Finn fem feil

Jules Vernes eventyr om kaptein Nemo er en bok av den typen du ikke trenger å ha lest. Siden publiseringen i 1870 har den seget ned i det kulturelle grunnvannet, fra hvor den bobler opp, her som en attraksjon i Disney World, der som et premiss i en Alan Moore-tegneserie.

Det er den typen bok som alle henter fra det de vil. Der noen leser inn spenninger mellom Polen og Russland (og mellom India og Det britiske imperiet i oppfølgeren), synes jeg det er en berusende tanke å få være i fred nede i en behagelig utstyrt ubåt med tusenvis av bøker. Den franske forfatteren Georges Perec tok også bokelskerperspektivet i essayet Brief notes on the Art and Manner of Arranging One’s Books:

«One of the chief problems encountered by the man who keeps the books he has read or promises himself that he will one day read is that of the increase in his library. Not everyone has the good fortune to be Captain Nemo [whose] 12.000 volumes, uniformly bound, were classified once and for all.» (Species of Spaces, Penguin Classics, 2008)

Om man skal si en positiv ting om den polske illustratøren Aleksandra Artymowskas versjon av denne klassikeren, er det at å klassifisere og finne plass til den i bokhyllen neppe vil føles som et presserende problem. Dette er en bok som på sitt beste hører hjemme i baksetet på bilen eller i en lekeskuff på hytta.

Bensinstasjon-standard

Premisset for En verdensomseiling under havet – et pusleeventyr er enkelt. To barn finner en flaskepost med et brev fra kaptein Nemo hvor de inviteres til å finne nøklene til skattkisten hans. Ingen av barna har noe navn, og foruten brevet fra kaptein Nemo er det heller ingen dialog – eller andre mennesker – i boken.

Leseren blir invitert til å følge en tynn rød tråd av en historie gjennom en serie med oppslag med tilhørende oppgaver. De kan grovt sett deles inn i fem typer:

• Finn fem feil
• Finn vei gjennom labyrinten
• Finn noe lite i en stor tegning
• Følg tauet
• Sett sammen puslespillbiter

Knapt noe mer enn du kan forvente å finne i et oppgavehefte som du plukker opp på bensinstasjonen, med andre ord. De stive permene, det gode papiret og de litterære allusjonene bidrar alle til å skape forventninger som ikke helt innfris.

Fort, finn muffinsene!

Det er ikke noe galt med oppgavebøker i seg selv. Labyrintdektetiven Anton (Orage, 2018) og Borte vekk-serien til Flu Hartberg er begge sjarmerende eksempler på hvor mange detaljer og ulike aktiviteter som kan lures inn på få sider. Det er også bøker man kan plukke opp igjen og igjen og oppleve på nye måter hver gang

Artymowskas bok føles til sammenligning mer statisk, ja rett ut sagt død. Formatet på boken er stort, og illustrasjonene er til tider detaljerte og holdt i en tiltalende palett, men det er ikke så mye å gjøre på disse sidene. Hver dobbeltside har gjerne én eller to oppgaver, og de begynner snart å gjenta hverandre.

Verre er det at mange av oppgavene ikke har noen tilknytning til historien. «Nautilus er omringet! Ser du tre hammerhaiene på denne siden?» står det et sted, mens barna og ubåten plutselig er midt oppe i et haiangrep. Så, på samme side kommer oppgaven: «Nå skal du finne 2 muffinser på hyllene.» Hvorfor det? Skal vi gi dem til haiene så de spiser muffinsene i stedet for oss? Det blir aldri forklart, og på neste side skal vi finne en havslange i tangen.

På et senere punkt i historien, hvor ubåten lekker og vannet strømmer inn, blir leseren bedt om «finne 6 blå fisker inne i ubåten og 6 røde fisker på utsiden». Vi synker jo, hvem har tid til å telle fisk?!

Lite som skjer

At oppgavene ofte er løsrevet fra historien gjør at det heller ikke føles som juks å bare bla videre. Å finne fem feil på to nær identiske tangbiter er ikke maktpåliggende for at ubåten skal seile videre på sin ferd.

Dessverre er det heller ikke noe som driver historien fremover. Båten seiler frem gjennom ulike landskap som ofte er tiltalende tegnet, men som ikke har noen funksjon utover å være et myldre-puslespill: Hvilken fugl har de lengste bena? Når du har funnet den én gang finner du den lett igjen, og mer skjer det ikke på de to sidene.

Kaptein Nemo begrenset biblioteket sitt til 12.000 bind av en grunn: «Samme dag Nautilus for første gang dukket ned i havet, kjøpte jeg mine siste bøker, brosjyrer og tidsskrifter. Siden eksisterer ikke lenger verden for meg, siden jeg har levet i forestillinger om at etter denne dag er det hverken tenkt eller skrevet mer på jorden.»

Den gode kapteinen ville gått glipp av mye god litteratur, men han ville i det minste ha sluppet Artymowskas puslebok også.