp på liv og død, til en mer sofistikert og publikumsvennlig tevling, som selvsagt er like brutal og blodig. Men i denne boka er det ingen Katniss, som var en sympatisk og tøff heltinne utstyrt med rettferdig vrede og et iskaldt overlevelsesinstinkt kombinert med et stort og varmt hjerte – og de beste bueskytterevnene på denne siden av Robin Hood. I stedet får vi servert Coriolanus Snow, den usympatiske og maktsyke diktatoren i Panem. Hvordan havnet han i maktens episenter i Capitol? Og hva gjorde ham til den drittsekken han framstår som i den forutgående trilogien? Dette ønsket Collins å svare på, og hun håper leserne vil la seg engasjere. Og det gjør vi – nesten.

Hva Collins kan – og ikke kan

Suzanne Collins kan skru sammen en fortelling, det har hun vist til gagns tre ganger allerede. Og Collins skuffer ikke denne gangen heller. Den første delen av boka er ulidelig spennende. Vi blir kastet ut i en tidligere versjon av dødslekene, men denne gangen sett fra mentorenes side. Coriolanus bidrar til å utvikle konseptet, og han kjemper både med lovlige og ulovlige midler for å hjelpe sin tributt, den fascinerende trubaduren Lucy Gray (fra Distrikt 12, som vi kjenner så godt fra de tidligere bøkene). Den siste delen er mindre spennende. Det er i denne delen at Coriolanus Snows «diktatoriske» personlighet faller på plass. Hans opportunistiske natur slites mot hans evne og vilje til å vise kjærlighet og omsorg. Til slutt «vinner» kynismen og maktambisjonene over hans mer humane tilbøyeligheter. Collins er ingen stor psykolog, og hun bruker mye plass på å få Snows personlighet til å henge i hop, uten at jeg synes det er helt troverdig.

Hovedproblemet med denne boka er at leserne må engasjere seg i en karakter som i utgangspunktet er – eller i hvert fall – blir ond. Det er vanskelig å heie på Coriolanus, da er det mer naturlig å håpe det beste for Lucy Gray. Men også hun har en mystisk og problematisk personlighet som egentlig aldri blir fullt ut belyst av forfatteren. Hun forsvinner inn i tåkedisen mot slutten, uten avklart skjebne. Boka ender uten en eneste protagonist, og det er ganske sjelden kost i ungdomslitteraturen. Riktignok finnes det flust av andre aktører i denne boka som potensielt kunne engasjere, men de er gitt håpløse navn og vage karakteristika, og de forsvinner ut av fortellingen så fort de er døde eller utmanøvrert. Jeg husker nesten ingen av dem, og bryr meg dermed tilnærmet null og niks om deres skjebne.

Karakterbygging

Dette er et ømt punkt i Collins fortellinger: Hun har problemer med å bygge troverdige og engasjerende karakterer. Her gjør jeg unntak for Katniss, Peeta og Storm. De var fantastisk spennende å følge! Men alle de andre karakterene som kommer og går, fester seg aldri skikkelig. Både Coriolanus og Lucy Gray er fascinerende, men de mangler altså troverdighet. Man blir ikke skikkelig kjent med Lucy Gray, kanskje fordi hun bare blir sett igjennom Coriolanus sine øyne. Hennes sorti er vanskelig å forstå og akseptere. Coriolanus er sammensatt og er en figur det er spennende å følge i den første delen av boka, men mot slutten framstår han som mer ensidig ond og mister lesernes interesse. Collins noe hjelpeløse språk ødelegger også for innlevelsen. Her et eksempel fra beskrivelsen av Coriolanus i begynnelsen av boka: «Men han var i god fysisk form, med en utmerket holdning, og skjorten uthevet de gunstige fysiske trekkene hans.» Og: «Verden tenkte fortsatt på Coriolanus som rik, men den eneste virkelige valutaen hans var sjarm, som han øste gavmildt av mens han tok seg frem gjennom mengden.» Det er jålete skrevet og bygger ikke en troverdig karakter. Jeg mistenker sterkt at dette ikke har noe å gjøre med oversettelsen, men med originalen. Det er en fin flyt i språket i den norske versjonen.

Den virkelige hovedpersonen

Å følge diktatoren og superskurken fra de foregående bøkene, er et dristig valg. Men også Voldemort tålte hovedrollen i sin egen tilblivelseshistorie i Harry Potter 6, så hvorfor ikke? Uansett er den virkelige «hovedpersonen» i disse bøkene dødslekene selv. Denne ekstremt brutale «leken» som forlyster beboerne i Capitol, og leserne, stiller en rekke grunnleggende spørsmål om den menneskelige natur, om vår samfunnskontrakt og framtiden for menneskeheten. Leserne kan jo lure på følgende: Er vi rett og slett grusomme på bunnen? I ekstreme situasjoner vil vi kanskje drepe for redde oss selv eller de vi er glade i? Og hva betyr dette for det samfunnet vi lever i – og skal leve i i framtiden? Må det være så strengt at våre voldelige tilbøyeligheter blir holdt i sjakk, og bare levd ut i kontrollerte scenarioer, som dødslekene? Noen ganger virker den dystopiske framtidsvisjonen til Collins skremmende aktuell. Kanskje ikke alle lesere er så dystopisk anlagt, men de kan jo reflektere over hva det er med dødslekene som fascinerer så voldsomt. 24 barn blir sendt ut på en arena. Til slutt står én igjen. Hvorfor vil vi lese om dette – om og om igjen?