Felthåndboka
Holly Black
Illustrert av Tony DiTerlizzi
Oversatt av Øystein Rosse
107 sider
Damm 2005

Øyet i Steinen
Holly Black
Illustrert av Tony DiTerlizzi
Oversatt av Øystein Rosse
108 sider
Damm 2005

Felthåndboka og Øyet i steinen

Fabrikert nostalgi
Bokserien Spiderwick-krønikene av Tony DiTerlizzi og Holly Black presenterer seg som et gjenopptrykk av en gammel barnebokklassiker. Nostalgisk patina i innbinding og utstyr bidrar absolutt til å fremme leselyst, men klarer ikke å skjule at selve fortellingen er en flau ettersmak av Harry Potter-gryta. 

Det lyser bokglede av Spiderwick-krønikene. Du får lyst til å gripe den fysiske gjenstanden, sprette de uskårne boksidene, og trenge inn i fortellingen bak den blekgule patinaen som er lagt over enkelte av tegningene. Troen på nostalgi som lesefremmende tiltak er gjennomført helt ned på satsnivå med skutt antikva, som i en magasintekst fra 30-tallet. Bare surpomper og anmeldere merker seg at patinaen er falsk, og at illustrasjonene er ganske talentløse etterlikninger av gamle storheter som John Tenniel (Alice in Wonderland).

Fabeldyr og smånisser
Nostalgien virker, og fortellingen vil nok bergta mange unge lesere, spesielt hvis de allerede har tilkjennegitt sin interesse for fabeldyr og smånisser. Familien Grace har vært gjennom en tung skilsmisse, og moren må forlate leiligheten i New York. Moren og barna bosetter seg i en gammel rønne på landet hvor det knirker mistenkelig i veggene. Her får barna kontakt med en husnisse, og finner en gammel bok etter sin avdøde grandonkel Arthur Spiderwick. Boken forteller om en usynlig verden som lever ved siden av oss, og som du bare kan se ved hjelp av spesielle magiske gjenstander. Naturligvis finner barna magiske briller, trer inn i åndenes verden, og det gotiske eventyret kan begynne.

Det lønner seg å følge med
Dette banale utgangspunktet fører oss rett inn i en forventet kamp mellom modige barn og sleske åndskrefter, for anledningen materialisert som tannløse vetter. Like forventet er det at barna følger eventyrformelen, og overgår rå ondskap med verktøy og hjelpere som de skaffer seg underveis. Innenfor disse rammene er det utført godt håndtverk. Niåringen Jared har lest sin grandonkels felthåndbok og fører an, mens tvillingbroren Simon er ekspert på dyr. Deres eldre søster Mallory er god til å fekte. Med dette utgangspunktet bygger de unge heltene sin kompetanse sten for sten, alle handlingsmuligheter er plantet, og leserne får full uttelling for å «følge med» – slik det skal være i en logisk fortelling. Mer problematisk er det at denne logiske fortellingen er brutt opp, og fordelt over fem bøker. Betyr det at Spiderwick-krønikene også på utgiversiden er omgitt av sleske åndskrefter?

Potter-begjær? 
Det er kommersielt fristende å presentere slike overnaturlige univers i en bokserie, men det er en vanlig seriekontrakt at bøkene også kan leses hver for seg. Det kan ikke disse bøkene. De to første bøkene, Felthåndboka og Øyet i steinen, som nå er utgitt på norsk, gjengir bare de første aktene av et drama som kulminerer med kidnappingen av moren i bok fem. Bøkene egner seg altså ikke som bursdagsgaver enkeltvis, men som en boks på fem bøker. En lite søk på internett var nok til å finne lesere som følte seg bedratt av dette grepet: ”…all books need to have an important or full ending!” (Rachel fra Canada, på Amazons hjemmesider). Fortellingen er samlet sett kortere enn en Harry Potter-bok, og kunne derfor vært gitt ut i en bok. Beskyldningene retter seg ikke mot bøkenes norske utgiver, siden serietanken utvilsomt var planlagt fra forfatternes side.

Det er nærliggende å tro at det ligger et Potter-begjær bak dette grepet, ikke minst fordi begge forfatterne har prøvesmakt kaken tidligere. Forfatter og illustratør Tony DiTerlizzi har tegnet omslaget til Harry Potter-bøker, mens folkloresamler og medforfatter Holly Black sikkert fikk mange sultne Potter-lesere til sin debutbok om det overnaturlige, Tithe: A Modern Fairie Tale (Tiendeofferet, Damm 2005).

En terapeutisk underlinje
Selv om alver og nisser overbefolker bokmarkedet, blir Spiderwick-krønikene virkelig drivende av spenning – i de to siste bøkene. Bak den gjennomskuelige kommersen finnes det også lesedybder som peker ut nye kontaktpunkter mellom hverdag og trolldom. Psykologisk lest er det skilsmissen som setter smånissene i sving, og det er spesielt niåringen Jared som blir rammet. Før skilsmissen satt han pent på stolen, men etter at faren forsvant har han skiftet karakter, blitt urolig og til dels aggressiv. Det er ingen som forstår ham, og derfor har åndemaktene lett spill. Jo mer Jared dukker ned i den usynlige verden, jo større blir avstanden til moren og lærerne. Når han tar opp kampen mot de onde kreftene, blir han bare mer stigmatisert og misforstått. Jareds kamp om å bli forstått løper parallelt med eventyrhandlingen, og kulminerer med et overfall på en medelev i bok fire. Skilsmisseofferet Jared kommer derfor ikke på talefot med familien før de alle er introdusert til hans usynlige verden.

Nå er det ikke helt nytt for denne type litteratur å vise sammenhengen mellom fantasy, folklore og narrative terapiformer. Idéer fra eksternaliseringsgrep i psykiatrien er også godt synlige i bøkene om Harry Potter. Men niåringen Jared er en lett gjenkjennelig karakter fra det virkelige liv, og samtidig original som litterær figur. Den terapeutiske underlinjen er derfor Spiderwick-krønikenes mest verdifulle bidrag, og ikke nødvendigvis bare synlig for voksne lesere.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.