Filmhåndboka

MUNTLIGHET I TRYKTE ORD OM LEVENDE BILDER

Dette er en fagbok som verken er lærebok eller instruksjonsbok, men en inspirasjonsbok. Det er dens styrke, men også dens svakhet.

En bok fra et tv-program, skrevet av redaksjonen
Fabrikken er et tv-program på NRKs barne- og ungdomskanal NRK Super. Programmet (eller «konseptet», som det heter på bokas bakside) viser filmer som barn selv har laget og sendt inn. Boka springer ut av dette programmet i en slik grad at det på tittelsiden står «Fabrikken presenterer» der man ville forventet å se et forfatter- eller redaktørnavn. Det betyr nok at dette er forfattere som er vant til å være i dialog med unge filmskapere, og som vet en god del om hvor det største forbedringspotensialet ligger i barns filmer.

Forlaget sier i sin pressemelding at dette er «en enkel, kul, frisk og norskutviklet håndbok om hvordan man kan uttrykke seg gjennom film», og at boka «formidler gleden ved å skape egne filmer, egger fantasien og inspirerer til å prøve ut nye ting». I tillegg får vi vite at forfatterne (som ikke navngis verken på tittelside, kolofon eller i innholdsfortegnelsen) er «Redaksjonen i programserien Fabrikken på NRK Super, som har landets største kompetanse i å vurdere innsendt videoinnhold produsert av barn og mange års erfaring med veiledning av unge i filmskaping på filmverksteder». Det er synd at all denne veiledningserfaringen ikke har manifestert seg i en gjennomarbeidet og veidisponert tekst. Denne boka fremstår heller som et eksempel på at verken faglig innsikt eller formidlingserfaring fra et annet medium utgjør noen garanti for å kunne lage en god framstilling i bokform, på bokmediets premisser.

Springende kapitler
Boka har 10 kapitler: Innledning, Idé og manus, Animasjon, Musikkvideo, Humor, Dokumentar, Fiksjon, Hva er lov?, Opptak og redigering, og Skaff deg et pubilikum! . Kapitlene står i den nevnte rekkefølgen, og er fra 6 til 12 sider lange. Jeg vet mer om bokredigering enn om filmproduksjon, men for meg virker det som om boka er springende redigert. Et kjærkomment avsnitt om Filmteamet står i kapitlet om fiksjon, og klipping/redigering er berørt i kapitlene om animasjon og musikkvideoer lenge før vi kommer til kapitlet om redigering. Og ettersom Humor og Animasjon kanskje kan sies å være undersjangre av Fiksjon, hadde det vel vært naturlig å ta det mest generelle kapitlet først.

Det ser ut som om de fleste sider ved filmproduksjon er berørt. En hyppig ridd kjepphest ser ut til å være klipping til nærbilder for å understreke poeng. Ellers berøres etiske og praktiske sider ved å publisere filmer på nettet, de seks grunnleggende ansiktuttrykkene nevnes, stabile lysforhold, råd om intervjuteknikk, spenningskurve, hovedpersjonens prosjekt og mange andre små og store sider ved filmproduksjon.

Tipsebok, ikke lærebok
Boka framstår som ei uformelt fortalt tips- og inspirasjonsbok, og ikke som ei lærebok. Det er et realt valg. Det finnes lærebøker om filmproduksjon, beregnet på skolebruk. Det finnes instruksjonsbøker (for far?) av typen «Utnytt hjemmevideokameraet bedre», og ikke minst finnes det håndbøker som leseren kan bruke i forhold til det enkelte kamera eller bildebehandlingsprogram. Det er klokt av forfatterne å la alle råd være så generelle at de ikke knyttes til noen spesifikke typer maskin- eller programvare.

