Film. Død og kjærlighet. Mysterier, skitne triks og jugefanter fra filmens urtid

Film. Død og kjærlighet. Mysterier, skitne triks og jugefanter fra filmens urtid

Boktittel: Film. Død og kjærlighet. Mysterier, skitne triks og jugefanter fra filmens urtid

Forfatter: Jon Ewo

Illustratør: Bjørn Ousland

Forlag: Omnipax

Årstall: 2010

Antall sider: 122

FENGSLENDE FILMFAKTA MED FORBEHOLD Anmeldt av Hilde Dybvik Spenning og kunnskap for nysgjerrige lesere. Jon

FENGSLENDE FILMFAKTA MED FORBEHOLD

Anmeldt av Hilde Dybvik

Spenning og kunnskap for nysgjerrige lesere. Jon Ewos bok om film tar oss med på farlige tidsreiser og skumle konspirasjonsteorier – men er den for detaljert i de tekniske beskrivelsene?

Jakten på ”Filmens far”
Hvem fortjener æren som ”Filmens far”? Det er det ledende spørsmålet i Film. Død og kjærlighet. For vet vi egentlig med sikkerhet at det var T. A. Edison og Lumière-brødrene som er de rettmessige innehaverne av tittelen? Hvem var for eksempel Max og Emil Skladanowsky? Og hvordan i all verden kunne Le Prince bare forsvinne?

Boka er utgitt med støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Norsk Filminstitutt. Ewo har skrevet en rekke bøker for barn og unge, og har utmerket seg med flere fagbøker og biografier som henvender seg til unge lesere.

En løgnaktig kunstform
Og nå altså en faktabok om film. Men bare delvis: Allerede i forteksten gjøres det klart at dette er fakta med forbehold:

Denne boka er også en god del jug. Noe er sant – men i tillegg står det en del drøye ting. Jeg nevner det nå med en gang, så ingen skal komme etterpå og mene at Ewo dro dem som uskyldige småunger etter nesa og inn i en svart søppelsekk av løgner.

    (s.8)

Dermed har Ewo gitt seg selv tillatelse til å overdrive, lansere utspekulerte konspirasjonsteorier og ikke minst: til å dikte seg selv inn i historien. Slik blir denne boka en løgnaktig bok, akkurat som filmen er en løgnaktig kunstform; den er ”løgnhalsen blant kunstformene”, som det står på baksideteksten.

Selve bokas utforming har dessuten en rekke paralleller til filmen. Det første som møter leseren, er en liste over personer som spiller sentrale roller i fortellingen. Også Bjørn Ouslands fine illustrasjoner har referanser til film: Flere av dem er festet på filmruller der enkeltscenene følger etter hverandre. Utsnitt kan minne om nærbilder på et filmlerret. Boka er i stort format og gir rom for store, påtrengende illustrasjoner – akkurat som på film. Innsidepermene er svarte – som kinomørket.

I spenningsfeltet mellom fakta og fiksjon
Bokas viktigste drivkraft er kjærlighet til film, forteller Ewo i forteksten. Hans intense engasjement og nysgjerrighet smitter. Også kjærligheten til sannheten er sentral, selv om vi må erkjenne at den aldri vil avdekkes fullt og helt. Det finnes flere versjoner av sannheten, flere teorier – eller mysterier; dette er også en krimgåte! – og flere mulige forklaringer kommer fram i boka. Vi sitter ikke igjen med en klar løsning på gåten, men på veien lærer vi om både filmhistorie og om kampen om makt og berømmelse.

Dels er Film. Død og kjærlighet en faktabok om filmhistorie. Fotnoter og ordliste gir den et inntrykk av å være faglig fundert. Dels har vi også å gjøre med en spennende krim: En nervepirrende fortelling fra vår tid danner ramme rundt den mer faktaorienterte filmhistorien.
Jon (Ewo) og kameraten Reidar driver et privatdetektivbyrå, og sammen har de funnet opp en tidsmaskin som de bruker for å løse gamle mysterier. Dette er et smart trekk. Forfatteren kan på den måten tre inn i historien og gjøre den høyst levende for nåtidas lesere. Samtidig knyttes forbindelser til vår tid.

Allerede helt i begynnelsen forstår vi at oppdraget som historisk detektiv skal bli både dramatisk og farlig: Forfatteren selv – som privatdetektiv – er i ferd med å bli drept.
Forhistorien rulles opp, samtidig som det trekkes veksler på faktakapitlene; de to delene utfyller hverandre godt.

Å formidle til ungdom
Imidlertid har faktakapitlene en del tekniske beskrivelser av film og hvordan den teknologiske utviklingen har foregått, fra de første fotografiene til levende bilder på lerretet. Leseren presenteres også for en rekke årstall og navn. Dette blir mange detaljer, og egner seg nok best for spesielt interesserte.

Men selv om stoffet i faktakapitlene til dels er innviklet, er det tilrettelagt på en pedagogisk og ikke minst kul måte. Ewo henvender seg direkte til dagens unge lesere og refererer til vår erfaringshorisont og våre – langt større – tekniske muligheter. Flere steder oppfordrer han leseren til å gå inn på YouTube og laste ned diverse tidlige filmklipp, og slik går boka i direkte dialog med det mediet den omhandler, samtidig som den spiller på referanser dagens lesere er fortrolige med. Boka kommuniserer altså med ungdom, og fører et ungdommelig, røft og muntlig språk. Uttrykk som ”kred” (s. 24), ”fightes om” (s. 27) og ”helt bingo” (s. 38) preger språkføringen og bidrar til at informasjonen likevel ikke henger så høyt. Samtidig har jeg lurt på om den røffe språkbruken enkelte ganger kan virke noe påtatt. Dessuten kan tidsbestemte uttrykk begrense bokas levetid.

Svik
Krimgåten inneholder alle nødvendige elementer: Trusler, utpressing, avskårede fingre og drap er selvsagte ingredienser. Ved hjelp av tidsmaskinen blandes historiske fakta med nåtid, og det oppstår selvfølgelig parallelle problemer i rammefortellingen og i faktadelen om filmhistorie: Reidar og Jon er sammen om å komme til bunns i hvem som fortjener hedersbetegnelsen ”Filmens far” – tror Jon.

Dette er nemlig også en bok om allmenne temaer som vennskap og lojalitet – og om å bli sveket på det groveste av de man trodde var ens venner. Det handler om makt og penger, og om å bli frastjålet kanskje det viktigste man har: ideene sine. Hvem kan man egentlig stole på?

Hilde Dybvik

Født 1982. Førstelektor i norsk ved barnehagelærerutdanningen, OsloMet. Kritiker for Barnebokkritikk siden 2008. Foto: Siv Tonje Sperati Håkensen