Tittel: Fint å ha far
Tekst: Erna Osland
Illustratør: Marvin Halleraker
Forlag: Mangschou
Årstall: 2006
Antall sider: 72

ISBN: 978-82-91948-42-3

Fint å ha far

Gode far!

Fint å ha far av Erna Osland og Marvin Halleraker fikk meg til å tenke på Gud, og det er ikke dårlig av en fagbok som er svært konkret og utelukkende opptatt av de eksepsjonelle fedre som finnes på jorden.

Prisvinnere
Med Skarpe tenner vant Osland og Halleraker Kulturdepartementets pris for beste fagbok for barn og unge i 2005, og både faglig, tekstlig, layout- og illustrasjonsmessig er årets bok er sydd over samme lest. Et skarpt fokus på det eksepsjonelle og potensielt sensasjonelle gir en smal og direkte inngangsport til det uendelig fascinerende tema som dyrerikets mangfold utgjør. Skarpe tenner holdt hva tittelen lovet og handlet utelukkende om dyr med skarpe tenner. I Fint å ha far er de sjeldne dyreartene hvor far gir omsorg til avkommet, i sentrum. Overskriftene er innbydende og pirrende: Som far er hyenehunden «Farleg, fæl og snill», keiserpingvinene er «Svoltne fedrar», blant krypdyrene er sumpkrokodillen «Unntaket mellom foreldrelause», blant amfibiene er fødselshjelparfrosker, gravfrosker og salamandre «Fedrar for uendeleg mange barn», mens sjøhesten som er «Mor-far», og stingsilda som har «Pappas munn som barnerom», utmerker seg blant fiskene. Teksten holder det som overskriftene lover.

Faglig klassifisering
Som Skarpe tenner er Fint å ha far organisert artsmessig i 6 kapitler om pattedyr, fugler, krypdyr, amfibier, fisker og insekter. Størst er forekomsten av farsomsorg blant pattedyrene og fuglene, og derfor blir disse kapitlene størst. Hvert kapittel har en egen farge for overskrifter, og samme farge er brukt for å utheve små tekster med interessante og bemerkelsesverdige opplysninger. For eksempel: «Bio betyr liv, den biologiske far din er den mannen som har befrukta mor di og gitt deg liv.» Eller: «Hundeslekta har særs omsorgsfulle fedrar». Klassifiseringssytemet holder dyreartene fra hverandre, men skaper især visuell variasjon i en bok med tiltalende økonomisk bruk av virkemidler.

Under overskriften «Meir her:» blir noen opplysninger utskilt på en lyseblå bakgrunn boka gjennom. Som regel dreier det seg om rene faktaopplysninger om artene. For eksempel:

      Meir her:

SUMPKROKODILLEN Corcodylus palustris
4-5 m lang. Hoa legg 10-48 egg. Lever i innsjøar, elvar og sumpar i India, Iran, Nepal; Pakistan og Sri Lanka.

Men det som kommer under overskriften «Meir her:» kan også være samme type interessante og bemerkelsesverdige opplysninger som de som på andre steder i teksten er uthevet eller utskilt ved hjelp av artens fargekode. For eksempel:

    Ikkje noko barn har så trufaste fedrar som mennesket. Ein menneskefar syter for barna sine sjølv når dei er vaksne og kan klare seg sjølv.

Dette kan jo potensielt forvirre oppmerksomme lesere idet informasjon på samme nivå er presentert på ulikt vis i et mønster, som er gjennomført, men bare tilsynelatende systematisk.

For øvrig har dr. Scient. Terje Lislevand vært faglig konsulent for boka, og det er ingen grunn til å tvile på at han har gjort jobben sin.

Begeistring
Erna Oslands du-henvendelse til leseren er et ganske tradisjonelt grep i fagbøker for barn: «Sjå på deg! Kven liknar du på – far eller mor?» Hovedidentifikasjonen i teksten ligger i forholdet far sønn, men også i det at alle og enhver trenger en far – og en mor – for å komme til verden. Invitasjonen til identifikasjon og dialog er konvensjonelt myntet på å få leseren til å oppdage stoffets relevans og interesse. I Oslands tekst virker imidlertid dette grepet langt fra utenpåklistret, men snarere motivert av en indre, oppriktig begeistring for stoffet som formidles. Hun gir nærmest inntrykk av å boble over av begeistring for de bemerkelsesverdige opplysningene hun vil formidle. Så munner også boka ut på samme kommunikative nivå som den åpner: «Det er spesielt fint å ha ein menneskefar!»

Samspillet tekst/illustrasjon
Skarpe tenner utmerket seg med et tett samspill mellom tekst, illustrasjoner og lay-out idet Hellerakers tegninger formidlet den samme begeistringen og fascinasjonen som Oslands tekst. Selv om Fint å ha en far er like helstøpt layoutmessig, virker samspillet mellom tekst og bilde litt mindre overbevisende denne gangen. Det skyldes kanskje rett og slett at skarpe tenner og farlige dyr er lettere å billedlegge og dramatisere enn dyrefedrenes omsorg. På oppslaget over ulvene, for eksempel, virker illustrasjonen av ulvene på side 16 ganske konvensjonell, stiv og intetsigende. I forhold til tekstens skildring av ekstreme værforhold og ekstrem sult, skuffer den ganske udramatiske og litt nusselige fremstillingen av pingvinene på side 38. De mer vellykkete oppslagene er fulle av bevegelse (bladhønefar side 33 eller skarabeen side 63), dramatikk (gjøken og fosterfuglefaren side 42) og humor (menneskefaren side 6 og krokodillefar side 47).

Fint å ha …
Det er mange ting en kunne ha lyst til å diskutere i forbindelse med denne tross alt ganske likefremme lille boka. Verden forandres ikke om den betraktes i et nytt perspektiv, den ser bare annerledes ut. Jeg har to assosiasjoner som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med: Den ene handler om Fint å ha mor-boka, som trolig hadde blitt en helt annen slags bok, og som jeg ser for meg med noe som ligner skrekk, som om en slik bok nødvendigvis måtte ha blitt mer sentimental eller mer problematisk. Den andre assosiasjonen dreier seg om Gud: Kanskje tjener den allesteds nærværende og allmektige Gud Fader slett ikke til å fylle det kulturelle savnet etter den omsorgsfulle far, kanskje er det helt omvendt: Gud Fader som forstørrer den omsorgsfulle far og gjør ham allmektig, er og har vært så kulturelt viktig fordi, som Fint å ha far så overbevisende viser, den omsorgfulle far er det som mest særpreger oss som art og skiller oss fra – i hvert fall de fleste – dyr.



Skrevet av:
Kommentarer