Boka henvender seg tilsynelatende til en person på 11-15 år som har tilgang til videokamera og pc, og som allerede er mer enn vanlig motivert for å forsøke å lage film. Eller som kanskje allerede har eksperimentert med kameraet. Flere steder i hvert kapittel står det en boks med «Prøv selv»-utfordringer som gjør at boka både blir en håndbok med praktiske øvelser, og får samme fine rolle som en vennlig eldre fetter.

Prisen for å være muntlig på papir
Bokas sterkeste side er at den er uformell, muntlig og springende. Samtidig er dette dens største svakhet. På side 58, i kapitlet om fiksjon, spør forfatterne:

Hvilke virkemidler kan en filmskaper ta i bruk? Her er en liste: manus, replikker, skuespillere, location, foto, lyd … [osv, jeg har fjernet punktmerkingen som boka brukte her]

.
I en fagbok er det grunn til å forvente at en slik opplisting i begynnelsen av et kapittel vil bli fulgt opp i løpet av kapitlet, ja faktisk ofte vil fungere som kapitlets disposisjon. Det skjer ikke her. Hverken replikker, skuespillere eller location blir drøftet senere i kapitlet. Dette oppfatter jeg som en struktursvikt i teksten.

Boka er gjennomillustrert. Det vil si at på nesten hvert eneste oppslag er det enten fargebilder av ungdom som arbeider med medier, 2-fargetrykks bilder av en gjennomgående vignettfigur, en hvit, enøyd smurfeaktig type, eller det er border eller andre grafiske elementer. Likevel er det forbløffende få av disse bildene som faktisk formidler informasjon, i den forstand at leseren får billedlagt hva eller hvordan han skal gjøre det han leser om. Jeg synes virkelig det er pussig at nettopp tv-folk, som er vant til å fortelle med bilder, ikke bruker bilder til å fortelle når de skriver bok.

For at en illustrert fagbok skal bli god, kreves et tett samarbeid mellom forfatter, forlagsredaktør og formgiver. Dette ser ut til å mangle her, og resultatet er da også en bok med noen grafiske elementer som ikke bidrar til å forsterke eller utdype teksten.

Ettersom denne boka har utspring i redaksjonen i et tv-program, i en fjernsynskanal med egne websider, kunne man kanskje også tenkt seg at boka ville blitt skrevet i tettere samhandling med nettet. En nettside med gode (eller dårlige) filmsnutter som eksempler på hvordan man anvender det vi leser om i boka, hadde vært et naturlig grep.

Vanskelig å lære bort ferdigheter
Fra et mer velvillig ståsted må det legges til at det høyst sannsynlig er krevende å skrive en fagbok for barn om et emne som dette, der målet er å lære bort ferdigheter som er en kombinasjon av det estetiske, det tekniske og det motoriske. Til sammenligning må det være lettere å skrive en fagbok for barn hvor man gjør rede for et objektivt felt som ikke involverer motorisk og estetisk ferdighetsutvikling hos leseren. Bøker og emner som «Slik lever gaupa» eller «Slik ble pyramidene bygget» er mye enklere å tilegne seg enn «Slik sporer du gaupe» og «Bygg din egen pyramide».

Nettopp fordi det er vanskelig å lese seg til ferdigheter, er det lurt og nødvendig å ha tett med «Prøv selv»-utfordringer gjennom teksten, slik denne boka har. Riktignok sies det lite om hvordan leseren skal prøve selv, men innfallsvinkelen – tips og utfordringer – er i og for seg god.

Kompis, ikke lærer
Boka tar opp i seg muntlighet som kan fungere på tv, og for lesere som ønsker å ta vare på rådene fra tv-programmet, vil dette være nyttig tv-informasjon mellom to permer. For den som ønsker seg en «lærebok i filmproduksjon» finnes det andre bøker som kan være like gode. I boka Skyt en film av Lindrup og Marthinsen (Gyldendal, 2001) er disposisjonen bygget rundt tre hovedkapitler Forutsetninger for å lage film, Filmens virkemidler og Fra idé til manus. For meg virker det som en greiere innfallsvinkel.