Fiffige fakta i ufullendt form

Visste du at kortstokken du har i skuffen svarer til antall årstider, måneder, uker og dager i et kalenderår? Eller at de første armbåndsurene ble laget for at piloter skulle kunne ha begge hendene på spakene og følge med på tiden samtidig? I Historien om tingene dine, skrevet og illustrert av Line Renslebråten, vil alle lære noe nytt.

Ansporer til tankegymnastikk

Renslebråten har åpenbart et blikk for hva som er gøy å vite noe om. At det var trangt om sengeplassen da Grunnloven skulle forfattes og at eidsvollsmennene måtte sove andføttes, er kanskje ikke nyttig kunnskap. Men i fakta-landskapet er frukten tilslørt. Alle oppfinnelser som en gang er blitt til av skapertrang, nød eller kjedsomhet, stiller framtidsmulighetene i utsikt. Her gjelder det å ikke bli bitt av motgang! Vi får blant annet vite at meieriene fryktet nedgang i ostekonsumet etter oppfinnelsen av ostehøvelen, og lanserte en «kast ostehøvelen her»-kampanje. At mange av våre praktiske hjelpemidler ikke ble godt mottatt i sin tid, er en påminnelse om at hindre er til for å bestiges.

Vi får vite at skoene på 1300-tallet var så spisse at de ble forbudt, og at hensikten med de første dusjene ikke var å bli ren, men å massere de indre organene. Vannstrålen var siktet inn på visse deler av kroppen; «merkelig nok leveren», som Renslebråten skriver. Helt merkelig var det nok ikke, siden leveren fra antikken av og fram til moderne tid ble ansett som sjelens organ. Men opplysningene kan, på sitt beste, anspore til svimlende tankegymnastikk. Hva med å forsøke å se samtiden med framtidens briller?

Litt for lett å falle av

Som i Bill Brysons Hjemme er gjenstandene ordnet etter rom, og ikke kronologi. Grepet er forståelig, med tanke på at mange oppfinnelser har uklar opprinnelse. Aberet er at målgruppen, ifølge forlaget, er barn mellom seks og ni år. De fleste barn i denne alderen mangler en grunnleggende epokeforståelse, og alle årstallene som serveres kollapser raskt i «gamle dager». Men glem nå det. Når vi først er på badet: Visste du at dopapir først ble markedsført til folk med hemoroider, og at oppfinneren var så fornøyd at han merket hvert enkelt tørk med navnet sitt?

Illustrasjonene er et kunststykke i seg selv, og det er en glede å kunne se – og ikke bare lese om – ulike gjenstanders historiske bevegelser. Både gjenstander og de historiske portrettene er gjenskapt med største presisjon. Å gjøre komplekse historier fordøyelige for barn, er også en kunst, og her er fallgruvene flere. Først og fremst er store deler av bokas vokabular ukjent for leserne. Gjenstander som «solur» og «mekanisk klokke» nevnes uten videre forklaring, og barn har ikke nødvendigvis kjennskap til ord som «landemerke», «myrra», «prisme», «forgjenger» eller «forsegling». De kan mangle referanserammene til faste uttrykk som «syde av liv», «stå i ledtog med djevelen» og «ved foten av fjellet» (hvilken fot?), og ganske sikkert har de aldri hørt om «guinea», en tidligere britisk gullmynt ekvivalent til pund. For all del, barn lærer nye ord hele tiden. Men informasjon kan ikke bæres av enkeltstående ord, uten indirekte forklaring i kontekst. Mine to barn på syv og åtte år falt dessverre av reisen.

Cesi n’est pas une pipe

Å skrive enkelt, kortfattet og presist, er selvfølgelig alt annet enn enkelt. Som når Renslebråten skriver at «den eldste stolen vi vet om, er en femtusen år gammel skulptur av en harpespiller som sitter på en stol.» Streng logikk vil tilsi at dette ikke er en stol, men en skulptur av en stol. Videre skriver Renslebråten om en Samuel Holt, som hadde funnet opp «en maskin som kunne lage metervis av et tyrkisk stoff som ble kalt frotté». Frotté er altså en vevingsteknikk, og ikke et stoff (engelsk: Turkish towelling). Om den britiske låsesmeden Joseph Bramah, som lovet 200 guineas til den som klarte å dirke opp «verdens sikreste lås», står det: «Da nyheten kom om at verdens sikreste lås var dirket opp, ble den største banken i England så bekymret at de straks byttet ut alle låsene sine med låsene til Joseph Bramah». Her får leseren inntrykk av at banken byttet til Bramahs låser. Men Storbritannias sentralbank byttet altså fra den britiske chubblåsen, til et amerikansk patent.

Da melkesaften fra sapodilletreet ble lansert som tyggegummi i USA, var det under slagordet «Adams’ New York Gum No. 1 — Snapping and Stretching». Renslebråten har skrevet «Adams New York knips-og-strekk-gummi». Her holder det simpelthen ikke med en rask Google Translate-oversettelse, for snapping refererer ikke til knipsing, men til lyden av en tyggegummihinne som brister ved inhalasjon.

«Du må ikke tro alt du leser på internett», skriver Renslebråten når hun omtaler brødrister-bløffen på Wikipedia, som fikk mange til å tro at en fiktiv person hadde funnet opp brødristeren. En betimelig advarsel til de som ferdes på nettet. Men dette gjelder også – i økende grad, har jeg inntrykk av – redaktørstyrt litteratur. Ved siden av illustrasjonen av en brødrister fra 1920, står årstallet 1820.

Fortsatt tror jeg det er mange som vil ha glede av boka. Tiden man bruker på å lære noe nytt, er aldri bortkastet.