Tittel: Kykkelivoff
Tekst: Bo Gaustad
Illustratør: Bo Gaustad
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Årstall: 2022
Antall sider: 32

Finne seg sjæl

En herlig humoristisk bildebok om utenforskap og jakten på vennskap, men hvem er egentlig målgruppa?

Et raskt googlesøk på «utenforskap og barn» gir 222000 treff. Det å havne utenfor det sosiale felleskapet, kan ha ulike årsaker: økonomiske eller kulturelle, eller det kan skyldes fysisk og psykisk sykdom. Utenforskap angår oss alle. Konsekvensene kan være livsvarige for noen, for andre kan det være en omvei til voksenlivet, en dannelsesreise, som her i Kykkelivoff.

Vagle

Pubertal hane

Tegneren og bildebokmakeren Bo Gaustad har valgt en lett og humoristisk tilnærming til et alvorlig tema. Resultatet er en sprelsk bildebok der den pubertale hanen Henry er vår helt. Han er en hengslete hane med en litt for stor hanekam hengende ned i øynene. Henry er lei høner. Han er lei av å få kjeft når han vekker dem klokken fem. Nok er nok, tenker han, tar trekkspillet på kjerra og går, med morens formaning i tankene: «Alle kan bli det vil. De må bare ville det nok».

Og her rinner Finn Kalviks ord meg i hu:

Svimer rundt hele da’n
Bekymringsløs som et barn
Prøver å finne en vei
Ut av alt som jeg er så drittlei

Det dreier seg om kjedsomheten, det å ville noe annet, men ikke å vite hva, prøve å finne seg sjæl, hva nå det kan være?

Henry vet bare at han vil ikke være hane mer, men hva vil han være da? En schäfer, en ledertype à la hunden Rolf? Henry forbereder seg på et godt hundeliv og blir så god at den svaksynte og ensomme mannen tar ham for akkurat det, en lederhund, med de katastrofale følger det får – i trafikken.

Som i eventyret treffer Henry ulike dyr på sin dannelsesreise. Han forsøker å identifisere seg med dem, og bli en av gjengen, men uten særlig hell: Han hopper med harene, lager sirkus med en gruppe fredsaktivister, spiller trekkspill med ulvene, mekrer med fårene, men klarer ikke engang å tirre på seg en okse.

Hoydehopp

Utvider teksten

I en god bildebok utvider illustrasjonene teksten, som her, de gjentar den ikke. Noen ganger viser de noe helt annet enn det verbalteksten sier. Der verbalteksten sier at mannen rusler ut av parken med Henry i bånd, viser illustrasjonen så mye mer av et fellesskap av mennesker og dyr i en park; en hane som løfter benet mot lyktestolpen på hunders vis, en gammel dame med en gammel terrier – de trekker hver sin vei. Illustrasjonene strekker seg flere steder over hele oppslag, andre steder er muntlig tekst og illustrasjon integrert mens den fortellende verbalteksten samles for seg utenom bildefeltet. Andre steder er teksten på den ene siden og illustrasjonene på den andre. Vekslingen skaper en dynamikk i fortellingen, mens utrop av negativ karakter fra de andre dyrene settes i annen typografi, med versaler som gir et visuelt bråkete lydbilde.

Band

Bo Gaustad må være en av de beste tegnerne vi har. I  få streker risser hun opp karakterer leseren husker lenge. I Kykkelivoff briljerer hun med uanstrengte og ledige pennetegninger, bare med få innsmett av farger i akvarell, som den røde hanekammen til Henry. Det gjør det lett å følge ham i mylderet av folk og fe.

Dyrene hos Gaustad har rørende menneskelige egenskaper, som vi husker fra blant annet den tidligere bildeboka Lille Olle – et begavet lite svin (Cappelen Damm 2017), en humoristisk historie på rim om den talentfulle lille grisen som ble satt ut i skogen da foreldrene skulle på turné. Antropomorfisme – å tillegge dyr menneskelige egenskaper – er vanlig i eventyr og fabler, så det er en velbrukt formel bildebokmakeren bruker, og hun bruker den med hell.

Som seg hør og bør i en barnebok med formellignende framdrift, går det bra til slutt. Henry finner en sann venn, en som tåler å bli vekket til hanegal klokken fem – og sammen synger de sjømannsviser til trekkspillakkompagnement.

Trekkspill

Mest for voksne?

Det er festlig, og forfatteren legger underveis inn små underfundigheter i underteksten i verbaltekst og bilder som gjør boka til en rik leseopplevelse også for voksne. Eller, kanskje aller mest for den voksne leseren, og der kommer vi til mine innvendinger til Kykkelivoff: De morsomhetene den voksne gleder seg over, som at Henrys mor «forsvant med en omreisende gjøk», går barna hus forbi.

Regleformelen fordrer et enkelt språk, med gjentakelsene som drivkraft. Kykkelivoff er tyngre å lese og vokabularet er ikke for de yngste, med ord som hanefrikassé, piffikrydder, balansesøyle. I motsetning var Lille Olle – et begavet lite svin riktignok på rim, men med et enklere språk, selv med den samme subtile og humoristiske underteksten som her. Jeg snublet litt under høytlesingen, og 6-åringen sluttet å spørre underveis.

Hvilken målgruppe er boka beregnet på? Tematisk treffer den de litt større barna man kan snakke med om utenforskap og vennskap. Sjangeren treffer de små med regleformatet og gjentakelsene, om ikke helt gjennomført, mens underteksten og konnotasjonene gleder høytleseren, den voksne. Sånn sett er det en vellykket allalderbok, men den krever en voksen høytleser, som i bonus får tegnekunst av ypperste klasse.

 



Skrevet av:

Kommentarer