Fedre uten faglighet

Kjente mannlige kritikere og forfattere, som Espen Stueland, Ole Robert Sunde og Torgrim Eggen, har alle vurdert barnelitteratur med egne unger på fanget. Nå har de fått følge av Morgenbladets journalister Bjarne Riis Gundersen og Marius Lien. Useriøst, mener Petra J. og Anne M. Helgesen.

Når barna til Morgenbladets journalister, Bjarne Riiser Gundersen og Marius Lien, leser Egner, er det visstnok en skrekkfylt opplevelse. Begge journalister skriver om hvordan Egners tekster oppleves i barnets perspektiv, de forteller om barndomsminner og om observasjon av egne barn. Gundersens barn (Morgenbladet 3.-9. august) blir fylt av fremmedgjørende angst for urbane strøk, mens Liens barn (Morgenbladet 10.-16. august) opplever naturen og landsbygda som nådeløs. Nyhetsverdien ligger kanskje i at den nåtidige opplevelsen de formidler, er stikk motsatt av hva Egners opprinnelige etterkrigspublikum opplevde? På 50-tallet var Egner trygg, harmonisk, festlig og idealistisk.

At moderne barn kan reagere negativt på historiske overleveringer er kanskje ikke så rart – det vi savner er at barnas fedre tilfører avkom og tekst et snev av historisk ramme. Egner skriver selv at Hakkebakkeskogen var «en diktet liten verden som på mange måter kan minne om vår egen store verden». Forenklingen er et av Egners mest gjennomgående litterære grep. Hans verden er alltid liten og oversiktlig. Det betyr ikke nødvendigvis at han frykter kaos, slik Gundersen hevder, eller at han er redd for verken naturkrefter eller urbant mylder. Det betyr bare at han mente barna trengte trygghet, og det er kanskje ikke så merkelig rett etter en opprivende verdenskrig?

At Egners figurer vender hjem til kjente og kjære omgivelser, etter skumle vandringer ut i den store verden, er dessuten et klassisk barnebokmønster, og kan ikke tas til inntekt for annet enn at Egner hadde større kjennskap til den tradisjonen han inngår i enn de to nevnte journalister. Man kan velge å se på Egner i et moderne perspektiv, og undersøke hva hans forfatterskap kan – eller ikke kan – tilføre oss i dag, men et historieløst perspektiv burde være under Morgenbladets verdighet.

Egner er Norges mest spilte dramatiker etter Ibsen. Vi kritiserer gjerne teatrene og forlagene (og fedrene) for å bruke altfor mye tid på kanon, men det virker merkelig å kritisere Egner og Ibsen for å være menn av sin tid. Man kan ikke avvise Ibsen for å være realistisk, like lite som man kan avvise Egner for å være sosialdemokratisk. Skal vi diskutere moral og etikk, holdninger og tendenser i et litterært verk, bør det også gjøres i lys av verkets egen historiske kontekst.

Det er symptomatisk at fedre, som ellers er kulturelt skolerte nok, bruker egne sønner og døtre som argument når de skal omtale barnelitteratur i landets aviser og tidsskrift. Ved å skyve barnas personlige opplevelse foran seg, unngår de den faglige tyngden de ellers ville ha tilstrebet. Da Vinduet hadde sitt temanummer om barnelitteratur i 2009, tok både Espen Stueland og Ole Robert Sunde barna sine på fanget (noe ingen av de kvinnelige bidragsyterne gjorde). For ikke å snakke om Torgrim Eggens famøse kronikk «Knus de minste» i Klassekampen 2007, med toåringen smilende i bylinen.

Når Morgenbladet først velger å markere 100-årsjubileumet til Thorbjørn Egner i sine spalter, kunne man forvente at det skjedde med den fagligheten en av Norges mest kjente forfattere fortjener.

Petra J. Helgesen, litteraturviter, og dr. art. Anne M. Helgesen, teaterviter Samarbeider om å skrive norsk barnedramatikks historie.