Fengsla

UT AV KONKURRANSEN

I Fengsla er selvmordets mulighet en rød tråd gjennom en fortelling som behendig holder leseren i ånde. Men ender det virkelig med selvmord? Denne utfordrende, gode Brage-vinnende romanen gir ingen lettvinte svar.

Motsetningenes tiltrekning
Mai og Idun er to omtrent jevngamle kusiner. Mai er hore, sier Idun. Hun liker å ligge med gutter og å omskrive sannheten. Idun er kjedelig, mener både Mai og Idun. Konkurransemennesket Idun er flinkest i klassen, men nummer to der hvor det virkelig gjelder, på 800 meter, i forhold til gutter og foran speilet. Motsetninger frastøter og tiltrekker hverandre, som kjent, og det er en utfordrende kjemi som blir satt i gang når Mai flytter inn hos Idun og moren på et gudsforlatt småsted med en fengselsinstitusjon på en øy like i nærheten.

Den utforskende Mai blir betatt av en av fangene og trekker Idun med seg til forbudte besøk på fangeøya, og mens det grenseoverskridende første besøket ender godt for både Idun og Mai, blir det andre besøket en katastrofe. Parallelt kjemper Idun sin kamp mot seg selv og sin argeste konkurrent på 800-meterbanen, og her går utviklingen motsatt vei, fra katastrofal til god. Fra å være den evige toer, utvikler Idun seg til å bli en ener. Grenseoverskridelsen på øya viser seg fruktbar for å sprenge grenser på idrettsbanen.

Usikker utgang
Teksten har to tidsplan. Noen kursiverte småtekster tilhører en nåtid etter Mais død. Det antydede dødsfallet, som ikke fastslås før på siste side, er Iduns skjellsettende erfaring som den ukursiverte fortidsberetningen forsøker å gjøre rede for. ”Det er mange måter å snakke sant,” som er avslutningsordene i den første kursiverte teksten, blir stående som et motto for fortellingen som følger i 42 korte kapitler, alle sentrert rundt ladde episoder i Iduns intense samliv med Mai eller hennes like intense selvutforsking på idrettsbanen. Fortellingen leder fram til øyeblikket da det blir konstatert at dødsfallet – som er et dobbelt dødsfall – har skjedd, men spørsmålet om det var en ulykke eller et dobbelt selvmord blir ikke besvart.

Usikkerheten over hva som hendte med Mai, og hvorfor, får en sterk etterklang i det siste, 43. kapittelet hvor det er uklart hvor Idun befinner seg i beretningens kronologi. I dette løpet, som siterer hennes tidligere løp, viker hun plutselig, idet hun er i ferd med å vinne, bort fra løypa, inn i skogen og bort fra konkurransen. ”Det var noko djupt inne i meg som hadde tatt over kommandoen og sendte meg bort frå skogsvegen.” En kan fundere på om dette representerer Iduns drift mot selvødeleggelse, tilsvarende Mais, men annerledes, en frigjøring fra den ubønnhørlige konkurransedriften som har hemmet hennes livsutfoldelse, eller om det er hennes frihet og overlevelse som oppstår på denne måten. Alt avhenger av hvordan en setter episoden inn i fortellingens kronologi og hvordan en tolker romanens aller siste setning ”Så reiste eg meg og gikk sakte mot mål”. Om hun hittil har løpt som en hamster i en mølle (det blir gjort klart i fortellingen at hun alltid har løpt) på skambelagt jakt etter andres kjærlighet og anerkjennelse, er hun etter dette muligens fri – til å løpe og leve videre.

Dødens tilfeldighet eller nødvendighet?
Den tynne tråden som spinnes rundt Mais tiltrekning til selvmordet er heller ikke lett å tolke, verken for Idun eller for leseren. ”Eg vil ikkje vere her. Eg vil ikkje. Eg tar livet av meg. Det luktar så jævlig her” skriver Mai med tenåringens hang til dramatikk i dagboka som Idun sniker seg til å lese. På neste siden går følgende mer urovekkende replikkveksling for seg:

Vi sat og såg utover mot øya. Vi kunne sjå det vesle fyret blenke gult.

–Har du nokon gong tenkt på å ta livet av deg? spurde ho.

–Nei, sa eg.

–Det går ikkje an å leve utan å tenke på å drepe seg iblant.

–Nesten ingen tenker sånn, sa eg.

–Då er dei galne, sa ho.

– Alle normale folk tenker på å myrde seg sjølv.

–Det er du som er crazy, sa eg (s. 18–19)

I romanens fint utpenslede univers er uttalelsene mindre forvarsler som ikke ble fanget opp av omgivelsene, enn Mais ærlighet overfor understrømmene i sjelen. Forfatteren verken moraliserer eller advarer, men utforsker ved hjelp av deres intense erfaringer av seg selv og hverandre noen unge menneskers usikrede utforsking av grenseoverskridelsens nødvendighet og risiko. Ved fortellingens slutt står Mai og Idun hverandre atskillig nærmere enn i starten, med den vesentlige og kanskje tilfeldige distinksjonen at den ene er død og den andre lever.

”Derfor kunne man ønske at Kvalvaag neste gang våger å satse mer, enten ved å gå dypere ned i de psykologiske dybder, eller ved å fortelle en mer fantasifull historie,” konkluderte Kristin Ørjasæther sin svært positive anmeldelse av Hjarteklapp i 2004. ”Og det er i fortellingens økonomi, som omhyggelig forvalter elementene slik at de forsterkes og utvides, at Hilde K. Kvalvaag viser sine kvaliteter som forfatter. Hva som blir sagt og hva som blir fortiet reguleres nøyaktig av en forfatter med sikker sans for litteratur,” skrev jeg i min like positive anmeldelse av Nattsommarfugl i 2006. I Fengsla har Hilde K. Kvalvaag satset på de psykologiske dyp så det holder, og det med samme sikre forvaltning av fortellingens økonomi. Om jeg skal gi råd til dette forfatterskapet, som helt fortjent har sanket viktige litterære priser, og sikkert vil fortsette å gjøre det: Hva med å gi slipp på noe av kontrollen i denne bunnsolide fortellingsøkonomien? Kan enda mer spennende litterære krefter slippes løs? Kreftene er der utvilsomt.