Fengslende og frustrerende

Verdens villeste banditter er skrevet av Thomas Brunstrøm, den danske forfatteren som også er kjent for den prisbelønte bokserien om Sally og pappa. I årets bok har Brunstrøm samlet rundt 30 røverhistorier fra virkeligheten. Han forteller om den «umulige» flukten fra høysikkerhetsfengselet Alcatraz, hvordan maleriet Mona Lisa ble stjålet på høylys dag, fotballspilleren som aldri spilte en fotballkamp og det største kunsttyveriet noensinne, bare for å nevne noen av historiene. Et kapittel er viet de dummeste kriminelle, og her har Brunstrøm samlet en herlig bukett av flaue fadeser. Er du bevandret i bankran og svindel, vil du kanskje kjenne igjen noen av historiene i boka fra før, men uansett er dette fornøyelig lesning fordi virkeligheten overgår det meste en fiksjonsforfatter kunne funnet på selv. Jeg vil tro at mange unge lesere umiddelbart vil falle for bokas tema og kaste seg over første forbryter med stor entusiasme.

Et unødvendig forord

Boka er utstyrt med et lite forord som mange sikkert vil hoppe over. Og det er like greit. Stopper man derimot opp og leser det, blir man slått av undring: Hvorfor har Brunstrøm følt et behov for å forsvare bokas tema? Han innrømmer at det er spennende med ran, svindel og fengselsflukt. Og jeg er selvsagt enig. Men han må også heve en moralsk pekefinger mot leseren: «Men du må altså ikke få masse gode ideer. Lover du det?» Hvorfor skriver han dette?

Selv har jeg lest mye, men enn så lenge har jeg aldri dratt til Afrika for å bli konge i en apeflokk. Jeg har heller ikke engasjert meg i internasjonal agentvirksomhet, og jeg kjenner ingen som har blitt seriedrapsmenn. Jeg mistenker Brunstrøm for å ha litt for høye tanker om hvilke krefter som bor i teksten. Og misforstå meg rett: Boka er ok, men faren for å skape en horde unge kriminelle er nok ikke overhengende. I beste fall leser jeg forordet som et billig reklametriks. I verste fall er det et uttrykk for lav tiltro til leserne og alt for høy tiltro til egen fortellerevne.

Godt i små doser

Brunstrøm har valgt seg et fascinerende tema. Dessverre går man raskt trøtt av stadig nye historier i samme språkdrakt. Fem om dagen er mer enn nok. Språket tapper sjel og legeme for energi. Her følger et potpurri fra fortellingen om den franske bankraneren Michel Vaujour, hvor ord som «faktisk», «nemlig», «altså» og «særlig» setter sitt tydelige preg på teksten. Michel er «faktisk flink til mange ting». Han låner en bil som «faktisk ikke er hans». Babybel-osten han bruker til å lage en nøkkel er «nemlig pakket inn i en rød voks». Michel har en pistol som «faktisk ikke er en ekte pistol». «Faktisk skal han sitte i fengsel i 28 år. Men særlig om Michel har tenkt å gjøre det.» «Han sitter altså og kjeder seg» i fengselet. Jeg kjenner ikke den danske originalteksten, men oversetter Arne Haugen har antakelig prøvd å skrive den norske teksten «i barnehøyde», som det står bakpå boka. Men er det et slikt språk som fenger barnelesere? Jeg har mine tvil.

På den andre siden er mange av historiene godt komponert. Brunstrøm har et talent for å nysgjerrighetsskapende anslag. Hør bare fra starten av det nevnte kapitlet om Michel Vaujour:

«Hvis man sitter i fengsel, men helst ikke vil, finnes det mange måter å stikke av på. Noen bruker måneder på å grave en tunnel under jorden og ut av fengselet. Andre lager en hjemmelaget stige så de kan klatre over muren og løpe vekk.

Eller man kan gjøre som Michel Vaujour, en fransk bankraner. Da trenger man bare en kone som kan fly helikopter, i tillegg til at man må være god til å male og må satse på at kantinen i fengselet serverer nektariner. Da kan man til gjengjeld stikke av fra et ellers kjempesikkert fengsel.»

Her vekkes interessen umiddelbart: Hvilken rolle har maling og nektariner spilt i fluktforsøket? Les kapitelet, så får du svar!

Slurv

Verdens villeste banditter har en utfordrende språklig stil, men slurv og dårlig oversetting skjemmer helhetsinntrykket. Kapitelet «De rareste tingene som har blitt stjålet» innledes med setningen som skulle avslutte kapitlet før. Noen setninger er uforståelige, og man lurer på om det er bare er originalteksten som er rar eller om noe er «lost in translation». Denne setningen oppsummerer fenomenet Carlos Kaiser, den profesjonelle fotballspilleren som aldri spilte en fotballkamp: «Høres det rart ut? Ja, det er ikke rart, – for det er rart!» (s. 116) Ja, det er rart!

Illustrasjonene i boka er utført av Jonas Palner Sonne. De er gøyale og simple – akkurat som resten av boka.