Fille fra Eventyrland

Terrorisme for barn?

En fortelling om terrorisme, religiøs fanatisme og markedskrefter, kan avgjort høres ugrei ut for barn. Etter alt vi har sett av grufulle bilder i aviser og på tv, kunne en tenke at dette bør unger forskånes fra, ikke minst når de leser bøker for å ha det kjekt. På den annen side: Grufulle ting har også før forekommet i fortellinger barn har latt seg fascinere av, og denne fortellingen har mange av de klassiske kvalitetene i spenningsbøker for unge lesere.

Tittelen på Sindre Mekjans andre bok spiller på en velkjent tittel. Det er også andre likhetspunkter mellom Alice i eventyrland og Fille fra Eventyrland. Jentene i begge fortellingene finner veien ned i en underverden de ikke visste fantes, der helt andre regler gjelder enn i det de anser som normalverden. For Fille er normalverdenen Eventyrland, som er den eneste virkelighet hun kjenner til.

Hva er Eventyrland? Det er langt fra noen normal verden. Det er en stor fornøyelsespark med flere miljøer, blant annet steinalderlandsby, prinsesseland, jungel inkludert Tarzan og Jane, med dyr og pølsekiosk og Sukkerlaila som selger sukkerspinn. Og med sjørøverland, der Fille, bokas heltinne på 12 år, og familien hennes bor og arbeider. Fille er ei tenksom jente, ganske modig og med mange drømmer. Det er brukt mange bilder for å vise hennes vanskelige følelser, ikke alltid vellykket. Når Fille er engstelig i første kapittel, er det som om det var et stort, loddent garnnøste i magen hennes. Tjue sider seinere er engstelsen skildret som ”en søledam midt i magen”. Til tross for i overkant mange og ikke alltid vel kontrollerte bilder, fungerer fortellingen godt, med dialoger som sitter og fin framdrift.

Spenningen i boka er til å begynne med knyttet til om sjørøverland forsvarer sin plass, om det er lønnsomt nok i konkurransen om publikums oppmerksomhet. Den som ikke lønner seg, kan bli kastet ut av Eventyrland. I denne usikre tida samler alle som bor og arbeider i Eventyrland seg til sommerfest. Det er fortellingens første dramatiske høydepunkt, som kan minne om en rituell fest med naturreligiøse overtoner. Ilden er en positiv kraft, som sentrum for dansen rundt bålet og ekstatisk lykkerus. Men også fråtsing og tilløp til massesuggesjon knyttes til festen rundt ilden.

Inspektøren, daglig leder i Eventyrland, er skurken som vil ha sjørøverne vekk. Samtidig er sjørøveren Enøye i gang med noe mystisk, og Fille og broren hennes setter i gang et klassisk barnedetektivopplegg. Det knirkes i dører nattestid, det spioneres, og det løpes med hjertet i halsen. Det de støter på underveis, er noe veldig mye større og farligere enn de hadde tenkt seg.

Fortellingen er moralsk, og moralen kan iblant kjennes anstrengende. Den peker på de etiske valgene Fille og andre i fortellingen må gjøre – skal de tenke kortsiktig på egeninteressene, eller skal de bidra til fellesskapet? Den peker også på hvordan voksne takler problemer dårlig, enten ved å late som ingenting, slik Filles foreldre gjør, eller ved å leve et dobbeltliv, som Enøye, eller ved å være hensynsløs, som Inspektøren. Samtidig er det en fortelling som synes å ha en enkel og klar overbevisning om hva som er det rette i en hver situasjon. Teksten gir svært sterke signaler om hvilke valg Fille bør ta, slik at leseren nærmest oppfordres til å moralisere over Fille når hun tar valg hun ikke bør. Det er også slik at sjøl om teksten er kritisk til den sterke satsinga på juggel, jål, medievås og avhengighetsskapende gotterus i fornyingen av Eventyrland, er dette likevel ting som får koblet til seg ansikter, individer og til dels en forklaring. Snakk med Shirley (et slags Oprah Winfrey-show) er et eksempel på noe av det som blir karikert og stilt moralsk spørsmål ved, men som det likevel er ok å kose seg med.

Kommersens farer er likevel bare småtterier mot Fienden. Jonrne, disiplene til Jonr den blinde, er de virkelig farlige i fortellingen. De er menn med kapper og luer som er sinte på alle som leker og danser og synger og spiller teater, fordi det er Djevelens verk. En eneste av dem kommer til orde, men ikke skikkelig til syne for Fille, som har synsvinkelen i fortellingen. Han forklarer deres terrorvirksomhet slik: ”Vi er gode, sier mannen og ler lavt. Det vet du godt. Men av og til krever det gode at man gjør ting som kan virke onde. Sånn er verden” (s. 127). Jonrne som vil ødelegge hele Eventyrland forblir en ansiktsløs, ond masse som det er enkelt å ta avstand fra, som er umenneskelig i sin fundamentalisme. De som er innenfor murene kan med relativ sorgløshet holde på med sin materialistiske fest, sitt rosa sukkerspinn og være seg selv nok. Fortellingen viser fram dette livet som en trygg og god mulighet. I et slikt innemurt samfunn slipper en å se Fienden eller forholde seg til den.

Hvor grundige politisk/religiøse analyser kan en forlange av ei barnebok, og hvor politisk korrekt må den være? Det kjennes urettferdig å kritisere en fortelling for å forenkle forhold som er vanskelige. Det er bra og viktig at store spørsmål kommer opp i barnelitteraturen. Ingen, aller minst barna, er tjent med tannløs litteratur.

Det er den nærliggende koblingen mellom 11.09. med de bildene den datoen aktiverer, og den dramatiske hendelsen i slutten av fortellingen om Fille jeg ikke helt liker. Sett fra et barns synspunkt vil dette kunne fortone seg annerledes, som en fortelling om noe en ikke ville kalle terror, i et eventyrland med få likhetspunkter til egen hverdag. Det er mulig å lese denne fortellingen som en fantasifull fiksjon med spennende hendelser, der det går godt til slutt og snipp snapp snute. Men det er også mulig å bli alvorlig redd. For hva med alle de skumle mennene i kapper og luer som tasser rundt murene til Eventyrland og bare vil ødelegge? De er der jo stadig ved fortellingens slutt. Vil ikke også barn gjøre en kobling til sine daglige omgivelser her, som ikke nødvendigvis er heldig? For mens dette skrives, står mange menn med luer og lange kapper og roper rasende utenfor en dansk ambassade som brenner. Det er ikke mulig å ikke koble bildene av dette til fortellingen som leses. Og jeg antar at slike koblinger også er forfatterens intensjon.